Hemingway

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det kan virke som Ernest Hemingway under arbeidet med «Islands in the Stream» har tenkt at nå skal de jagu få det hele. Og da romanen forelå i trykk et par år etter hans død ble det også slått fast av en nesten enstemmig presse at her er en kjemperoman av den store døde, der hver linje er signert E.H. Nå foreligger verket på norsk under tittelen «Øyer i havstrømmen» i en mesterlig sikker og ordkraftig oversettelse av Nils Lie. Atter er noen år gått. Man må på ny innrømme at dette er Hemingway for alle pengene - på godt og ondt, men overveiende på godt. Ingrediensene er på plass: salt hav, diger fisk, sterk mat og ildnende brennevin, fresk erotikk, slagsmål, krig. Og en ømhet som aldeles ikke var ukjent fra dikterens tidligere produksjon men som aldri hadde fått så fritt løp før. For fritt? Sentimentaliteten truer hist og her. Men i det store hele har den aldrende (og allerede dødsmerkede) skribent visst å tøyle den. Forfatterens enke Mary Hemingway skriver i en 8-linjers innledning at hun og forleggeren Scribner har foretatt noen få og små rettelser i originalmanuskriptet, deriblant noen få strykninger. Det er rimelig å tro at mesteren selv ville strøket atskillig mer, særlig i første del. Men det er naturligvis det riktige i et sånt tilfelle å gå pietetsfullt til verks.

Thomas Hudson heter mannen som bor i det skipslignende huset, som ligger slik til at man kan gå fra det ned en bakke over stranden og rett ut i Golfstrømmen. Thomas Hudsom er maler, med stort navn, to ekteskap bak seg, velstående, med tre sønner, ennå gutter; en vennesæl mann, arbeidssom, vellykket. Livets høydepunkt er sommeren, når de tre guttene er på besøk, da skal hver dag være en fest. Farens venner er guttens venner, omgangsformen er høflig, men hjertelig, preget av gjensidig hengivenhet og ivrig sans for sportslige prestasjoner på land og sjø. Det kan gå sterkt for seg i den vesle fiskerbyen på den ensomme øya, men Thomas Hudson er ingen villstyring (skjønt vi mer enn aner at han har vært det), og lever avslappet i storm og stille, han drikker med måte og arbeider som en maur. Alt ser ut til å lykkes under hans solbrente hender.

Bare at det ikke stemmer hundre prosent. Vi aner det fra første stund, her viser mesteren kloa straks. En dump smerte truer et sted i Homas Hudsons sinn, en voldsomhet ligger på lur. Hans hengivenhet for de tre kjekke guttene er hans holdepunkt, kanskje også hans eneste middel til å tøyle den dumpe smerten fra fortidens kamper og nederlag. I samtalene med guttene om den tiden eldstesønnen Tom var barn i Paris bringer elementer av dikterens eget liv slik vi kjenner det fra egne bøker, så sterkt frem i dagen at portrettet av Thomas Hudson tvinger seg på leseren som et hemingwaysk selvportrett - i den grad at leseren vanskelig kan verge seg mot fornemmelsen av full identifikasjon. Disse samtalene - som svært mange av romanens samtaler - gjengis med alle de karakteristiske detaljer man kjenner fra andre verker. Det er spesielt i disse partiene en ikke kan unngå å tenke at her ville dikteren strøket, raust og nådeløst, slik han selv har skildret sin metode. En ville like fullt beholde inntrykket av den ordglatte samværsformen, men unngått at snakkesaligheten fikk bre seg til noe nær delirium.

Til gjengjeld virker antiklimaks sterkt som et lynnedslag. Telegrammet melder kort at de to av guttene er drept i en bilulykke med sin mor ved Biarritz. Fra dette øyeblikk strammes romanen voldsomt inn. Vi er ikke lenger på paradisøya Bimini. Vi er på Cuba. Her er meget om kjærligheten til en katt, den er forelsket i Thomas Hudson og han i den, på sin måte. Her er alle de avledende og ofte bagatelliserende manøvrer som skal dekke sorgen, alt er i grunnen avledende manøvrer. Dels ferdes vi atter i minnenes verden, men andre minner nå, de bitrere. Men verken vennskap, drikk eller hor kan avlede Thomas Hudson kontinuerlig og for alvor. Det kan bare handlingen. Og Thomas Hudson handler, vi er inne i verdenskrigen. Hudson er ikke lenger maler, han er kriger til sjøs, ikke ute for å hevne noe personlig - håper han iallfall, rent praktisk i hemmelig oppdrag for å oppspore tyske ubåter som ligger på lur etter amerikanske oljetransporter til Europa. Nå har Thomas Hudson lagt penselen og grepet rattet og skytevåpenet. Bare den heroiske attityd kan holde hans sinn i en slags likevekt. Bare utøvelsen av hans eminente sjømannsskap kan gi avløp for stormen inne i ham. Den har gått nytt tilfang med meldingen om at også hans eldste sønn er død, styrtet med sin brennende Spitfire.

Romanens tredje og siste del heter «,Til sjøs» og skildrer Hudson og co.s jakt på tyske ubåter i detalj. Det er et av disse hemingwayske litterære krafttak som står lysende i hele dikterens landskap med hav og brenning og blod og voldsom handling, bygget opp med sikker hånd mot tragisk klimaks. Her møter vi Ernest Hemingway helt på høyden - enda en gang. Ikke et ord for meget. Ingen heroisk attityd lenger. Til gjengjeld den knappe skildring av godt kameratskap, livsglede på randen av død og utslettelse. Han har neppe nødd høyere. En verdig finale i en hver forstand. Det skjer som måtte skje. Thomas Hudson fikk et rikt og sterkt liv, hans sorg kunne ikke deles. Men voldsmann av natur var han heller aldri.

Mange tanker melder seg ved lesningen av denne etterlatte roman. I hvor høy grad er identifikasjonen tilsiktet? I meget høy grad, må man tro. Ellers ville han ikke tatt med tilbakeblikkene over sin egen europeiske fortid. Men det totale selvportrett har han neppe tatt sikte på. Snarere er det så at visse hovedtrekk har jo alle hans helter, og noen av dem faller sammen med Hemingways egne. Så er det i grunnen ingen idé å granske hva som kunne blitt strammere, fastere ved nytt etterarbeid av dikteren selv. Romanen er stor som den er og der står Ernest Hemingway på hver eneste side.