Hengemyra etterpå

George W. Bush tror på et demokratisk Irak etter en krig. Mange andre ser for seg et komplisert og langvarig amerikansk problem.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NEW YORK (Dagbladet): Glass- og pyntetingbutikken Pottery Barn i New York har en advarsel på døra:

- Knuser du noe, har du kjøpt det.

Dette enkle ansvarsprinsippet kommer til å gjelde i fullt monn for USA etter en eventuell Irak-krig.

Når Saddam er borte, skuddene i Bagdad er stilnet, og USA står igjen som okkupasjonsmakt, begynner den virkelige utfordringen, for ikke å snakke om de virkelige utgiftene.

Tanken på Etterkrigs-Irak er urovekkende, så urovekkende at den stort sett er skjøvet til side i amerikansk debatt.

Av og til dukker en av presidentens våpendragere fra akademia opp på TV-skjermen og framsetter et scenario hvor folk danser i gatene i Bagdad når amerikanske soldater rykker inn, raskt fulgt opp av en demokratisk, vestlig orientert regjering av irakiske opposisjonelle, som er reformvillige og åpne for utenlandske investeringer.

- De tenker seg et demokratisk modellkjøkken i Irak. En buffer for Israel, som palestinere og andre arabiske enevelder må strekke seg etter, skriver spaltisten Maureen Dowd i The New York Times.

Til og med presidentens egne partifeller har sine sterke tvil om realiseringen av drømmekjøkkenet i Irak. Lederen av Senatets utenrikskomité, republikaneren Richard Lugar, sa i en kongresshøring nylig at en av grunnene til den sterke europeiske og arabiske uroen er nettopp at administrasjonen ikke har lagt fram realistiske versjoner av et Etterkrigs-Irak.

Ekstremoptimistene i det amerikanske utenriksdepartementet snakker om en 30 til 90 dagers okkupasjon, maksimum strekker de seg til et fem til seks måneders oppdrag i Irak. En arbeidsgruppe der har jobbet med Irak etter krigen siden april måned, men den blir av Midtøsten-eksperter avfeid som håpløst rosenrød.

- Sannheten er at administrasjonen i Washington er katastrofalt dårlig forberedt på hva den skal gjøre etter krigen, sier kilder i det politiske miljøet. I kongresshøringen kom det da også fram at et nærvær på to år, 50000 mann og 15 milliarder dollar årlig mer nærmer seg realiteten. Nettopp ei slik hengemyr som USA har skydd siden erfaringen med Vietnam.

Som okkupasjonsmakt over 24 millioner irakere vil USA få et enormt økonomisk, militært og politisk ansvar. UNDP regner med at Irak vil trenge titalls milliarder dollar hvert år i den første tida etter en krig. Noe som meningsmålinger allerede nå viser at det amerikanske folket langt ifra er innstilt på å bidra med.

«En stor svart boks, der intet kan tas for gitt», slik beskriver Raad Al-Kadiri det politiske Irak. Al-Kadiri er engasjert i risikoanalyse for Petroleum Finance Co. Han sier at Baath-partiets årelange tyranni, antiamerikanisme og sanksjoner gjør det totalt usikkert hvordan landets ledersjikt vil reagere på en amerikansk seier. De hater nok Saddam, men det er ikke det samme som å ville la seg styre av supermakten som via sanksjoner har påført dem beinharde levebetingelser i over et tiår.

I det øyeblikk tyrannen Saddam er borte, vil også de repressive remmene som har holdt Irak sammen, være borte. Hans minoritetsstamme, sunniene fra Tikrit, har hensynsløst dominert landets offentlige liv i flere tiår. Sjiamajoriteten i sør og kurderne i nord vil i frihetens time trolig ha andre agendaer enn å innrette seg etter planene til en arbeidsgruppe i det amerikanske utenriksdepartementet. Det var nettopp redselen for et slikt etnisk blodbad som avholdt Bush senior fra å gå helt til Bagdad i 1991.

Bush-kretsen hater å høre snakk om Douglas MacArthur, generalen som bestyrte den amerikanske okkupasjonen av Japan etter andre verdenskrig. Mannen med maispipe og feltuniform hadde hele verdens legitimitet til oppgaven, til og med det slagne landet aksepterte hans oppdrag. Det er neppe situasjonen i Irak. Denne oppgaven er halsbrekkende i forhold, og vil ta tid. Douglas MacArthur ble i Japan i sju år.

En arbeidsgruppe i Washington DC har vært i arbeid siden april i fjor. Den har jobbet med å få fram irakiske opposisjonelle og skaffe seg et bilde over styret i landet.