HELTEN OG LÆREGUTTEN:  Petter Ringen Johannessen med kunstneren Per Ungs frihetskjemperstatue av Gunnar Sønsteby og sykkelen på Solli plass i Oslo. FOTO: TORBJØRN BERG.
HELTEN OG LÆREGUTTEN: Petter Ringen Johannessen med kunstneren Per Ungs frihetskjemperstatue av Gunnar Sønsteby og sykkelen på Solli plass i Oslo. FOTO: TORBJØRN BERG.Vis mer

Her er krigslegendens ukjente høyrehånd

- Gunnar Sønsteby var redd bare en eneste gang under annen verdenskrig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet): Gunnar Sønsteby var 52 år gammel da hans ukjente medhjelper ble født.

Selv omtalte krigshelten Petter Ringen Johannessen som «sin godt skjulte høyre hånd» når folk spurte hvem han var, han som alltid gikk tre skritt bak.

Ved juletider i fjor flyttet Gunnar Sønsteby inn på Hovseterhjemmet med sterkt skrantende helse - etter et langt dagligliv sammen med kona Anne-Karin på Vettakollen i Oslo og med døtrene Marianne, Elisabeth, Cecilie og deres familier i Bærum, på Harestua og i Oklahoma i USA.

I vinter brakk han lårhalsen og ble overført til sykehus. For om lag tre uker siden var han tilbake på sykehjemmet.

Dagen før han døde Den siste uka krigshelten levde, var Petter Ringen Johannessen på besøk fem av dagene, seinest onsdag.

- Han hadde et brennende engasjement helt til det siste. Like før frihetsdagen 8. mars var han veldig engasjert i behandlingen av de norske soldatene i Afghanistan - eller "jentene og guttene våre der" som han sa på sitt folkelige språk. Den siste store saken han pratet med meg om med stort engasjement, var Afghanistan.

- Han var opprørt over hvordan noen av våre militære der ble behandlet både av myndighetene og i offentligheten etterpå.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Han sa aldri noe om det var rett eller ikke at Norge har soldater i Afghanistran. Men så lenge Stortinget enstemmig hadde bestemt at vi skal være der, ja da forlangte han også at vi skulle stille oss hundre prosent solidarisk bak det vedtaket. Slik var demokraten Gunnar Sønsteby til det aller siste, sier hans betrodde medarbeider til Dagbladet. 

Siste uteoppdrag: 27. juni Gunnar Sønstebys siste oppdrag ute i felt var 27. juni i fjor under en minnemarkering i Harstad over fire marinejegere som ofret livet i Afghanistan.

 TRE GENERASJONER SØNSTEBY:  En kopi av sykkelstatuen med Gunnar Sønsteby ble avduket på krigsheltens hjemsted Rjukan frigjøringsdagen 8. mai - dagen før krigshelten døde. Her barnebarnet Marius Sønsteby (sønn av Gunnar Sønstebys datter Elisabeth) og oldebarnet Madeleine ved siden av statuen etter at den ble avduket av finansminister Sigbjørn Johnsen. FOTO: KJELL AULIE, VARDEN.
TRE GENERASJONER SØNSTEBY: En kopi av sykkelstatuen med Gunnar Sønsteby ble avduket på krigsheltens hjemsted Rjukan frigjøringsdagen 8. mai - dagen før krigshelten døde. Her barnebarnet Marius Sønsteby (sønn av Gunnar Sønstebys datter Elisabeth) og oldebarnet Madeleine ved siden av statuen etter at den ble avduket av finansminister Sigbjørn Johnsen. FOTO: KJELL AULIE, VARDEN. Vis mer

Etter det arrangementet, kom isteden alle som ville treffe krigshelten til Sønstebys kontor på Akershus Festning isteden.

- Våren og sommeren i fjor begynte Gunnar å merke alderen. Han hadde nærmest beordret meg som hans nære medarbeider til å si fra når han måtte slutte å reise rundt. Først var det kortidsminnet som begynte å svikte.

Synet sviktet  - Hvor er nøklene, hvor er telefonen, var de første tegnene. Og samtidig begynte han å miste synet og måtte spørre ukjente "hvem er du?".

Det var kø av besøkende på kontoret: skoleelever, militære, diplomater og andre som ville møte han. I fjor høst måtte han avvikle besøkene på kontoret, forteller Sønstebys høyrehånd de siste årene, historikeren Petter Ringen Johannessen (42) til Dagbladet.

Siden begynnelsen av 2000-tallet har de hatt et tett samarbeid som gradvis har økt i tid og omfang helt fram til det i 2007 ble bortimot heltidsvirke for den tidligere læreren fra Fredrikstad.

Ved siden av forskning, bok- og museumsrelaterte prosjekter, har statsstipendiaten i historie jobbet tett med Sønsteby og hans kone Anne-Karin på kontoret på Akershus Festning.

Alle ferier Han har vært en viktig medspiller i det meste legenden  drev på med i turbofart fram til høsten 2011: foredrag, arrangementer, museums- og veteransaker, avisartikler og lobbyvirksomhet. Fram til den "faste" ansettelsen hadde Ringen Johannessen i seks-sju år togpendlet et par kvelder i uka fra Fredrikstad til Oslo etter lærerjobb og brukt alle ferier og helger for å assistere Sønsteby, og samtidig dyrke sin egen, altoppslukende interesse for okkupasjonshistorien.
 
- Noen blir fotballtrenere og speiderledere på fritiden. Jeg har tatt min samfunnsdugnad på dokumentering og formidling av krigshistorien.  Jeg har fått lov til å ta del i Norgeshistorie på første rad, sier Petter Ringen Johannessen til Dagbladet.

- Jeg kjører deg hjem Som Gunnar Sønsteby hadde bunnløs respekt for kong Haakons håndtering av krigsutbruddet og tyskernes okkupasjon våren 1940, og de siste årene for demokratiforkjempere som Aung San Suu Kyi, sitter historikeren med et blomsterhav av gode minner om et unikt menneske og kollega.

- Det var mange, lange arbeidsdager, vi satt til langt på kveld på kontoret på Akershus før vi var ferdige med det som måtte være klart til neste dag.

- Da viste han grenseløs takknemlighet og omsorg og kjørte meg innimellom hjem til familien i Fredrikstad, på tross av at det ble tre timer ekstra for han. Det skjedde helt til han var 91 år.

- Det nyttet ikke å si nei når Kjakan insisterte, det fikk alle oppleve, sier Ringen Johannessen.

Aldri Kjakan
Skjønt Kjakan: - Jeg hørte aldri at han brukte det navnet selv. Han brukte konsekvent Gunnar. Men han aksepterte selvfølgelig at folk brukte kallenavnet han er kjent for fra krigen.

«Høyrehånden» bekrefter folkeinntrykket av at Norges høyest dekorerte statsborger var totalt ujålete og usnobbete. 

- Han likte det enkle, og han var svært omsorgsfull for de rundt seg. Og han strakk seg ofte langt for å hjelpe kjente og ukjente med sine saker. Gunnar forsøkte å behandle alle likt og var opptatt av folkeskikk. Han samarbeidet med flere som hadde vært aktive nazister under krigen, og som vel å merke hadde tatt avstand fra sin fortid. Ingen var for stor og ingen for liten.

Forlot kongen Petter Ringen Johannessen husker en episode da det offisielle Norge feiret Sønsteby på 90-årsdagen med en mottakelse på Akershus slott. Kongen og statsministeren var der. Alle skulle gratulere.

- Så midt i mottakelsen trekker hovedpersonen seg ubemerket unna og vinker meg inn på et siderom. Han skal på skolebesøk dagen etter, og vi bruker ti minutter på å sjekke at alle detaljene er i orden. Han ville ikke være dårlig forberedt selv om det var hans store dag.

Gunnar Sønsteby holdt rundt 1.800 foredrag over hele landet om kampen for frihet og demokrati under krigen.

Og ikke minst om lærdommen som gjelder trekvart århundre seinere.

Preget av 22. juli - Gunnar hadde to læresetninger han gjentok og gjentok de årene jeg kjente han tett: "Et demokrati vil alltid overvinne et diktatur. Det er kun snakk om tiden det tar". Han aksepterte overhodet ingen form for totalitarisme eller diktatur. Eller blind terror som rammet totalt uskyldige mennesker.

- 22. juli gjorde et voldsomt inntrykk på ham. Det gjorde vondt langt inn i sjelen.

 90-ÅRS DAGEN:  Kong Harald gratulerer Gunnar Sønsteby på 90-års dagen 11. januar 2008 under en mottakelse på Akershus. Delvis skjult bak Sønstebys ansikt er Petter Ringen Johannessen - "han som alltid gikk tre skritt bak". FOTO: TORBJØRN KJOSVOLD, FORSVARET.
90-ÅRS DAGEN: Kong Harald gratulerer Gunnar Sønsteby på 90-års dagen 11. januar 2008 under en mottakelse på Akershus. Delvis skjult bak Sønstebys ansikt er Petter Ringen Johannessen - "han som alltid gikk tre skritt bak". FOTO: TORBJØRN KJOSVOLD, FORSVARET. Vis mer

- Derimot hyllet han helt til det siste folk over hele verden som sto opp for demokrati og frihet - Aung San Suu Kyi og mange flere. Han klippet ut bilder fra avisene, skrev "Hedersmenneske" med pennen på dem og hengte dem opp på hedersplass på kontoret.

Maks 45 minutter Foredragene var sjeldent lengre enn 45 minutter før spørsmål. Slik opprettholdt han også interessen for temaene. Som regel ønsket jo tilhørerne uansett at han skulle holde det gående nærmest i det uendelige. 

- Han var nøye på å sjekke om det var lokale forhold som måtte med der han holdt foredrag. Og han fortalte sjeldent om seg selv, uten på oppfordring.

Det var alltid tre faste momenter i foredragene: krigsseilernes betydning, at demokrati og frihet ikke er en selvfølge samt om mennesker han møtte. Der fortalte han ofte om kong Haakon, Vidkun Quisling eller Gestapo-sjef Fehmer. Eller noen av sine kollegaer fra krigen.

- Deg skulle jeg truffet før Sønsteby hadde ansvaret for både kongefamiliens og Quislings sikkerhet etter at freden kom. Han hadde samtaler med både Quisling og Fehmer i cellene på Akershus.

 - Deg skulle jeg gjerne ha truffet på et tidligere tidspunkt, sa Fehmer da Sønsteby presenterte seg selv.

Sterkere «understatement» fra okkupasjonsmakten om frykten for Sønsteby og Oslogjengen er vanskelig å oppdrive.

Da nervene kom - Har han fortalt deg noe om redsel, spenning eller ukjente episoder fra krigen?

- Gunnar kalkulerte med at han aldri kom til å overleve krigen. Den første og eneste gangen han ga uttrykk for redsel var 2. mai 1945. Midt under aksjonen da Oslogjengen stakk av gårde med arkivene til justis- og politidepartementene, kom nervene.

- Han skjønte plutselig at han mest sannsynlig kom til å overleve krigen. Han skalv i beina og klarte ikke å si noe da han ble konfrontert av en patruljerende vakt.

 BLOMSTER:  Publikum utstyrte statuen på Solli Plass med norsk flagg og blomster torsdag kveld da det det var kjent at Gunnar Sønsteby var død. FOTO: CHRISTIAN ROTH CHRISTENSEN/DAGBLADET.
BLOMSTER: Publikum utstyrte statuen på Solli Plass med norsk flagg og blomster torsdag kveld da det det var kjent at Gunnar Sønsteby var død. FOTO: CHRISTIAN ROTH CHRISTENSEN/DAGBLADET. Vis mer

Etter noen sekunder kom han til seg selv igjen og fortsatte som vanlig.

Halvveis i ny bok I løpet av mange og lange arbeidsdager på kontoret på Akershus Festning har Gunnar Sønsteby fortalt mange ukjente detaljer om  begivenhetene under okkupasjonen og betraktninger om flere temaer.

- Vi var også midtveis i et bokmanuskript sammen, som vi dessverre ikke kom i mål med før han gikk bort. Kanskje jeg kommer til å fullføre det etter hvert, sier historikeren i dyp takknemlighet for den åpne døra til okkupasjonshistoriens innerste kammer.

 HEDERSPLASS PÅ GUNNAR SØNSTEBYS KONTOR:  Myanmars opposisjonsleder Aung San Suu Kyi var en av demokratiforkjemperne som ble hedret med avisutklipp på Gunnar Sønstebys kontorvegg. Her fredsprisvinneren fra 1991 i sin hjemby Yangon sist onsdag etter at hun hadde fått sitt første pass på 24 år for å besøke Norge og Storbritannia. Her slipper hun fugler fra bur som en symbolsk handling. FOTO: AP/NTB SCANPIX.
HEDERSPLASS PÅ GUNNAR SØNSTEBYS KONTOR: Myanmars opposisjonsleder Aung San Suu Kyi var en av demokratiforkjemperne som ble hedret med avisutklipp på Gunnar Sønstebys kontorvegg. Her fredsprisvinneren fra 1991 i sin hjemby Yangon sist onsdag etter at hun hadde fått sitt første pass på 24 år for å besøke Norge og Storbritannia. Her slipper hun fugler fra bur som en symbolsk handling. FOTO: AP/NTB SCANPIX. Vis mer
 TOM PULT:  Historiker og nær medarbeider Petter Ringen Johannessen på kontoret til Gunnar Sønsteby på Akershus Festning. Her arbeidet de to tett sammen i mange år fram til i fjor høst.  FOTO: JOHN T. PEDERSEN/DAGBLADET.
TOM PULT: Historiker og nær medarbeider Petter Ringen Johannessen på kontoret til Gunnar Sønsteby på Akershus Festning. Her arbeidet de to tett sammen i mange år fram til i fjor høst. FOTO: JOHN T. PEDERSEN/DAGBLADET. Vis mer