Her er 35-åringens dagbok fra cella

35-åringen skrev dagbok under varetekten. Dagbladet bringer her et utdrag fra den.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«De tar fire blodprøver og skraper DNA fra undersiden av neglene. Jeg tenker tanken om at de kan manipulere mitt DNA-bevis. Jeg får ikke sove ett sekund. Jeg tenker hele tida på hvordan jeg har havnet her. Belysningen i cella styres utenfra. Det er bare en madrass i hele cella, ikke noe vann å drikke, ingenting. Shit! Dette er en idiotisk misforståelse, samme som de gjorde under Palme-utredningen. Det kjennes som djevelens verk. Hvordan havnet jeg her? Er det en bitter, sjalu dame som har forsøkt å få meg her? Arbeider ikke politiet på en mer seriøs måte?»

Onsdag:

«Alt går forferdelig langsomt. Jeg får ikke svar eller beskjed. Jeg ba om en advokat allerede ved det første avhøret, men har bare fått korte svar. Først rundt klokka fem på ettermiddagen får jeg treffe Gunnar Falk, vi prater lenge. Han er ekstremt saklig og korrekt, men det er det som trengs for at han skal få min tillit. Etter det sitter ham med meg i det første lange avhøret, en og en halv time. De to forhørslederne virker veldig erfarne. Seinere skryter de av at de i media også er blitt beskrevet som «veldig erfarne». Miljøet er sterilt. De går ut ganske forsiktig og forsøker å skape seg et bilde av hva jeg er for et menneske. Jeg er ikke kjent med forhørsteknikk, men de forsøker å få meg til å låse meg ved en versjon, for siden å få meg til å motsi meg selv. Jeg har vanskelig for å redegjøre for den siste uka. Nøyaktig hva jeg gjorde hele den dagen da Anna Lindh ble myrdet. Det hadde vært mye fest og publiv.»

Torsdag:

«Jeg kjenner tomhet. Tror de virkelig at jeg har gjort det? Hva skjer på utsiden? Nå kommer venner og bekjente og alle tenkelige, som aldri noensinne har truffet meg, til å uttale seg til media. Det føles som jeg kan lastes for alt jeg noensinne har gjort. Nytt forhør, like langt som det forrige. Jeg har bedt om at de leser forhørene opp for meg, så jeg kan gi min godkjennelse. Men de skylder på tidsnød. Et liker jeg dårlig. Dette handler jo om mordet på utenriksministeren. I tillegg tar de tester av meg. Det er ubehagelig.»

Fredag:

«Fengslingsforhandlingene er en parodi. Jeg vil ha mine sivile klær, men de forsøker å senke min selvfølelse ved å tvinge meg til å gå i fengselets klær. Gunnar Falk har forberedt meg på at jeg kan bli fengslet. Jeg blir ført inn i tunnelen og det føles som jeg er på vei til helvete.»

Lørdag:

«Gunnar Falk var tvunget til å dra videre til en annen klient, jeg vegret meg får å være med i forhør uten han. Når politiet stilte spørsmål røpet de en del av hva de visste, jeg har forstått at det har vært et enormt mediefokus. Når de leste avisa utenfor cella har jeg kunnet lese rubrikkene fordi avisoppslaget speiler seg i vinduet til min celle. «Hyenejournalistikk» tenker jeg. Fy faen så usselt. Samtidig vet jeg hvilke mekanismer som styrer, avisene må selge størst mulig antall løssalgsaviser på kortest mulig tid. Mange kommer til å tro at jeg er gjerningsmannen, selv om jeg er uskyldig. Jeg leser ei bok av Sem-Sandberg, «Theres». Det er første gangen jeg spiser ordentlig. Jeg har hatt synspunkter på maten, jeg er nøye med den. Jeg vil bare ha det som er økologisk framstilt, som er KRAV-merket. Til slutt får jeg vegetarisk pizza, jeg får se at de putter den i mikrobølgeovnen. De har gått rundt og filmet min kroppsholdning, veldig uvitenskapelig, men jeg går med på det. Jeg vet at jeg er uskyldig og vil jo ikke annet enn å samarbeide.»

Søndag:

«Jeg pleier ikke å ha astmaproblem, men lufta er dårlig. Hver gang jeg lykkes å sove for jeg kraftig hoste og åndenød. Det her er jo helt sjukt. Hva gjør jeg her? Jeg skulle så vidt ha visst at Anna Lindh var død, om det ikke var for at jeg hadde sett på sportssidene at Mats Sundin forsøkte å forklare for sine lagkamerater hva som hadde hendt. Selv rakk jeg knapt å tenke på det. Dagene etter mordet på henne var akkurat som vanlig. Vi var ute mye i Stockholm: på Windows, Lab, Khamra, Køket, Laroy, East, Spy Bar, Café Opera. En kveld var vi på vei hjem fra KGB og var litt høyrøstede, en politimann stoppet oss og sjekket ut selskapet. Jeg spurte om Anna Lindh-etterforskningen og han sa det gikk bra. Dagen etter ble jeg tatt. Dette er absurd.»

Mandag:

«Jeg får endelig tilgang til videobiblioteket og i en annen celle får jeg velge video og ser «Trainspotting».

Tirsdag:

«Dagene flyter sammen. Jeg har fortsatt store problemer med å sove. Alt er veldig sterilt. Jeg er ganske ensom, men er det noen som klarer det, så er det jeg. Intuisjon er en sterk følelse og jeg kjenner at det kanskje svinger for meg. Forhørslederen ga meg en ledetråd: Dette ser vel ikke aldeles helmørkt ut for deg.»

Onsdag:

«De kommer med en trådløs telefon til meg. Det er Gunnar Falk, han som alltid er saklig og formell, han redegjør rent juridisk for hva som skal hende, at jeg skal slippes på frifot. Politiet vet at jeg er uskyldig. De kan kjøre meg hvor som helst. Jeg vet ikke hvem av mine venner som er under overvåking, så jeg ber dem kjøre meg til Södertälje. Vi kjører ut av fengselet gjennom en tunnel. Det står fotografer utenfor, men jeg ligger på gulvet. De kvinnelige politibetjentene er ganske avslappende. De ønsker meg lykke til. Jeg ønsker til og med dem lykke til. En dame ved stasjonen snakker høylytt om at de har sluppet fri ham som har sittet inne for Anna Lindh-mordet. Jeg føler at hun kikker på meg, men det er kanskje bare fordi jeg går kledd i fengselets treningsbukser. Nå er den juridiske delen avklart. Jeg er fri. Nå gjenstår resten av livet. Jeg trenger en dusj.»