Her er lagmannsrettens kjennelse

Dette er den omfattende kjennelsen politiet trodde skulle holdes hemmelig. Det er svært uvanlig at en kjennelse er så omfattende og inneholder så mange detaljer. Eidsivating lagmannsrett, ved lagdommer Inger Marie Dons Jensen, lagdommer Bernt Krohg og kst. lagdommer Trond Christoffersen, kom fram til at ekteparet Orderud fengsles i ytterligere fire uker. Per Kristian og Veronica Orderud mener det ikke er skjellig grunn til mistanke. De er siktet for overlagt drap eller medvirkning. Dagbladet har gjort mindre forkortelser og uthevinger i teksten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Fra Per Orderuds side anføres særlig at forhørsrettens vurdering av bevisene er «selektiv», idet forhørsretten ikke drøfter nærmere flere sentrale momenter som tilsier at det ikke er skjellig grunn til mistanke. Lagmannsretten kommer nærmere tilbake til disse nedenfor.

Dessuten gjøres det gjeldende at det bare er en hypotetisk fare for bevisforspillelse, og at den reelle bakgrunnen for at politiet ønsker fortsatt varetekt, er at man håper at varetekten vil fungere slik at en av de siktede «sprekker»

For øvrig anfører advokat Schiøtz, på vegne av Per Orderud, at vurderingen av om fortsatt fengsling vil innebære et uforholdsmessig inngrep, må ses på bakgrunn av hvor tynne bevisene er og at det under enhver omstendighet er en meget lav bevisforspillelsesfare.

Fra Veronica Orderuds side anføres spesielt at det ikke er grunnlag for forhørsrettens vurdering av hennes forklaring om hva som skjedde lille julaften som mindre troverdig enn søsterens. Hun har gitt en rimelig forklaring på hvorfor hun lenge har benektet hendelsen med skuddet som gikk av. Det hendelsesforløpet hun nå beskriver, framstår som mer sannsynlig enn det hendelsesforløpet Kristin Kirkemo har beskrevet. Hvis Veronica Orderud hadde hatt noen som helst tilknytning til det våpenet som forårsaket skaden blant annet i bordet og duken, må det antas at hun ville gjort alt for å fjerne sporene etter skuddet. Det har hun ikke gjort. Subsidiært anføres at fortsatt varetektsfengsling, i lys av det vage bevisgrunnlaget, vil være et uforholdsmessig inngrep.

Begge de siktede har lagt ned påstand om at de løslates, subsidiært at fengslingsperioden begrenses til 2 uker. Støtteskrivene er kjent for politiet.

Lagmannsretten bemerker:

Grunnvilkåret for varetektsfengsling etter straffeprosesslovens

'184 annet ledd jf. '171 er at de siktede «med skjellig grunn mistenkes» for en alvorlig straffbar handling. I kravet om skjellig grunn til mistanke ligger dels et vilkår om at mistanken må bygge på tilstrekkelig konkrete holdepunkter, dels at den må være av en viss styrke. I praksis blir dette formulert dithen at det må foreligge «sannsynlighetsovervekt» for at siktede har foretatt den handlingen siktelsen gjelder.

I tidligere kjennelser i saken er det lagt til grunn at dette vilkåret er oppfylt. Lagmannsretten kan ikke se at grunnlaget for mistanken er svekket nå.

Lagmannsretten peker her først og fremst på Kristin Kirkemo og Lars Grønnerøds - i hovedsak - samsvarende forklaringer om at Per og Veronica Orderud lille julaften 1998 fikk overlevert to pistoler kaliber 22, og Lars Grønnerøds forklaring om ombytting av en av pistolene med en revolver kaliber 38 i slutten av mars 1999. Disse forklaringene, som også støttes av andre opplysninger, gir konkret holdepunkt for å legge tilgrunn som overveiende sannsynlig at Per og Veronica Orderud i denne perioden anskaffet slike våpen som ble benyttet under drapene.

Som ved de tidligere fengslingsavgjørelsene er det på det rene at anskaffelsen av våpen ved juletider/i slutten av mars, ikke uten videre er avgjørende for om det er skjellig grunn til å mistenke de siktede for drapene som ble begått i pinsen. Men sammenholdt med de øvrige opplysninger som foreligger i saken, herunder det forhold at begge de siktede konsekvent har nektet for at det var våpen framme på Orderud gård lille julaften 1998 helt fram til Veronica Orderud i sin politiforklaring 21. juli 1999 likevel gir en forklaring om dette, innebærer at forholdet omkring våpenanskaffelsene er et tungtveiende moment ved mistankevurderingen.

Lagmannsretten kan ikke se at de momentene forsvarerne har pekt på i noen vesentlig grad svekker grunnlaget for mistanken. Når det gjelder betydningen av tidsforløpet mellom jul og pinse, peker lagmannsretten på at det - som nevnt - også er konkret holdepunkt for en våpenoverlevering i slutten av mars 1999.

Fra forsvarernes side, jf. spesielt støtteskrivet fra advokat Schiøtz, er også andre konkrete momenter trukket fram. Ett moment er sammenhengen med «attentatsaken» mot Anne Orderud Paust fra sommeren 1998. Når påtalemyndigheten på den ene siden, overfor media, gir uttrykk for at sakene må ses i sammenheng, mens den på den andre siden opplyser at det for tiden ikke er grunnlag for å trekke Per og Veronica Orderud inn i attentatsaken, gjør forsvarerne gjeldende at dette må innebære at det er mindre sannsynlig at de siktede har befatning med drapene.

Lagmannsretten er ikke enig i dette. Det kan meget vel være andre faktiske forbindelser mellom de to sakene, enn at de siktede har stått bak attentatsaken.

Et annet moment er den såkalte «180-samtalen». Det dreier seg her om en vitneforklaring fra en ansatt ved opplysningen om en henvendelse vitnet besvarte én uke før drapene, og hvor den som henvendte seg til opplysningen skal ha gitt uttrykk for at han ville drepe Anne Orderud Paust. Når politiet har opplyst at man har sjekket alle de telefoner som med noen rimelighet kan knyttes til Per Orderud og konstatert at oppringningen ikke kom fra noen av disse, er dette - etter forsvarernes syn - et spor som med styrke trekker i retning av en annen gjerningsmann.

Ifølge forsvarerne peker også dette sporet i retning av at det sentrale offer var Anne Orderud Paust, ikke Per Orderuds foreldre. Dette hevdes å stemme dårlig med politiets hovedteori om at drapene har forbindelse med den verserende konflikten mellom Per Orderud og faren om overdragelsen av gården.

Heller ikke på dette punktet er lagmannsretten enig i at det automatisk er grunnlag for en slik slutning. Hvem som ringte 180, er uklart. Hvis det var en som ikke allerede er siktet i saken, utelukker ikke det at de siktede er skyldige etter siktelsen. Det kan ha vært en form for samvirke mellom de siktede og vedkommende som ringte. At 180-samtalen fokuserte på Per Orderuds søster, er av liten betydning for vurderingen.

Selv om partene i tvisten om gården var Per Orderud og faren, var det konflikt også mellom Per Orderud og søsteren.

Forsvarerne har også framhevet at det ikke er funnet spor, verken på åstedet eller ellers, som knytter Per og Veronica Orderud til drapene. Spesielt er det pekt på at DNA- og fottøyanalysen ikke gir noe holdepunkt for å anse at Per og Veronica Orderud har vært involvert. Lagmannsretten er enig i dette. Men momentet har liten selvstendig betydning for vurderingen av om det er skjellig grunn til mistanke. De «negative» funnene peker ikke i retning av noen annen gjerningsperson som eventuelt kan utelukke de siktede.

Videre har forsvarerne anført at det er vanskelig å se at Per og Veronica Orderud kan ha hatt noe rasjonelt motiv for å drepe Pers slektninger. Slik saken på dette stadiet av etterforskingen ellers ligger an, er dette etter lagmannsrettens oppfatning likevel ikke egnet til å svekke grunnlaget for mistanken i merkbar grad.

Lagmannsretten kan ikke se at det er holdepunkter for å vurdere spørsmålet om skjellig grunn til mistanke forskjellig for Per Orderud og Veronica Orderud. Forklaringene fra de to andre siktede knytter begge til anskaffelsen av pistolene, og Lars Grønnerøds forklaring knytter også Veronica Orderud til ombyttingen av en pistol med en revolver. Selv om det mangler konkrete opplysninger om hva slags befatning de siktede senere har hatt med våpnene, gir dette - sammen med de øvrige opplysningene i saken - et tilstrekkelig konkret holdepunkt for å si at vilkåret om skjellig grunn til mistanke er oppfylt i forhold til begge.

Lagmannsretten er etter dette enig med forhørsretten i at både Per og Veronica Orderud med skjellig grunn mistenkes for det siktelsen gjelder.

Som spesiell fengslingsgrunn har politiet anført bevisforspillelsesfare. Konkret er det anført at det fremdeles er viktig å kunne skjerme forklaringer som avgis etter hvert, for å sjekke disse opp mot vitner og andre medsiktede under kontrollerte former. Dessuten er det i politiets begjæring til forhørsretten vist til muligheten for at det eksisterer en «uidentifisert gjerningsperson» i tillegg til de siktede.

Lagmannsretten er enig i at det foreligger bevisforspillelsesfare hvis de siktede blir løslatt. Riktignok er det, som påpekt av forsvarerne, en rekke bevismomenter de siktede ikke vil ha reell mulighet til å påvirke. Dette gjelder blant annet slike spor som eventuelt kan finnes gjennom analyse av mobiltelefontrafikk og PC-er. Men betydningen av slike spor vil sjelden være klar før de siktede og eventuelle vitner er gitt anledning til å forklare seg om dette, og disse forklaringene igjen er sjekket mot andre holdepunkter. Ut fra sakens karakter er det nærliggende at de siktede, hvis de er skyldige, vil forsøke å forspille politiets oppfølging av slike bevismomenter. Dette vil de, hvis de er på frifot eller har fri adgang til å kommunisere, også ha en reell mulighet for.

Spesielt i lys av muligheten for at det finnes en eller flere

uidentifiserte medvirkere, mener lagmannsretten på denne bakgrunn at det foreligger nærliggende fare for bevisforspillelse, jf. straffeprosesslovens '171 første ledd nr. 2, og at denne faren gir grunn til å ta politiets begjæring om fortsatt fengsling til følge.

Det samme gjelder begjæringen om brev- og besøks-kontroll og restriksjoner når det gjelder aviser og kringkasting.

Selv om varetektsfengsling for så lang tid som i dette tilfelle, og med strenge restriksjoner, innebærer en alvorlig påkjenning, er lagmannsretten ikke enig med forsvarerne i at dette her kan anses som et uforholdsmessig inngrep. Lagmannsretten er riktignok enig i at forholdsmessighetsvurderingen må ses i lys blant annet av den konkrete bevisforspillelsesfaren. Men slik lagmannsretten ser det, er bevisforspillelsesfaren her fortsatt betydelig. Og alvoret i saken tilsier da at fengsling i ytterligere fire uker ikke kan anses som uforholdsmessig. Når det spesielt gjelder Veronica Orderuds helsesituasjon, er det opplyst at hun nå er innlagt på sykehus. Lagmannsretten legger til grunn at hun også i fortsettelsen vil få nødvendig legehjelp og tilsyn, selv om fengslingen blir forlenget.

Kjæremålene blir etter dette å forkaste.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning: Kjæremålene forkastes.