Her er Al Gores nobelforedrag

Les hele foredraget her:

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet.no):  Deres majesteter, Deres Kongelige Høyheter, ærede medlemmer av Den Norske Nobelkomité, eksellenser, mine damer og herrer.

Jeg har et formål med å være her i dag. Jeg skulle ønske jeg var veltalende nok til å tjene dette formålet mer effektivt og raskere, men så langt har jeg ikke greid det.

Av og til og uten forvarsel dukker det opp et gjenferd fra fremtiden som gir oss et verdifullt og smertefullt innblikk i hva som kan komme til å skje. For 119 år siden leste en rik oppfinner sin egen nekrolog som ved en feiltakelse ble publisert mange år før han døde. En avis som feilaktig trodde at oppfinneren akkurat hadde mistet livet, trykket en meget streng vurdering av hva hans liv hadde betydd, og ga ham urettmessig betegnelsen «Dødens handelsmann» på grunn av det han hadde funnet opp – nemlig dynamitt. Oppfinneren ble sjokkert over den dommen som sto på trykk i denne altfor tidlige nekrologen, og tok det avgjørende valget at han skulle tjene fredens sak.

Syv år senere opprettet Alfred Nobel denne prisen og de andre prisene som bærer hans navn.

I morgen er det sju år siden jeg leste min egen politiske nekrolog i en vurdering som jeg oppfattet som streng og feilaktig – selv om den ikke kom for tidlig. Men denne uvelkomne dommen var også en verdifull, om enn smertefull gave, fordi den ga meg muligheten til å lete etter helt nye måter å tjene mitt formål på.

Uventet nok har denne letingen ført meg hit. Selv nå frykter jeg at det jeg skal si ikke skal stå til dette øyeblikket, men jeg håper inderlig at ordenes mening kommer klart fram og at de, kombinert med denne ærefulle anledningen, vil inspirere alle som hører dem til selv å si: «Vi må gjøre noe.»

De fremstående vitenskapsmennene som jeg skal dele denne prisen med i dag når jeg nå mottar mitt livs største æresbevisning, har stilt oss overfor et valg som i mine ører høres ut som ordene til en profet fra tidligere tider: «Liv eller død, velsignelser eller forbannelser. Velg derfor livet, slik at både du og ditt avkom får leve.»

Vi som tilhører menneskeslekten, står overfor en verdensomspennende krisesituasjon som truer vår sivilisasjons overlevelse, og som selv mens vi er samlet her, er i ferd med å bygge opp et illevarslende og ødeleggende potensial. Men det finnes jo også fortrøstningsfulle nyheter: Vi har muligheten til å løse denne krisen og unngå de verste – om enn ikke alle – følgene av krisen hvis vi handler med dristighet, besluttsomt og raskt.

Selv om det er et økende antall hederlige unntak, er det allikevel altfor mange av verdens ledere som i dag fortsatt kan beskrives med de ordene Winston Churchill benyttet da han forsøkte å samle verden mot den trusselen Adolf Hitler utgjorde: «De viderefører dette merkelige paradokset, de har kun besluttet seg for å være ubesluttsomme, bestemt seg for å være ubestemte, ubøyelige for bevegelse, faste i møtet med det flytende, alle med makt til å være avmektige.»

Så i dag har vi dumpet ytterligere 70 millioner tonn forurensning som fører til global oppvarming ut i det sjokkerende tynne laget av atmosfæren som ligger rundt kloden vår, som om den var en åpen kloakk. I morgen kommer vi til å dumpe enda litt mer, på grunn av de kumulative konsentrasjonene som nå fanger mer og mer varme fra solen.

Som et resultat av dette har jordkloden fått feber, og feberen er i ferd med å stige. Ekspertene har fortalt oss at dette ikke er noen forbigående lidelse som vil gå over av seg selv. Vi har bedt om en fornyet vurdering, og en tredje og en fjerde vurdering. Konklusjonen er alltid den samme og den gjentas med stadig større engstelse, nemlig at noe helt grunnleggende er feil.

Det er vi som tar feil, og det må vi rette på.

21. september, da den nordlige halvkule skrådde vekk fra solen, rapporterte vitenskapsmenn med sterkere bekymring enn noensinne at iskappen over Nordpolen er i ferd med å «ramle utfor stupet». Et forskningsteam anslo at den kunne komme til å forsvinne helt på sommerstid i løpet av mindre enn 22 år. En annen presentasjon som skal finne sted neste uke, advarer om at dette kan komme til å skje om så kort tid som om sju år.

Sju år fra nå.

I løpet av de siste par månedene har det vært vanskeligere og vanskeligere å misforstå alle tegnene på at det er noe galt med kloden vår. Vi har sett store byer i Nord-Amerika, Sør-Amerika, Asia og Australia nærmest gå tomme for vann på grunn av massiv tørke og smeltende isbreer. Desperate gårdbrukere mister sine avlinger og sitt levebrød. Både folk som lever i det kalde nord og på lavtliggende øyer i Stillehavet har vært nødt til å planlegge evakuering av de stedene som de i lang tid har kalt hjemme. I ett land har vi sett skogbranner uten sidestykke, som tvang en halv million mennesker bort fra hjemmene sine, mens de i et annet land forårsaket en nasjonal krisesituasjon som nesten gjorde at regjeringen måtte gå av. Klimaflyktninger har flyttet til områder som allerede er bebodd av andre med ulike kulturer, religioner og tradisjoner – noe som har økt potensialet for konflikter. Vi har sett millioner av fordrevne på grunn av voldsomme flommer i Sør-Asia, Mexico og 18 land i Afrika. I de siste par årene, etter hvert som stormene er blitt kraftigere i Stillehavet og i Atlanterhavet, har hele byer vært truet. Etter hvert som ekstremtemperaturene har økt, har titusener av mennesker mistet livet. Etter hvert som skogene fortsetter å bli svidd av og ryddet i en takt som tilsvarer en fotballbane hvert sekund, og etter hvert som flere og flere levende arter er i ferd med å bli utryddet, ser vi at det livsnettet som vi er avhengige av begynner å bli ganske tynnslitt.

For noen uker siden rapporterte en offisiell studie at klodens naturlige immunsystem, de utslagsvaskene som tidligere tok opp mye av vårt overskytende karbon, synes å miste sin evne til å gjøre dette. Etter hvert som den globale temperaturen fortsetter å stige, står store mengder av frosset karbon i permafrosten og i de grunne havene i nordområdene i stadig større fare for å tine opp og slippe ut i atmosfæren enda mer forurensing som forårsaker global oppvarming, noe som potensielt kan komme til å doble de allerede farlig høye konsentrasjonene.

Det var aldri vår mening at vi skulle forårsake slike ødeleggelser, akkurat som det aldri var Alfred Nobels mening at dynamitten skulle brukes til krigføring; han håpet at den skulle bli et instrument for menneskelige fremskritt. Ut fra den samme høyverdige målsettingen startet også vi for over hundre år siden opp med å brenne enorme mengder kull og deretter olje og metan som et virkemiddel for å fremme sivilisasjonens utvikling.

Allerede mens Nobel levde, var det enkelte advarsler om hva følgene trolig ville bli. En av de aller første nobelprisvinnerne i kjemi var bekymret for at «Vi fordamper bort våre kullgruver i luften». Etter å ha utført 10.000 ligninger for hånd, beregnet Svante Arrhenius at jordklodens gjennomsnittstemperatur ville øke med mange grader dersom vi doblet CO2-mengden i atmosfæren. Sytti år senere begynte min egen lærer, Roger Revelle og hans kollega Charles David Keeling, å dokumentere denne økningen systematisk og presist fra dag til dag.

I motsetning til andre former for forurensing, er CO2 usynlig, uten smak og lukt, noe som har bidratt til å holde sannheten om vår klimakrise ute av syne og ute av sinn. Den globale katastrofen som den nå truer med å påføre oss, er noe som vi aldri tidligere har sett maken til, og ofte er det jo slik at vi blander sammen det vi aldri tidligere har sett maken til med det som er usannsynlig.

I tillegg føler vi at det er vanskelig å se for oss hvordan man skal få til den enorme omstillingen som nå er nødvendig. Og når store og mektige sannheter er veldig besværlige, kan hele samfunn forsøke å overse dem. Men som George Orwell minner oss om: «Før eller siden vil en falsk tro støte på den harde virkeligheten, og vanligvis vil det skje ute på slagmarken.»

I årene siden denne prisen ble utdelt for første gang, har hele forholdet mellom menneskeheten og jordas miljø endret seg drastisk. Allikevel har vi stort sett oversett den virkningen av våre kumulerte inngrep. Uten å være klar over det har vi nemlig begynt å føre krig mot jordkloden. Nå er både vi og klimabalansen, som vi jo er avhengig av, låst fast i et forhold som er velkjent blant atomkrigplanleggere, nemlig «Garantert gjensidig ødeleggelse»

For over tjue år siden regnet vitenskapsmenn seg fram til at en atomkrig ville kunne slenge nok søppel og røyk ut i lufta til å blokkere solas energi fra å komme inn i atmosfæren og dermed utløse en «atomvinter». Deres velformulerte advarsler under seremonien her i Oslo bidro til å styrke verdenssamfunnets beslutning om å stanse atomvåpenkappløpet.

Nå går vitenskapsmiljøet like sterkt ut for å fortelle oss at den forurensingen vi slipper ut i atmosfæren blokkerer jordklodens evne til å sende den varmeenergien den absorberer fra sola ut i atmosfæren igjen, noe som raskt vil føre til en «karbonsommer». Begge disse resultatene er en konsekvens av en uinnskrenket krig, enten mot vår neste eller mot selve kloden. Som den amerikanske poeten Robert Frost skrev: «Ild eller is, én av dem er nok.»

Men ingen av dem trenger å bli vår skjebne. Det er på tide å inngå våpenhvile.

Vi må raskt finne en måte å mobilisere hele verdensbefolkningen på, slik at den skjønner at det haster og med en felles besluttsomhet som vi tidligere bare har sett når nasjoner har mobilisert for krig. Disse tidligere kampene ble vunnet fordi lederne i siste liten fant fram til de ordene som folket vente på: å våkne opp, å stå sammen og å være klar for en langvarig og dødelig kamp. Disse ordene frigjorde en mektig bølge av mot, håp og offervilje. Det var ikke de trøstende, villedende forsikringene som vi hadde hørt tidligere om at trusselen ikke var reell, at den ikke var overhengende, at den ville ramme andre, men ikke oss, at man kunne leve sitt liv som før selv om man sto overfor en usedvanlig trussel og at man kunne stole på at Forsynet ville ordne opp for oss dersom vi ikke maktet å gjøre det selv.

Nei, dette var en oppfordring om å verne om vår felles fremtid. Dette var en oppfordring til alle om å bidra, uansett klasse og kår. Dette var en oppfordring til et helt folk om å utvise mot, raushet og styrke, et folk som var klar til å reise seg mot trusselen, selv om det aldri tidligere var blitt bedt om å gjøre det. Våre fiender den gangen regnet med at et fritt folk ikke ville reise seg, og de tok selvsagt katastrofalt feil. Noen av våre egne ledere gikk ut fra det samme, og holdt fast ved dette altfor lenge.

Nå står vi overfor en annen utfordring. Trusselen om en klimakrise er reell, den øker og er overhengende og universell. Nok en gang er vi ute i siste liten. Straffen for å fortsette å ignorere kravene til fremsynthet er enorm, den øker og vil ganske snart bli fullstendig uholdbar og uopprettelig. Kraften til å handle eksisterer, det eneste spørsmålet som gjenstår, er dette: Har vi vilje nok til å handle besluttsomt og i tide?

Hemmeligheten bak hvordan vi selv skal få øynene opp for at det haster, finner vi hos de største og beste lederne i verden. Mahatma Gandhi meislet ut en felles ikke-voldslinje for verdens største demokrati gjennom et «sannhetsstyre» – det han kalte «Satyagraha.»

For 150 år siden greide tilhengerne av opphevelsen av slaveriet endelig å få avskaffet den afrikanske slavehandelen ved å uavlatelig og utrettelig beskrive hvor grusom den i virkeligheten var. Som ung gutt sang jeg teksten til en salme som var skrevet av kapteinen på et slaveskip – en veteran med mange grusomme reiser bak seg som, etter at hans hjerte og sjel til slutt åpnet seg for slavehandelens grusomme råskap, forandret seg og skrev: «Var blind, men nå ser jeg.»

I alle land har sannheten, når den først blir kjent, kraft til å frigjøre oss.

Det er også sant at mennesker og nasjoner alltid vil ivareta sine egne interesser på mange forskjellige vis, men det finnes øyeblikk hvor en felles forståelse av at overordnede interesser står på spill fører til at «meg» og «vi» møtes – og plutselig oppstår det et politisk grunnlag for felles innsats og delt ansvar for handling.

Ingen av oss kan løse klimakrisen alene, men sammen kan vi alle løse den. Vi må gi slipp på forestillingen om at individuelle, isolerte og private tiltak er svaret. De kan bidra, men dette er ikke en «meg»-utfordring. Dette er en «vi»-utfordring. En utfordring for oss alle.

Det er et gammelt, afrikansk ordtak som sier: «Hvis du vil gå raskt, gå alene. Hvis du vil gå langt, gå sammen.» Vi må gå langt, raskt.

Det må utvises stor forsiktighet for å unngå at dette presserende behovet for å mobilisere, når det er blitt anerkjent, fører til ideologisk konformitet, til en ny, fastlåst «isme.» Mobilisering i denne sammenhengen må bety at det vedtas prinsipper, verdier, lover og traktater som frigjør kreativitet og initiativ på alle nivåer i samfunnet ved at mangfoldige svar dukker opp side om side og spontant.

Deler av denne nye bevisstheten forutsetter at vi utvider vårt syn på de mulighetene som ligger hos menneskene selv. Det kan godt være at det er innovatører i Lagos eller Mumbai eller Montevideo som kommer opp med en ny og rimelig måte å temme solenergien på eller finner opp en ny motor som er karbonnegativ. Vi må sørge for at disse gründerne og oppfinnerne får en mulighet til å forandre vår verden. Oppfinnsomhetens kraft må ikke undervurderes.

Når vi slår oss sammen for å tjene et moralsk formål som helt tydelig er godt og sant, kan den åndelige energien som frigjøres føre til endringer. Den generasjonen som beseiret fascismen og nasjonalsosialismen i verden på 40-tallet, så at de gjennom å ta opp denne formidable utfordringen, fikk den moralske autoriteten og den langsiktige visjonen som skulle til for å lansere Marshall-planen, de Forente Nasjoner samt et nytt nivå på globalt samarbeid og en fremsynthet som forente Europa og la til rette for at demokrati og velstand kunne vokse fram i Tyskland, Japan, Italia og store deler av verden. Like etter krigen sa en av deres visjonære ledere at: «Det er på tide at vi styrer etter stjernene og ikke etter lysene fra ethvert skip som passerer.»

Det siste krigsåret i løpet av den krigen ga dere fredsprisen til en mann fra min hjemby Carthage, Tennesse, en by med 2000 innbyggere. Cordell Hull ble beskrevet av Franklin Roosevelt som «De Forente Nasjoners far.» Han var en inspirasjonskilde og en helt for min egen far, som etterfulgte Hull i Kongressen og i det amerikanske Senatet og som fulgte opp hans engasjement for verdensfred og globalt samarbeid.

Mine foreldre snakket ofte om Hull, som var vår nabo, og alltid med ærefrykt og beundring. For seks uker siden, da dere kunngjorde denne prisen, var det som rørte meg aller mest å lese overskriften i lokalavisen hjemme som simpelthen sa at jeg hadde vunnet den samme prisen som Cordell Hull. I det øyeblikket visste jeg hva foreldrene mine hadde følt hvis de fortsatt levde.

På samme måte som den generasjonen som beseiret fascismen fikk moralsk autoritet fordi de reiste seg for å løse krisen, kan også vi gripe denne fantastiske muligheten til å reise oss for å løse klimakrisen. I Kanji-alfabetet som brukes i skriftlig kinesisk og japansk, skrives ordet «krise» med to symboler. Det første betyr «fare», og det andre betyr «mulighet». Det er mange store utfordringer vi i dag står overfor og som vi altfor lenge har oversett. Ved å løse klimakrisen, vil vi finne fram til vår egen moralske autoritet og langsiktige visjon og i stor grad øke vår egen evne til å løse disse andre krisene.

Vi må for eksempel koble kampen mot klimakrisen sammen med kampen mot fattigdom, sykdom og hungersnød, særlig i verdens fattige nasjoner. Siden disse problemene henger sammen, må også løsningene henge sammen. Men vi må starte med å gjøre kampen for å redde det globale miljøet til det sentrale prinsippet i organiseringen av verdenssamfunnet.

For femten år siden påpekte jeg dette for delegatene på «Toppmøtet for jordkloden» i Rio de Janeiro. Denne uken er det ti år siden jeg innstendig anmodet delegatene i Kyoto om å legge til grunn den samme logikken. Denne uken skal jeg snakke til delegatene på Bali. Der skal vi ha utarbeidet et dristig mandat til neste fredag, med en anmodning om at en visjonær traktat skal utarbeides, ratifiseres og tas i bruk overalt i verden innen inngangen av 2010 – over 2 år tidligere enn det man tenker seg i dag. Takten på våre tiltak må trappes opp for å tilpasse seg den stadig økende takten som krisen antar.

Tidlig neste år skal de ulike statsoverhodene komme sammen i FN for å gå gjennom de resultatene som deres forhandlere kommer fram til og å påta seg et personlig ansvar for å ta tak i denne krisen. Tatt i betraktning hvor alvorlig situasjonen er, er det ikke urimelig å kreve at disse statsoverhodene møtes hver tredje måned inntil traktaten er vel i havn.

Vi trenger også en stans i byggingen i alle nye kraftanlegg som brenner kull uten utstyr for sikker fangst og lagring av karbondioksid. Og fremfor alt må det settes en pris på CO2-forurensingen, slik at våre markeder kan hjelpe oss til å treffe rasjonelle avgjørelser om hvordan vi kan få til en drastisk reduksjon av forurensingen. I tillegg til den mekanismen som vurderes for denne nye traktaten – et globalt utslippstak med handel slik at man faktisk får fordelt ressursene på de mest effektive reduksjonsmulighetene – bør vi også forsøke å endre skattesystemet på verdensbasis, med en CO2-avgift som gradvis senkes i tråd med den enkelte stats lovgiving, slik at skattebyrden forskyves over fra sysselsetting til forurensing. Dette er den overlegent enkleste og mest effektive måten å fremskynde løsninger på krisen på.

I denne kritiske perioden har verden behov for en allianse av regjeringer – særlig fra de landene som veier tyngst på den vektskålen hvor jordkloden ligger. Jeg vil gi honnør til Europa og Japan for de lovgivningsskritt de har tatt de siste par årene for å møte den utfordringen som den globale oppvarmingen utgjør, og til den nye regjeringen i Australia, som har gitt førsteprioritet til løsningen av klimakrisen.

Utfallet vil imidlertid i avgjørende grad bli påvirket av to nasjoner som ikke er med i dialogen om klimakrisen. Selv om India raskt blir viktigere og viktigere, er det hevet over enhver tvil at det er Kina og fremfor alt mitt eget land, USA, altså de to landene som slipper ut mest CO2 – som vil måtte ta de dristigste skrittene eller bære det historiske ansvaret for at de unnlot å gjøre noe.

Begge disse landene må slutte å bruke hverandres opptreden som et påskudd for den fastlåste situasjonen og heller utarbeide en dagsorden for felles overlevelse i et globalt miljø som vi alle deler.

Dette er de siste årene hvor en beslutning kan tas, men disse årene kan også bli de første årene av en lys og lovende fremtid, hvis vi gjør det vi må gjøre. Ingen må tro at dette kan skje uten innsats, omkostninger, endringer. Men vi må innse at hvis vi vil gjøre opp for den tiden vi har kastet bort og igjen snakke med moralsk autoritet om å forme vår fremtid, ja, da er dette de harde fakta.

Veien fremover er vanskelig. Den ytterste grensen av det som nå oppfattes som politisk mulig ligger fortsatt langt unna den nære grensen for hva vi faktisk må gjøre for å løse krisen. Området mellom disse to punktene er skyggelagt. Som poeten sier: «Vandrer, det finnes ingen vei. Veien blir til mens du går.»

Og dette gjelder også for oss, for om ikke så veldig mange år fra i dag, vil våre barn stille oss ett av to spørsmål. Når de ser tilbake for å vurdere hva vi gjorde eller ikke gjorde, vil de enten spørre oss: «Hva tenkte dere på, hvorfor gjorde dere ikke noe, brydde dere dere ikke?» Eller de vil stille et annet spørsmål, som jeg mye heller ville foretrekke: «Hvordan greide dere å mobilisere det moralske motet som skulle til for å reise dere og løse en krise som så mange sa det var umulig å løse?»

Vi har alt vi trenger for å starte opp, med unntak av politisk vilje, og politisk vilje er en fornybar ressurs. La oss fornye den sammen.

Jeg vil avslutte på samme måte som jeg startet, med en bønn om at de som hører disse ordene vil si: «Vi tjener et formål. Vi er mange. Men for dette formålet skal vi reise oss og handle sammen – som om vi var én.

(NTB)

NOBELVINNER: Al Gore