HEMMELIGSTEMPLET AVHØR: Arne Treholt satte sine intialer på avhøret som ble tatt rett etter pågripelsen i januar 1984. Senere trakk han avhøret. Han mente seg presset i avhørssituasjonen og sa han hadde fått en tilståelsessyndrom.
HEMMELIGSTEMPLET AVHØR: Arne Treholt satte sine intialer på avhøret som ble tatt rett etter pågripelsen i januar 1984. Senere trakk han avhøret. Han mente seg presset i avhørssituasjonen og sa han hadde fått en tilståelsessyndrom.Vis mer

Her er det hemmeligstemplede avhøret

Ord for ord det Arne Treholt sa i sitt alle første avhør hvor han fortalte om at han var presset med orgiebilder av KGB.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

||| • Les også:

• Treholt: På tide å lufte ut verkebyllen
Vi offentligjør det første avhøret
- Folk mister troen på egen hukommelse

Fredag 20.1.1984 klokken 1500 avhørt på Overvåkingssentralen:

Siktede Arne Treholt

Gjort kjent med saken og at han ikke plikter å forklare seg, villig til å forklare seg, forklarte:

Siktede erkjenner at han har hatt flere møter med representanter som siktede etter hvert ble kjent med var tilknyttet den sovjetiske etterretningstjeneste KGB.

Siktede erkjenner videre at han ved flere av disse møtene har overlevert til de sovjetiske representanter graderte dokumenter og herunder å ha mottatt penger som siktede oppfattet som dekning av oppholds- og reiseutgifter i forbindelse med møtene.

Siktede ble høsten 1967 invitert i et coctailselskap hjemme hos en representant fra Den sovjetiske ambassade i Oslo. Siktede husker ikke den sovjetiske representantens navn, men hans leilighet lå i et rekkehus nær Fornebu.

Siktede arbeidet på denne tiden som journalist i Arbeiderbladet, og invitasjonen han fikk, var skriftlig. Under selskapet hvor også en rekke andre journalister og ungdomspolitikere var invitert, ble siktede introdusert for 1. sekretær ved Den sovjetiske ambassade i Oslo, Evgenij BELJAEV.

Siktede mener å erindre at journalistene Herman PEDERSEN, Trond GERHARDSEN, Jahn Otto JOHANSEN og Finn FOSTERVOLD også var til stede. I alt kunne 15-20 mennesker vært til stede.

Artikkelen fortsetter under annonsen

BELJAEV ringte en tid senere til siktede i Arbeiderbladet og inviterte til lunsj.

Siktede traff BELJAEV ved en del senere anledninger på tilsvarende måte. Møtene skjedde i full åpenhet. BELJAEV var særlig opptatt av norske politiske forhold. Etter et avbrekk i kontakten ringte BELJAEV til Arbeiderbladet etter at siktede var kommet tilbake fra Tsjekkoslovakia, hvor siktede hadde dekket den sovjetiske invasjonen i tiden fra 21.8 - 15.9.1968.

I en lunsjsamtale etterpå - trolig i midten av oktober 1968 - var BELJAEV meget misfornøyd med siktedes dekning av invasjonen. BELJAEV mente at siktede, når siktede fikk tilgang til de virkelige motivene bak invasjonen, ville se denne i et nytt lys.

Siktede ble etter dette fortsatt invitert til lunsjer med BELJAEV. Samtalene konsentrerte seg om sovjetisk utenrikspolitikk, som siktede var kritisk til etter invasjonen.

FORTALTE OM MØTENE MED TIOV: Treholt, Titov og Lopatin i Wien august 1983. I sitt første avhør forklarte Treholt om at han følte seg presset til å snakke med KGB som han sa hadde tatt orgiebilder av ham. 
Foto: PST / SCANPIX / HANDOUT
FORTALTE OM MØTENE MED TIOV: Treholt, Titov og Lopatin i Wien august 1983. I sitt første avhør forklarte Treholt om at han følte seg presset til å snakke med KGB som han sa hadde tatt orgiebilder av ham. Foto: PST / SCANPIX / HANDOUT Vis mer

Etter hvert føltes også siktede kontakten med BELJAEV som noe brysom. BELJAEV var sympatisk, men svært klossete og uehjelpelig i sin framferd.

BELJAEV oppsøkte ved et par anledninger siktede i hans hjem i Grågåsveien på Abildsø. BELJAEV kom uanmeldt og brakte ved disse anledningene med seg en flaske vodka og en flaske russisk cognac og så vidt siktede husker 2 bokser kaviar.

Ved disse anledningene var det flere til stede, siktedes daværende hustru, Brit (red. anm: Treholts første kone) (beholder fortsatt navnet TREHOLT) og en tsjekkoslovakisk familie som hadde flyktet fra Tsjekkoslovakia. Det tsjekkiske ekteparet Jan og Jarmila KRISTOFORI, som bodde i siktedes hjem sammen med den 9 år gamle sønnen Robert, ble meget overrasket over disse besøkene ut fra sin negative innstilling til russere. «Han må sikkert være KGB-agent», sa de begge.

På det tidspunkt hadde siktede ingen grunn til å formode dette.

Siktede var opptatt av utenrikspolitiske spørsmål, og mente at samkvem og kommunikasjon var nødvendig også med øst-diplomater. Likevel merket siktede seg det som sagt og var i en tid fremover mer tilbakeholden i sin kontakt og omgang med BELJAEV.

Den første virkelig pinlige episode siktede hadde med BELJAEV, var da BELJAEV en lørdag formiddag uanmeldt kom til siktedes leilighet i Finnmarksgaten 53 B. Siktede erindrer ikke nøyaktig tidspunkt, men tror dette må ha vært en gang på sanhøsten 1970. BELJAEV hadde med seg en liste - siktede vil tro - på mellom 40 og 50 navn som BELJAEV bad siktede kjøpe boken "JUNTAEN UT AT NATO" (forfatter Jens Haugland) og sende til. Navnene på listen var kjente offentlige personer i de nordiske land, i første rekke parlamentarikere og avisfolk. Siktede ble støtt og meget brydd da BELJAEV gav siktede kr. 1 000,- for å dekke bokkjøpet. Siktede sa til BELJAEV at dette kunne godt BELJAEV gjøre selv. BELJAEV ble nærmest dyttet ut av døren, men hadde etterlatt en konvolutt med kr. 1 000,- og navnelisten.

Siktede innså da at han var kommet i en svært pinlig situasjon. Siktede erindret også at en kollega i Arbeiderbladet, Finn FOSTERVOLL, ved en anledning hadde hatt kontakt med BELJAEV av «plagsom karakter», og at FOSTERVOLL hadde meldt fra om det til en bekjent i den militære etterretningstjeneste. I ettertid tror siktede at dette må ha vært oberst Trond JOHANSEN.

Siktede var selv inne på tanken om å melde fra til politiet, men kjente selv ingen han personlig kunne henvende seg til. De tusen kronene gjorde situasjonen ytterst delikat, slik siktede da så det, og det ble med tanken. Siktede gikk til innkjøp av - og sendte bøker til tilsvarende et beløp på tusen kroner uten noe vedlegg. Siktede mener å erindre at BELJAEV lot det stå opp til siktedes skjønn selv å avgjøre hvem på listen som skulle tilsendes bøker. Siktede kan muligens ved en senere anledning rekonstruere hvem han sendte bøker til.

Etter denne episoden gikk det noe tid før BELJAEV neste gang kontaktet siktede.

Siktede var ved et par tidligere anledninger blitt noe brydd da BELJAEV hadde tatt opp siktedes økonomi. BELJAEV hadde vist til at siktede fortsatt studerte. BELJAEV lurte på om siktede ikke hadde lyst på og bruk for bil, da siktede selv ikke hadde noen. BELJAEV hadde fremhevet at penger ikke var noe problem, og et bilkjøp kunne ordnes i forbindelse med BELJAEVs hjemreise til Sovjet. Selv hadde BELJAEV en Volvo som måtte egne seg godt for siktede.

Siktede valgte å overhøre slike bemerkninger, og så dem mer som utslag av BELJAEVs litt klossete uttrykks- og adferdsform.

I samtalen med BELJAEV var denne mest opptatt av generelle politiske forhold i Norge. BELJAEV og siktede snakket særlig etter Tsjekkoslovakia-invasjonen mye om sovjetisk utenrikspolitikk. BELJAEV hadde et sterkt behov for å forklare hvorfor Sovjet invaderte. BELJAEV la dessuten for dagen en nærmest kronisk interesse for jøder. Særlig var han opptatt av Jahn Otto JOHANSENs herkomst. BELJAEV spurte ved flere anledninger om ikke JOHANSEN var jøde.

BELJAEV var dessuten meget opptatt av kinesernes virksomhet i Norge. En gang nevnte siktede at han fikk tilsendt «KINA I DAG». BELJAEV bad om å få dette bladet, og ved et par anledninger gav siktede BELJAEV dette. «KINA I DAG» er en offentlig publikasjon som sendes mange personer.

BELJAEV og siktede snakket for øvrig mye om situasjonen i Hellas og BELJAEV var interessert i hvilke personer som dekket HELLAS-stoff i norske aviser. Dette skulle det etter siktedes mening ikke være vanskelig å skaffe seg en oversikt over for BELJAEV selv. Bortsett fra det som er nevnt i forbindelse med bokkjøpet, har siktede ikke mottatt penger eller gitt BELJAEV skriftlig informasjon.

Her er det hemmeligstemplede avhøret

Det siste møtet med BELJAEV fant sted en gang ut på sensommeren 1971. Siktede hadde på dette tidspunkt heller ikke adgang til gradert materiale.

BELJAEV ringte siktede på Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) og fortalte at han skulle reise fra Norge. I den forbindelse ville han gjerne introdusere siktede for en kollega som skulle etterfølge BELJAEV i stillingen. Siktede aksepterte en invitasjon til å spise lunsj med dem begge på restauranten «Coq d'Or» i Skovveien, og møtte BELJAEV og hans kollega, som ble introdusert som Gennadij TITOV («HENRY»). Siktede mener å huske at TITOV brukte navnet «HENRY» ved en del anledninger. Samtalen foregikk i meget gemytlige former. Siktede erindrer ikke noe spesielt av innholdet i samtalen utover at TITOV sa han ville ringe siktede og invitere til lunsj ved en senere passe anledning.

Pause klokken 1600 - 1630
Pause klokken 1845 - 1915

Siktede ble tilbudt mat ved flere anledninger, men ønsket ikke noe å spise. Han ble tilbudt å avslutte avhøret klokken 1915, men ønsket å få fortsette.Etter dette møtet ble siktede oppringt av TITOV på NUPI og invitert til lunsj. Dette må ha vært ut på høsten 1971.

Siktede aksepterte lunsjinvitasjonen og møtte TITOV på restaurant «Coq d'Or». Siktede antydet selv dette møtestedet da det lå nær siktedes arbeidssted.

TITOV gav et langt mer sympatisk inntrykk enn BELJAEV. TITOV var meget godt orientert - hvilket BELJAEV aldri kunne mistenkes for - og gav inntrykk av at han var opptatt av å sette seg inn i norske forhold.TITOV stilte interessante og levende spørsmål, siktede fant det meget lett å kommunisere med ham. TITOV fortalte at han etter å ha tjenestegjort noen år i England, hadde vært hjemme i Moskva. På spørsmål opplyste TITOV at han hadde vært tilknyttet Skandinavia-avdelingen i Det sovjetiske utenriksdepartement i den tid han hadde tjenestegjort i Moskva. TITOV spurte ved avslutningen av lunsjen om han kunne få fornøyelsen av å invitere siktede ut til lunsj ved en senere anledning. Siktede svarte at det ville være en fornøyelse.

Høsten 1971 tilbrakte siktede ved den norske FN-delegasjonen i New York som ungdomsobservatør (fra ca. 1.11.1971 til ca. 5.1.1972).

Siktede hadde i perioden fremover mange utenlandsreiser og hørte ikke noe til TITOV igjen før en gang på vinteren 1972.

Siktede traff TITOV ytterligere et par ganger i løpet av våren og sommeren 1972. Samtalene bekreftet det inntrykk siktede opprinnelig fikk av TITOV. TITOV var sjarmerende og intelligent. Han var mye mer tilbakeholdende enn BELJAEV i sin klumsethet hadde vært. I ettertid stiller siktede seg det spørsmål om ikke dette var vel innstudert.

BELJAEV har høyst sannsynlig rapportert videre om siktedes reaksjoner i forbindelse med «antydningen» og bokkjøp.TITOV kan ut fra dette ha sluttet at det overfor siktede ville være riktig innledningsvis å bygge opp et vennskapelig, hyggelig forhold, for så på et senere tidspunkt å bli mer pågående.

Under disse samtalene nevnte TITOV ikke noe ønske om spesielle ytelser. Han uttrykte riktignok meget stor interesse for NUPIs forskjellige publikasjoner. Siktede gjorde igjen oppmerksom på at dette i likhet med hva som ble nevnt da «KINA I DAG» ble etterspurt, at NUPIs publikasjoner var offentlig tilgjengelige.

I månedene utover sensommeren og høsten 1972 var siktede nesten utelukkende beskjeftiget med opplegg for EF-folkeavstemningen. Etter folkeavstemningen ble siktede i oktober spurt av daværende ekspedisjonssjef Jens EVENSEN om å bistå ham under handelsavtaleforhandlingene med EF. Dette innebar for siktedes vedkommende at han for det meste befant seg utenlands på reise, eller oppholdt seg permanent i Brüssel.

TITOV så siktede i denne tiden ikke noe til, bortsett fra at han til jul 1972 fikk den tradisjonelle «rasjon», 2 flasker brennevin og en boks kaviar.

Handelsavtaleforhandlingene ble avsluttet i mai 1973. Siktede tjenestegjorde fram til ca. 1.6.1973 og gikk deretter tilbake til NUPI.

Etter at siktede hadde gjeninntrådt i stillingen på NUPI, ble han igjen kontaktet av TITOV. Siktede svarte ja på en - hva han mener var - en middagsinvitasjon. Dette må ha vært på sensommeren eller tidlig høsten 1973.

TITOV gav uttrykk for stor glede over å se siktede igjen. TITOV hadde, som han uttrykte det, savnet siktede. Under denne samtalen ble utfallet av stortingsvalget diskutert. Valget hadde gitt et interessant utfall, og TITOV var særlig opptatt av forholdet til Arbeiderpartiet. Siktede og TITOV hadde en forholdsvis åpen samtale om valgutfallet, og hvilke personer som eventuelt kunne bli aktuelle dersom Arbeiderpartiet dannet regjering.

Siktede mener å erindre at det i forbindelse med denne middagen oppstod vanskeligheter for siktede å følge opp invitasjonen på den dato TITOV hadde foreslått. Siktede ringte da Sovjet-ambassaden og bad om å få tale med TITOV. Etter mye frem og tilbake fikk siktede TITOV i tale. Under middagen beklaget TITOV at siktede hadde ringt til ham i ambassaden. TITOV forklarte dette med at sovjetiske diplomater sterkt var i overvåkingspolitiets søkelys, og at han derfor selv foretrakk å ringe fra en telefonboks dersom han ved noen anledning skulle bli forhindret. TITOV bad siktede om at de for fremtiden skulle bli enige om dato for når det ville være hensiktsmessig å møtes igjen. Siktede svarte til dette at for ham var dette et noe kunstig arrangement, men dersom TITOV syntes det var viktig for ham, gikk siktede med på et slikt opplegg.

Etter denne middagen følte siktede noe av den samme beklemtheten som i tidligere møter med BELJAEV. Siktede ble imidlertid nesten umiddelbart kastet inn i håndteringen av oljekrisen fra oktober 1973 og frem til slutten av januar 1974.

Siktede mener å erindre at han traff TITOV en gang i løpet av vinteren/våren 1974. Denne samtalen tok en noe annen vending enn de tidligere. TITOV gav på dette tidspunkt uttrykk for stor interesse for utviklingen i de norsk-sovjetiske forbindelser. TITOV viste også stor interesse for hvordan Norge ville stille seg når det gjaldt sikkerhetskonferansen i Helsinki 1975. Siktede førte generelle samtaler med TITOV om dette. Siktede hadde på dette tidspunkt ingen adgang til gradert materiale utover det han leilighetsvis fikk anledning til å se av sin statsråd, Jens EVENSEN. I forbindelse med stillingen som personlig sekretær i Handelsdepartementet hadde siktede en del kontakt med representanter fra den sovjetiske handelsrepresentasjon i Oslo. Alle disse kontaktene fant sted i nærvær av statsråden eller embetsmenn i departementet.

Helt på tampen av oljekrisen oppstod en vanskelig situasjon i forholdet mellom NOREXIM v/direktør TOLLEFSEN og det sovjetiske statsoljeselskap. Prisene på råolje hadde gått dramatisk opp i løpet av høstmånedene 1973. TOLLEFSEN, som videresolgte importert tungolje og nafta til Norsk Hydro, insisterte på fortsatt å betale bare $ 2,50 pr. fat i stedet for markedsprisen, som nå lå på $ 10,-. Dette skapte en vanskelig politisk situasjon, særlig fordi TOLLEFSEN gikk ut med bombastiske uttalelser til pressen. Fra norsk side var myndighetene svært opptatt av å unngå stans i leveransene, da naftaforsyningen var av vital betydning for Norsk Hydro. Det ble søkt utvirket et kompromiss. I denne forbindelse kom fungerende sovjetiske handelsråd SINEV med en antydning overfor Jens EVENSEN om at sovjetiske myndigheter ville strekke seg langt for å finne en ordning.

TOLLEFSEN hadde vært en god kunde i mer enn tyve år, og TOLLEFSENs utfall kunne oversees dersom norske myndigheter ville vurdere spørsmålet om konsesjon for A/S KONELA på ny.Denne saken hadde i noen tid ligget i Justisdepartementet. Handelsminister Jens EVENSEN tok konsesjonsspørsmålet opp i regjeringen og fikk «grønt lys» for å kunne meddele konsesjon på nærmere bestemte vilkår. Disse vilkår ville en senere kunne komme tilbake til.Siktede var informert om dette. KONELAs advokat var Knut LØFSNES. I den egenskap ringte LØFSNES til statsråd EVENSEN ved et par anledninger uten å få statsråden i tale. LØFSNES ringte så siktede, og siktede meddelte at «slik han bedømte saken, ville det gå i orden med konsesjonen.» EVENSEN ble en tid etter kontaktet av forsvarsminister FOSTERVOLL og spurt om å overhøre en avspilling av et lydbånd mellom siktede og LØFSNES. FOSTERVOLL spurte om EVENSEN var innforstått med den underretning hans personlige sekretær hadde gitt LØFSNES. EVENSEN bekreftet dette.

Siktede tilbrakte tiden fra ca. 1.6.1974 til ca. 1.9.1974 ved FNs havrettskonferanse i Caracas. Siktede hadde i denne tiden ingen kontakt med sovjetiske diplomater utover rent rutinemessige møter i konferansesammenheng.

Tilbake i Oslo høsten 1974 begynte en meget hektisk arbeidsperiode. Fra høsten 1974 da havrettssekretariatet ble opprettet og frem til 1979 hadde siktede mer enn 200 reisedager gjennomsnittlig i året.

I perioden fra høsten 1974 og frem til årsskiftet 1975/76 kan siktede ikke med sikkerhet erindre om han møtte TITOV.

I 1975 møtte siktede sin nåværende kone, Kari STORÆKRE, og de flyttet sammen i løpet av året. Så vidt siktede kan erindre, mottok siktede den «faste rasjon» til jul fra TITOV, 2 flasker brennevin og en boks kaviar.

I den samme perioden møtte siktede TITOV ved flere anledninger i egenskap av personlig sekretær sammen med norske og sovjetiske delegasjoner.

I forbindelse med havrettsforhandlingene var siktede flere ganger i løpet av perioden 1974 - 1978 i Moskva. Ved en anledning, siktede må her nærmere sjekke tidspunktet, men trolig en gang i siste halvår 1975, hadde enkelte medlemmer av delegasjonen en lystig aften. Det hele startet på hotell INTOURIST i spisesalen og fortsatte i baren etterpå. Tre av delegasjonens medlemmer ble etter at baren var stengt, invitert med til en privatleilighet. Her ble det drukket og festet. Det hele utviklet seg til noe av en orgie.

Noen tid senere, etter at siktede var blitt utnevnt til statssekretær i 1976, hadde siktede middag med TITOV. Under denne middagen ble det fremlagt kopier av bilder fra den lystige festen. TITOV gikk raskt på sak og sa at gjenytelser ville være nødvendig om ikke siktedes kone, Kari, skulle få tilsendt bilder.*

LEDET AVHØRET: Politiinspektør Ørnulf Tofte ved Overvåkingssentralen ledet det aller første avhøret av Arne Treholt. 
FOTO: Bjørn Sigurdsøn / SCANPIX
LEDET AVHØRET: Politiinspektør Ørnulf Tofte ved Overvåkingssentralen ledet det aller første avhøret av Arne Treholt. FOTO: Bjørn Sigurdsøn / SCANPIX Vis mer

* Bildene viste siktede i en sterkt kompromitterende situasjon.

Siktede forsto at han var drevet opp i et hjørne, og spurte hvilke gjenytelser TITOV hadde i tankene.TITOV krysseksaminerte siktede om hvilke graderte dokumenter siktede hadde tilgang til. Siktede svarte at det i første rekke bestod av adgang til UD-rapport, en månedlig publikasjon som inneholder FORTROLIG-gradert materiale.

Når det gjaldt fiskerigrensene, var situasjonen at opprettelse av 200 mils økonomisk sone stod for tur. I dette spørsmålet var Norge i utpreget grad i «demandeur-posisjon». Regjeringen hadde gjort det klart at den tok sikte på en 200 mils utvidelse fra 1. januar 1977. Det mest interessante i denne sammenheng var derfor hvordan Sovjetunionen som supermakt ville reagere på en ensidig norsk utvidelse. Denne problematikken var TITOV innforstått med. TITOV kjente i hovedtrekk de norske posisjoner. Det var derfor lite som eventuelt ville være av interesse for ham.

Siktede følte det som hadde skjedd som et direkte slag i ansiktet. Siktede hadde store sjelekvaler. På dette tidspunkt vurderte siktede å ta kontakt med politiet, og legge alle kort på bordet. Det ville likevel trolig ikke ha forhindret TITOV i å fortsette sin utpresningstaktikk.

Siktede var forelsket i sin kone, og fryktet at dette ville sette forholdet over styr. Muligheten for en offentlig skandalisering lå også snublende nær. Siktede var også inne på tanken å legge kortene på bordet overfor statsråd EVENSEN. EVENSEN ble daglig utsatt for hatske og voldsomme utfall i norsk presse.Havrettsutviklingen stilte Norge - hvilket alle erkjenner i ettertid - overfor helt nye utfordringer og problemer. Dette var det vanskelig å forstå for andre enn dem som var midt oppe i problemene.

EVENSEN var i tillegg blitt kritisert for å være «for myk» i forholdet til Sovjetunionen. Siktede fryktet at dersom han på dette tidspunkt hadde gått til politiet, ville saken umiddelbart ha blitt lekket og brukt til å ødelegge EVENSEN. EVENSEN var sårbar. Han var ingen tradisjonell politikertype. I likhet med Per BORTEN, var han kommet på kant med den etablerte norske «innerkrets». Hertil regnet siktede også overvåkingspolitiet, og hadde ingen illusjoner om hvordan en slik sak ville bli utnyttet utad.Siktede vil, for å belyse dette punktet noe, bare minne om at EF-saken lå nær i tid. Sårene var ikke leget. Mange hadde aldri tilgitt EVENSEN og hans våpendrager, siktede, at handelsavtaleforhandlingene fikk et vellykket utfall. EVENSEN hadde gjennom oljekrise og havrettsforhandlinger fremstått som en av de mest sentrale politiske skikkelser i Norge.I enkelte kretser både innen LO og Arbeiderpartiet ble det åpent tatt til orde for EVENSEN som en egnet statsministerkandidat. Blant annet under inntrykkene av dette, var siktede ikke innstilt på å legge økt sten til EVENSENs allerede tunge bør.*

* Slike betraktninger veide inn hos siktede i vurderingen av hvorvidt han skulle legge kortene på bordet.

TITOV hadde bedt siktede gjennomtenke saken og raskt komme tilbake med et tilsvar. Det ble avtalt møtested på restaurant «Stattholdergården» i Oslo bare noen dager etter. Da siktede møtte TITOV, sa siktede seg innforstått med å forsøke å skaffe til veie UD-rapport. (RAPPORTUTDRAG.) Det ble avtalt nytt møte kort tid etter på Stattholdergården. Der overleverte siktede to eksemplarer av RAPPORTUTDRAG. TITOV ønsket at de denne gang skulle forlate lokalet på forskjellige tidspunkt. Han opplyste at han ville møte siktede senere samme kveld for å levere tilbake RAPPORTUTDRAGENE. Siktede mener å huske at det var TITOV som insisterte på at RAPPORTUTDRAGENE skulle leveres tilbake. Siktede mener at møtet på Stattholdergården fant sted klokken 1800, og at RAPPORTUTDRAGENE ble levert tilbake tre eller fire timer senere. TITOV bad siktede møte ved en telefonkiosk som lå like ved Samvirkelaget på Bøler. En tilsvarende ekspedisjon gjentok seg en eller to ganger senere i 1976. Siktede vil komme tilbake til dette etter å ha konferert med sine 7. sanser. Også i disse tilfeller fikk TITOV RAPPORTUTDRAG. Både levering og tilbakelevering foregikk etter samme mønster som ved første møte, bortsett fra møtestedet, som var restauranten «RØDE HATT» på Oppsal.

Høsten 1976 traff siktede TITOV ved flere offisielle anledninger. TITOV fungerte denne høsten delvis som chargé d'affaire. Drøftelsene om 200-mils utvidelsen var inne i en kritisk fase. Den norske regjering var meget usikker på mulige sovjetiske motreaksjoner på en ensidig soneutvidelse. I denne sammenheng opptrådte TITOV meget smidig. Siktedes inntrykk er at han var genuint opptatt av gode norsk-sovjetiske forbindelser. I den grad han selv hadde innflytelse over situasjonen, var siktedes inntrykk at TITOV forsøkte å legge forholdene best mulig til rette for å unngå en konfrontasjon.

Etter hvert som tidspunktet for soneutvidelsen nærmet seg, ble spørsmålet om hvordan Norge og Sovjetunionen skulle innrette fisket i det omstridte området i Barentshavet aktualisert. Fra norsk side ble det ansett viktig å fortsette dialogen med Sovjetunionen for om mulig, å komme frem til en midlertidig praktisk løsning på hvordan forholdene på fiskefeltet skulle reguleres. Regjeringen hadde bedt om et møte med den sovjetiske fiskeriminister ISJKOV før utvidelsestidspunktet 1.1.1977.

Siktedes siste kontakt med TITOV i Norge var 31.12.1976, da TITOV ringte til siktede offisielt privat og meddelte at ISJKOV og hans delegasjon ville komme til Norge ca. 15.1.1977. HAAVIK-saken endret dette bildet. I kjølvannet av HAAVIK-saken ble flere sovjetiske diplomater utvist. TITOV forlot Norge som en av disse. Siktede var et par ukers tid sendere til stede på et møte hos utenriksminister FRYDENLUND hvor blant annet utvisningene ble diskutert. FRYDENLUND gav i den forbindelse uttrykk for en viss skuffelse over utvisningen av TITOV. FRYDENLUND så TITOV i et større norsk-sovjetisk bilde. Ut fra FRYDENLUNDs vurdering vil norske interesser ha vært bedre tjent med KGB-general som forlot Norge med gode minner fremfor en som ble utvist.

For siktede virket utvisningen av TITOV som en lettelse. Siktedes to eneste faste kontakter ved Sovjetambassaden hadde vært BELJAEV og TITOV. Men TITOV utvist så siktede en mulighet for å få være i fred.

I de to nærmeste årene hadde siktede ingen uoffisielle kontakter med representanter fra sovjetiske myndigheter.

En episode som siktede mener kanskje er riktig å nevne fra denne periode, er en samtale som utenriksminister FRYDENLUND umiddelbart etter det sovjetiske flycrashet på Hopen hadde med den sovjetiske ambassadesekretær Leonid MAKAROV.Bakgrunnen for at samtalen kom i stand var at FRYDENLUNDs egne samtaler med den sovjetiske ambassadør, KIRISJENKO, hadde låst seg fullstendig fast. FRYDENLUND fant KIRISJENKO å være en meget lite smidig samtalepartner. FRYDENLUND var meget opptatt av hvordan en rimelig kommunikasjon med russerne skulle oppretes på et lavere, mer uformelt plan. Foranledningen til at siktede ble trukket inn, var et besøk på den sovjetiske utstillingen på Sjølyst i Oslo, hvor EVENSEN og siktede var invitert. KIRISJENKO og L. MAKAROV var til stede under åpningen av utstillingen sammen med andre sovjetiske representanter. Under en uformell samtale med fem-seks personer til stede, herunder EVENSEN og siktede, gav L. MAKAROV uttrykk for visse interessante synspunkter på hvordan HOPEN-saken kunne håndteres videre. Dette rapporterte siktede umiddelbart til FRYDENLUND. FRYDENLUND fant informasjonen så interessant at han neste dag ringte siktede og bad siktede snakke med L. MAKAROV, som da var i samtale hos polarrådgiver BUCHER-JOHANNESSEN i Utenriksdepartementet. BUCHER-JOHANNESSEN hadde bedt L. MAKAROV kontakte siktede etter at de to selv var ferdige med samtalen. Siktede hadde en forholdsvis lang samtale med L. MAKAROV på grunnlag av instruks. Referat av samtalen ble satt opp etterpå, høyt gradert og overlevert FRYDENLUND. Kopi av notatet har siktede selv beholdt, og det finnes blant siktedes private papirer i hans leilighet i Oscarsgate. Det slo siktede at L. MAKAROV syntes noe brydd over denne forestillingen. L. MAKAROV spurte også hvorfor siktede var blitt bedt om å samtale med ham. Dette fremgår av det nevnte notat.

LOKKET TREHOLT I FELLA: Ifølge det første avhøret med Treholt, et avhør han senere gikk bort fra, lokket KGBs Genadij Titov ham i fella med fotografier. Han truet med å vise bildene til Treholts kone. Titov ble en av Treholts mest sentrale kontakter i flere år. Foto: PST / SCANPIX
Foto: PST / SCANPIX / HANDOUT
LOKKET TREHOLT I FELLA: Ifølge det første avhøret med Treholt, et avhør han senere gikk bort fra, lokket KGBs Genadij Titov ham i fella med fotografier. Han truet med å vise bildene til Treholts kone. Titov ble en av Treholts mest sentrale kontakter i flere år. Foto: PST / SCANPIX Foto: PST / SCANPIX / HANDOUT Vis mer

Siktede hadde to gode år før pågangen igjen begynte. Under flyttesjau til New York ca. 25. januar 1979 dukket Leonid MAKAROV plutselig opp hjemme hos siktede. Kari og siktede var i leiligheten. På grunn av flyttekasser og kaos far det ikke aktuelt å invitere inn MAKAROV, som gjerne ville overbringe de beste hilsner på veien til New York.

MAKAROV presenterte seg for Kari og bad henne unnskylde et øyeblikk, dersom siktede fulgte han ned til bilen. MAKAROV bad siktede følge med på en liten tur, da han hadde en viktig beskjed fra «HENRY». Siktede var da klar over at det gjaldt en beskjed fra TITOV.MAKAROV sa at siktede var ønsket i Helsinki til en bestemt dato, da «HENRY» gjerne ville hilse på ham. Møtestedet var restaurant MESTARI TALLI. Siktede følte seg presset. Situasjonen ble også vanskelig å håndtere overfor Kari som undret seg over dette møtet.

Siktede møtte TITOV i Helsinki som avtalt. Sammen med TITOV var en yngre person som ble introdusert som ZJIZJIN, som siktede senere oppdaget hadde vært presseattaché ved Den sovjetiske ambassade i Oslo. ZJIZJIN snakket flytende norsk. TITOV informerte siktede om at det ville være hyggelig om ZJIZJIN og siktede kunne samarbeide når de begge begynte tjenestegjøring i New York.Som vederlag for reise- og oppholdsutgifter mottok siktede $ 1 500,-. Siktede var på dette tidspunkt allerede flyttet til New York. Siktede leverte ingen dokumenter ved denne anledning, og samtalen var rent sosial, og av generell karakter.

Under møtet i Helsinki ble det avtalt at ZJIZJIN skulle kontakte siktede etter at ZJIZJIN kom til New York.

Det første møtet i New York ble ganske snedig lagt opp. ZJIZJIN ringte byråsjef Finn FOSTERVOLL, som han kjente fra sin tid i Oslo, og inviterte FOSTERVOLL til lunsj. FOSTERVOLL kom til siktede og fortalte at en tidligere presseattaché ved Den sovjetiske ambassade i Oslo hadde ringt ham og invitert til lunsj på den italienske restauranten i Citi Corps bygning på 3. avenue 53. street. I telefonsamtalen var det kommet frem at også siktede var i New York. FOSTERVOLL spurte siktede om det passet siktede også å være med på lunsjen da ZJIZJIN også hadde åpnet for at siktede kunne være med. Dette møtet fant sted i forbindelse med avsluttende havrettsforhandlinger i New York.

Siktede mener med sikkerhet å kunne si at møtet fant sted rundt 1.3.1980. Under lunsjen, som var rent sosial og alle tre var samlet, sa ZJIZJIN at han og siktede kunne møtes i Delegates Lounge. Delegates Lounge ligger i 3. etasje.

Et slikt møte fant sted en til to uker senere. ZJIZJIN inviterte under dette møtet til lunsj på en restaurant i New York, «CAPTAINs TABLE» i Greenage Village. ZJIZJIN understreket ved denne anledning at TITOV ville sette stor pris på at kontakten mellom siktede og ZJIZJIN ville utvikle seg til begges fordel. ZJIZJIN gjentok - noe han innledningsvis nevnte var unødvendig å minne om - at «de hadde noe på siktede». ZJIZJIN spurte nøye om siktedes forhold til sin hustru, og om dette forholdet var like godt. ZJIZJIN var også veldig opptatt av Thorstein, siktedes sønn. Dersom siktede fortsatt viste samarbeidsvilje, ville det være til alles fordel.

ZJIZJIN var en annen type enn TITOV. ZJIZJIN var, slik siktede så ham, et typisk produkt av en ny sovjetisk diplomat/agenttype. Formelt meget dyktig og tillært kunnskapsrik, men uten den litt robuste spontanitet og sjarm som preget TITOV. ZJIZJIN var en «fargeløs tekniker» som siktede aldri oppnådde noen reell kommunikasjon med.

Under dette første lunsjmøtet siktede og ZJIZJIN var alene, understreket siktede at han helst så at kontakten var direkte med TITOV. Siktede kjente ikke ZJIZJIN og han kunne, for det siktede visste, godt være dobbeltagent. Rundt denne tiden hadde en meget sentral sovjetisk FN-funksjonær hoppet av. ZJIZJIN gjorde det klart at siktede ikke hadde noe å frykte, dersom han opptrådte rimelig. ZJIZJIN understreket at han var særlig interessert i materiale vedrørende AFGHANISTAN og MIDT-ØSTEN-situasjonen. Notater vedrørende FN-avstemninger og vestlige holdninger var også av interesse.

Utover i 1980 møtte siktede ZJIZJIN ytterligere en gang før sommerferien, i månedskiftet mai/juni. Denne gangen i restauranten i hotell «SHERATON», 8. avenue, 51. street (?).Ved denne anledning gav siktede ZJIZJIN en del notater gradert FORTROLIG. Notatene gikk stort sett på FN-forhold. Ett inneholdt vurderinger av den sovjetiske okkupasjonen av AFGHANISTAN. Ingen av notatene gikk på norske forhold. ZJIZJIN avrundet dette møtet med å opplyse to datoer for når TITOV ønsket å møte siktede i Wien. I dekning for flybilletten gav ZJIZJIN siktede en konvolutt som inneholdt $ 3 000,-.

ZJIZJIN opplyste at TITOV ønsket å treffe siktede utenfor forretning KLIMA i Nussdorferstrasse i Wien. Han oppgav to tidspunkter - klokken 1800 og klokken 2000 på to derpå følgende datoer. Dersom ikke dette passet, ville møtene finne sted til samme tid og sted på de samme ukedager i den påfølgende uke. Siktede møtte TITOV på det avtalte sted til det først avtalte tidspunkt.

ZJINZJIN hadde i møtet i månedsskiftet mai/juni understreket at siktede ikke skulle ta dokumenter med til møtet med TITOV. Dette som en ren sikkerhetsforanstaltning. Under samtaler med TITOV var denne meget opptatt av forholdet mellom siktede og ZJIZJIN. «Selv om han er ung, er han en meget bra person. Det er viktig at dere samarbeider godt», sa TITOV.

Siktede sa til dette at når først galt skulle være, ville han foretrekke å holde seg til en person han kjente. TITOV bedyret at det ikke var noen grunn til å tvile på ZJIZJINs gode hensikter.

TITOV var meget opptatt av sikkerhetsforanstaltninger. Han understreket at siktede måtte utvise den største forsiktighet. Siktede måtte ikke ta noen sjanse på å bringe dokumenter ut av kontoret dersom dette innebar risiko.TITOV var også meget opptatt av forholdet til Norge. P

å siktede kunne det virke som TITOV var blitt alarmert over rapporten som ZJIZJIN trolig hade gitt fra sine møter med siktede. TITOV «skrudde på sjarmen» og sa at Sovjetunionen ikke hadde noen dårlige hensikter overfor Norge. Sovjet var interessert i gode naboforhold. TITOVs sterke understrekning av dette tolket siktede som et forsøk på å gjøre siktede mer samarbeidsvillig.

TITOV understreket sterkt hvor glad han var over å holde kontakt med siktede. For fremtiden ville han sette pris på om det en gang i året lot seg gjøre å møtes enten i Wien eller i Helsinki. Selv foretrakk TITOV Wien. Utover «reiseforskudd» fra ZJIZJIN mottok siktede ingen penger av TITOV.

Pause klokken 0210 - 0215.

Siktede servert mat og kaffe.

I løpet av høsten og frem til våren/sommeren 1982 så siktede ZJIZJIN en gang hver tredje eller fjerde måned. Rutinene i forbindelse med møteopplegg var stort sett de samme. På en bestemt ukedag, siktede mener å erindre før klokken 1100, hadde de avtale om at ZJIZJIN, hvis han ønsket det, kunne treffe siktede i Delegates Lounge i FN-bygningen. ZJIZJIN pleide dersom han hadde ønske om lunsjmøte, å stikke til siktede en papirlapp hvor møtested og tid var angitt. ZJIZJIN var innforstått med at siktede dekket annen og tredje komité i FN.

I løpet av høsten har disse komitéene faste møtetider hver dag klokken 1030 og 1500. I vårsemesteret ville siktede ta del i alle møter og konferanser vedrørene økonomiske og sosiale spørsmål. Ut fra dette ville ZJIZJIN til en hver tid ha god oversikt over når siktede befant seg i FN-bygningen. Bortsett fra den ene telefonen til FOSTERVOLL i begynnelsen, ringte ZJIZJIN aldri siktedes kontor på FN-delegasjonen.

I løpet av denne perioden møtte siktede ZJIZJIN tre til fire ganger pr. år i lunsjmøter.Ved enkelte av disse anledningene gav siktede ZJIZJIN meldinger gradert FORTROLIG. Stort sett dreide dette seg om AFGHANISTAN-situasjonen, MIDT-ØSTEN og den generelle øst-vestsituasjon. Meldinger som gikk direkte på FN-situasjonen var ZJIZJIN etter hvert ikke spesielt interessert i. Dette hadde sammenheng med hyppigheten av møtene. Oversikt over avstemningsmønsteret som kunne være interessante i dagene rett forut for en resolusjon ble tatt opp, var uten vesentlig interesse uken etter avstemningen.

Siktede hadde under sitt opphold på FN-delegasjonen med to eller tre unntak ikke adgang til meldinger og rapporter med høyere gradering enn FORTROLIG.

For behandling av dokumenter gradert HEMMELIG og STRENGT FORTROLIG var det lagt opp til strengt foreskrevne prosedyrer. Disse meldinger var stort sett alltid politiske meldinger som økonomisk og sosial avdeling ikke hadde adgang til. Det materialet som vedrørte økonomisk og sosial avdeling, var for det meste åpent og ugradert stoff. Det slo siktede iblant hvor stor verdi og betydning de FORTROLIG graderte meldingene som ble gitt ZJIZJIN, egentlig hadde for sovjetiske myndigheter. Med få unntak hadde disse meldinger et innhold som ikke avvek fra NEW YORK TIMES eller åpne amerikanske kilder. For siktede stod det etter hvert frem slik at insisteringen på dokumenter hadde mer et skuebrøds- enn et reelt innhold. Det vesentligste for russerne syntes å være å beholde kontakten med siktede - enten for eventuelt senere formål eller som ledd i en ren trakassering og utpresningspolitikk.

Under samtalene med ZJIZJIN ble siktede mer og mer oppgitt. Siktede hadde et sterkt ønske om å komme ut av det tvungne avhengighetsforholdet som hadde utviklet seg gjennom år. Dette oppsummerer i generelle trekk kontakten siktede hadde med ZJIZJIN.

Det siste møtet siktede hadde med ZJIZJIN fant sted i begynnelsen av juni 1982. De forskjellige restaurantbesøkene hadde etter hvert utviklet seg til en ren plage for siktede. En gang foreslo ZJIZJIN for eksempel en restaurant i Brooklyn. Den viste seg å være nedlagt. Andre ganger utviste ZJIZJIN et helt enestående dårlig talent når det gjaldt valg av tid og sted. Lunsjmøtene ble stort sett arrangert i god avstand til FN-bygningen. Poenget med dette var ikke å bli gjenkjent. Siktedes inntrykk er her at de sovjetiske agentene i New York stort sett fulgte et tradisjonelt gammelt mønster. De var ikke alltid a jour med nedlegging/oppstarting av restauranter.

På grunn av at restaurantvalgene lå så pass langt bort fra FN-bygningen, skapte det også store problemer å komme til og fra innenfor knapt tilmålte møtetider. Under disse lunsjene betalte ZJIZJIN stort sett regningen. Han spurte fra tid til annen om siktede hadde behov for penger. På dette punktet var siktede sta og stolt ved å avslå. Særlig fordi siktede mislikte ZJIZJIN, så siktede her et poeng i å terge ham.

De penger som siktede mottok, var innskrenket til dekning av utgifter til reise- og opphold i forbindelse med møter juni/juli 1981 i Wien, samme sted juni/juli 1982, Helsinki februar 1983, samme sted mai 1983 og Wien august 1983.

Ved siste besøk i Wien mottok siktede fra TITOV $ 3 000,- som skulle dekke reise- og oppholdsutgifter i forbindelse med avtalt møte i Wien 19. eller 20.1, alternativt den derpå følgende uke i 1984.

Et tilsvarende opplegg ble gjort for Helsinki i april 1984.

Når det gjelder de siste møtene i Helsinki og Wien, fulgte de stort sett et tradisjonelt mønster. TITOV ønsket ikke at det ble tatt sjanser på overlevering av dokumenter på disse møtene. Dette ble fraveket, såvidt siktede tror, i august 1983, da TITOV fikk enkelte dokumenter, herunder UD-RAPPORTUTDRAGET og muligens en kopi av oppsummering av kommisjonen for Transnasjonale selskaper i New York i juni.

Under det siste møtet i august 1983 kom TITOV til avtalt sted ved KLIMA ledsaget av LOPATIN. Under etterpåfølgende middag på den indiske restaurant «TAJ MAHAL» fortalte TITOV at LOPATIN tidligere hadde tjenestegjort i Norge. I løpet av våren 1984 ville LOPATIN tiltre tjeneste i Helsinki. Det avtalte møtet i april 1984 skulle eventuelt ha funnet sted sammen med LOPATIN.

Når det gjelder det siste planlagte møtet i går, den 20. Januar 1984, var siktede sterkt i tvil. Egentlig hadde siktede en snikende forutanelse av at noe galt var fatt. Tilfeldigheter gjorde at siktede nådde Fornebu i tide. Pågripelsen like etter ankomst til Fornebu føles akkurat i øyeblikket også som noe av en lettelse.

Dette er en billig trøst. Siktede innser først nå det fulle alvor i den situasjon han er kommet opp i. Forholdet til siktedes nærmeste vil alltid følge med. Siktede har bidratt til å sette intetanende og forsvarsløse mennesker i en helt umulig situasjon. Dette er enkelt for siktede å ta konsekvensen av. For siktedes nærmeste innebærer dette en annen avgrunn. Særlig har siktede vondt av gamle og lille Thorstein. De er begge en viktig del av siktede. Kari har mer krefter til å tåle en hard støyt.

I forbindelse med tidligere spørsmål vil siktede gjøre oppmerksom på at han etter salg av en Mercedes-bil i USA, som ble kjøpt i forbindelse med ferieopphold i Europa sommeren 1981, og som de ble lånt penger til kjøp av gjennom Den norske Creditbank. Etter at bilen var solgt, ble pengene innsatt i SWISS-BANKs New York avdeling. Totalt dreier dette seg om et beløp på $ 32 000,-.I forbindelse med transaksjonen ved kjøp og salg av gull- og sølvbuljonger, ble det i forbindelse med opphold i New York i oktober 1983 overført $ 20 000,- til samme konto. Siktede formoder at dette vil innebære at siktelsen utvides til å omfatte overtredelse av valutalovens bestemmelser.

I forbindelse med ransaking av siktedes leilighet ved gjennomgåelse av siktedes private arkiv vil det også finnes en del graderte dokumenter som på urettmessig vis er brakt ut av siktede fra Utenriksdepartementet. Disse dokumenter var tenkt benyttet i forbindelse med bokplaner for den tiden siktede har deltatt i offentlig virksomhet.

Når det gjelder beslag av siktedes dokumentmappe på Fornebu 20.1.1984 vil siktede gjøre oppmerksom på at de graderte dokumenter som der finnes, med et par unntak, er datert de aller siste dagene. Dette er meldinger som siktede fikk oversendt fra fungerende pressetalsmann denne uken.Hvorvidt dette vil bli trodd, vil det bli opp til hver enkelt å avgjøre. Dokumentene skulle ved siktedes avreise fra UD 20.1.1984 vært makulert. Da siktede kom inn på forværelset, var siktedes sekretær til lunsj, Dette gjorde at siktede istedenfor å legge graderte dokumenter åpent på en kontorpult, valgte å ta disse med i lukket mappe. I den forbindelse viser han til TITOVs alltid sterke understrekning av sikkerhetsrutiner. For TITOV var det bannlyst å bringe gradert dokumentasjon med på den måte som siktede her hadde gjort. Dersom disse dokumenter hadde blitt forsøkt overlevert, ville det ikke blitt tatt nådig opp av TITOV.

Siktede har så langt hukommelse og erindring tillater, forsøkt å gi et best mulig fyldestgjørende bilde av den aktivitet siktede har vært involvert i.

Siktede innser at det han har gjort, har ubotelige skadevirkninger. Siktede er ikke i den situasjon at han har behov for medlidenhet den ene eller den annen vei. Siktede vil heller ikke forsøke å undskylde seg eller stikke ting under stol.

Siktede vil likevel gjøre oppmerksom på at i den tid han har hatt kontakt med sovjetrusserne aldri har overlevert meldinger eller dokumenter som har vært til skade for Norges nasjonale sikkerhetsinteresse. De notater og meldinger russerne har fått - og dette gjelder i det alt vesentlige to-års-perioden fra våren 1980 til våren 1982 - har vært materiale gradert FORTROLIG, som mer har hatt karakteren av gradert toppinformasjon på utvalgte sektorer, såsom Afghanistan, Midt-Østen og øst-vest-forholdet.

Dersom siktede - og det har kanskje vært nødvendig for å klare den mentale påkjenning siktedes dobbeltoppdrag har innebåret - skal forsøke å gi en rasjonell begrunnelse for de handlinger han har begått, vil siktede kort oppsummere dette slik:

Norge lever i et utsatt grenseforhold til en supermakt.

For en norsk regjering vil det uansett overgrep og personlig overkjøring av den type siktede nå har opplevd, alltid være behov for åpne og gode kommunikasjonslinjer til Sovjetunionen.

I de samtaler siktede har hatt med TITOV, har siktede konsekvent understreket Norges interesser. Naboer skal leve sammen, men store skal ikke ha anledning til å tråkke på de små.

Siktede vil under de videre avhør forsøke så langt det står i siktedes makt, å legge forholdene til rette for et godt og åpent samarbeid.

Siktede vil takke for den forståelse politiet har vist når det gjelder hensynet til siktedes nærmeste pårørende.

Siktede insisterte på å fortsette avhøret til han hadde fått gitt en fullstendig forklaring. Siktede samtykker i ransaking og beslag på hans bopel og kontor.

Avhøret avsluttet 21.1.1984 klokken 0345.