Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Hengende snøre

Hadde begge barna makrellsnøre etter båten i sommer? Neste år kan det være forbudt. Kampen om ressurser og inntekt har nådd fritidsfisket med full tyngde.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NORGE ER

et land av fritidsfiskere. Mer enn halvparten av oss fisker en eller flere ganger i året. En halv million fisker ofte og mye. Og nå kommer også utlendingene i stadig større skarer. 225000 fisketurister reiser årlig til Norge for å drive sjøfiske, og tallet vokser med nesten 40000 i året. Av slikt blir det penger, men også press på ressursene. Det er en kombinasjon som skaper grobunn for politikk og reguleringer. Fiskeridepartementets forslag om å begrense hvor mange angler du kan bruke etter makrellen, er et eksempel på det.

NORGE ER

det eneste land i verden hvor vi måler avstanden til naboen i steinkast. «Han bor bare et steinkast unna,» sier vi. Det gjelder å ha plass rundt seg. Men har du ei fiskestang i neven, blir du raskt med i et fellesskap hvor selv de mest lukkede ansikter åpner seg. Hvis du f.eks. har vært på innveiing klokka seks om morgenen i fiskerhytta i Brumunddal, vil du skjønne hva jeg mener. Etter ei natt på Mjøsa etter storørreten er trauste døler lette på foten, raske i kjeften og brede i smilet. Eller ta deg en tur ned Trysilelva i fløterbåt med erfarne karer ved årene og lær noe om samhandling og tett natur. Eller gå i sjark rundt Lofotodden en midnatt i juni. Du glemmer verken menneskene du møter eller fisken du får.

SLIKT FISKE

handler om opplevelser der du selv er aktør, ikke tilskuer slik underholdningsindustrien foretrekker det. I et Europa som likner stadig mer på et veikryss, er Norge velsignet med en enorm kystlinje og store mengder vann og elver i innlandet. Riktig forvaltet er dette en betydelig ressurs både menneskelig og økonomisk. En studie utført av forskerne Abraham Hallenstvedt og Ivar Wulff ved Norges fiskerihøgskole anslår at utenlandske turister som fisker i sjøen, årlig legger igjen 2,2- 2,4 milliarder kroner. Når det gjelder innlandsfisket finnes ikke tilsvarende tall, men en beregning viser at bare laksefisket i Trøndelag skaper inntekter på milliardnivå.

POTENSIALET

er likevel vesentlig større, både for kysten og for utkantkommuner i innlandet. Samtidig er det betydelige motsetninger mellom de ulike interessene knyttet til fritidsfisket. Disse går i mange retninger og involverer grunneiere, turistnæringen, yrkesfiskerne, fritidsfiskerne, biologer og nå også ytterliggående dyrevernorganisasjoner som vil stanse alt fiske på etisk grunnlag. Om vi så tar med sterke historiske tradisjoner knyttet til eiendomsrett og allmennrett, vil ikke konfliktene bli mindre i tida framover.

FORSLAGET OM

å begrense fritidsfisket etter makrell kommer etter press fra yrkesfiskerne som frykter for ressursgrunnlaget langs kysten. Rett nok tar utenlandske turister bare opp ca. 15000 tonn fisk mot yrkesfiskernes 2,8 milliarder tonn. Men turistfisket følger nærhet til Kontinentet og transportveiene og ikke ressursgrunnlaget. Derfor utredes forslag om avgift, minstemål, kvoter, fangstrapportering o.l. Tyske bobilturister med veldige frysere skal få svi.

I INNLANDET

er konflikten i ferd med å ta en annen retning. Her dreier det seg om ulike syn på naturen og bruken av den. Sportsfiskernes organisasjoner ønsker aktiv forvaltning for å øke fangstene, altså mer fisk og større fisk. Det gjør også turistnæringen og mange grunneiere. Biologene, bl.a. i Direktoratet for naturforvaltning, mener imidlertid at natur og ressurser skal få utvikle seg mest mulig uten stimulans og inngrep. Disse motsetningene går til kjernen av konflikten mellom næringsinteressene i Utkant-Norge og et puristisk natursyn, slik vi også har sett det på andre områder.

NÅR DU

sitter i båten eller vandrer langs elvebredden, er tankene helt andre steder. For fiske er en kjede av opplevelser: Naturen, spenningen og muligheten for det gode måltid og samvær med venner. Derfor er den ikke så usannsynlig den historien jeg hørte ei vårnatt på Mjøsa. Om far og sønn fra Vingnes ved Lillehammer som var ute etter ørreten natt til 17. mai en gang på 40- eller 50-tallet. Fisken de fikk var så stor og gild at den ble båret først i 17. mai-toget. Det er slik vi vil ha det!