Henger ut kongefamilien

Ketil Bjørnstad (45) er endelig ferdig med den tredje og siste romanen om Victor Alveberg. Og i «Veien til Dhakar» slipper han fotografen og samfunnsrefseren inn på Slottet for å portrettere kongefamilien.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

, SIV EIDE og SISSEL FANTOFT

Møtet mellom fotografen og den navnløse kongen, kronprinsen og kronprinsessen er kanskje det mest provoserende Bjørnstad har skrevet.

«Kanskje De vil fotografere meg med whiskyglasset, snydens full, hi hi?» foreslår Bjørnstads konge. Bjørnstads kronprins «er det nærmeste mennesket hadde kommet en elg».

- Meningen var ikke å ta rotta på monarkiet, for å si det sånn. Men de er jo de store, levende symbolene på noe som er fullstendig anakronistisk. Det Victor ville vise med sin utstilling, er den eksistensielle avmakten det er i å være kronprins og å være konge. De lever i et underlig landskap, sier Ketil Bjørnstad.

Kongehus på hell

Han er ovebevist om at kongehuset i Norge er inne i dets siste hundre år.

- Jeg har aldri forstått at vi kan holde på med dette. Etter unionsoppløsningen hentet vi til og med en dansk prins for å bli konge. Jeg har respekt for historien, men jeg følte nok at kongehuset døde med gamle kong Olav. Og jeg vil også si at beskrivelsene av kongehuset i boka er inneholder både surrealisme og ømhet, sier Bjørnstad.

«Veien til Dhakar» fullfører trilogien som begynte med «Drift» og «Drømmen om havet» (begge fra 1996), og for Ketil Bjørnstad var dette en kjempejobb som ble større enn han trodde.

- Jeg var mentalt utkjørt da jeg var ferdig. Det var en lettelse å få den vekk. Jeg gikk i gang med noe som ble til 1600 boksider, og i starten visste jeg ikke om jeg ville klare å bli ferdig. Da jeg var ferdig med den siste, følte jeg at jeg krystet sitronen.

Sammenbruddet

Han beskriver bøkene om Victor Alveberg som «Mannen i tre stadier», lett inspirert av Edvard Munchs «Kvinnen i tre stadier».

- Jeg har forsøkt å få til noe av det samme. Første bind handler om ungdomstida, i det andre er valgene tatt og han vet hvem han skal satse på, og i tredje kommer det uvegerlige sammenbruddet hvor han må ta konsekvensene av sine valg, sier Bjørnstad, som likevel ikke er helt kvitt rabulisten Victor Alveberg.

- Jeg savner ham litt. Men jeg har sluppet ham.

Se anmeldelse av «Veien til Dhakar» på side 4.