UTREISE GJELDER FORTSATT:  Maria Amelie inne på Trandum ventemottak i ettermiddag sammen med en betjent, bildet er tatt like før hun får vite at Lagmannsretten har opphevet fengslingen. FOTO: ØISTEIN NORUM MONSEN/DAGBLADET.
UTREISE GJELDER FORTSATT: Maria Amelie inne på Trandum ventemottak i ettermiddag sammen med en betjent, bildet er tatt like før hun får vite at Lagmannsretten har opphevet fengslingen. FOTO: ØISTEIN NORUM MONSEN/DAGBLADET.Vis mer

Her er Maria Amelies desperate bønn

Les brevet hun skrev mens hun venter på å bli hentet ut til Moskva-flyet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet): Mens Maria Amelie satt på Trandum ventemottak i ettermiddag og fryktet at hun ville bli ført ut til flyplassen og dagens første direktefly til Moskva med Aeroflot klokka 14.55, formidlet hun et personlig, håndskrevet brev som hun vil at Dagbladets lesere og alle støttespillerne skal få tilgang.

Det var en halvtime før nyheten ble kjent om at lagmannsretten har opphevet fengslingen mens hun fortsatt venter på å bli sendt ut av Norge.

- Jeg aldri reise tilbake til Nord-Ossetia. Alle vil kjenne meg igjen og det kan bli en alvorlig situasjon.

Det forklarer hun slik:

- Folk kan hevne seg på meg. Alle visste hvem faren min er, og folk glemmer ikke. I Nord-Ossetia er det en reell fare for livet mitt. Jeg har fått en annen tankegang av å sitte i varetekt. Jeg begynner å bli sliten, men små ting som at det var sol i dag eller at var klementiner i fruktkurven, gjør meg glad, sa en tårevåt Maria Amelie da hun ba Dagbladet ta med de ni håndskrevne A4-sidene.

- Hva er det verste du har opplevd med å være her?

- Det verste med å sitte på Trandum er å være isolert, sier Maria Amelie og legger hodet mellom hendene og gråter.

Ved 15.30-tiden i ettermiddag har Maria Amelie ennå ikke forlatt Trandum.

Her er brevet:
«Det er pussig å tenke på hvordan jeg for mindre enn en uke siden ble pågrepet og satt inn på Trandum. Det var jeg sterk og tøff og hadde nettopp holdt et foredrag som rørte mange mennesker.

Jeg var også klar i hodet, husket mine menneskeretteigheter, pustet fritt, og mest av alt smilte, selv om jeg burde blitt hysterisk og forbannet. Nå har det gått mindre enn en uke, men jeg er ikke den samme personen. En omgang i UNE/Politiets utlendingsenhet sitt samlebånd er ubevisst en utspekulert form for psykisk tortur.

Nå husker jeg hvorfor vi for mange år siden kjempet den vanvittige kampen for å bli hørt av UNE og tingretten, men ga opp. Det var fordi ingen egentlig ville høre etter. Derfor er det å ikke forholde seg til UNE i fem fantastiske år, men å forholde seg til flotte mennesker i dette landet, noe av det beste som kunne ha skjedd oss.

Den gangen trengte jeg hele fem år og å skrive en bok for å bearbeide den vonde opplevelsen etter asylmottaks- og UNEs behandling for å føle meg som et menneske igjen. Og nå, etter noen dager her, med byråkratiet fra UNE, vil jeg igjen trenge lang tid for å finne tilbake til det gamle meg. Hvis den blide ennå er her ute.

Jeg prøver å forstå hvordan min umenneskelig sterke mor etter den fysiske og psykiske torturen i Russland har blitt et menneske til slutt. I dag er jeg enda yngre enn hun var, men føler nesten det samme som hun gjorde, enda hun opplevde mesteparten i Russland og jeg har de vonde opplevelsene mest fra Norge, ett av verdens beste land.

Jeg frykter alvorlig for min psykiske helse og kjenner godt mine grensen. Og nå står jeg virkelig på kanten av et stup. Jeg kjenner ingenting lenger. Ved å isolere og passivisere meg her, ved å fjerne mine venner fra livet mitt og at foreldrene mine ikke har det bra akkurat nå, har de på en måte drept en ganske stor del av meg.

Og ved å sette meg på flyet og ta meg enda lenger vekk fra alt det som gjør meg levende - vel, bare begrav meg, det vil føles akkurat likt.

Det at kjæresten min ikke kan holde rundt meg, det at jeg ikke kan sette i gang å bruke mitt engasjement og min energi til noe fornuftig - på den måten har de gjort meg til en grønnsak.

Jeg vil ikke leve, jeg vil ikke dø, jeg vil bare legge meg ned og sove.

For første gang i mitt liv forstår jeg at jeg ikke kan være sterk lenger, og jeg forstår at jeg vil trenge en psykolog hvis jeg for lov å gå fri fra Trandum. Og hvis jeg blir sendt ut, vel, så legg meg inn på psykiatrisk klinikk. Det er nesten så jeg håper at politimennene som kaster meg ut bare vil sette en beroligende sprøyte, slik de gjør mot folk som kan vise motstand. Da slipper jeg i det minste å ta inn over meg virkeligheten. Den er jeg fed up med akkurat nå.
 
De har etset vekk mye av optimismen i meg og jeg vet ikke om den kommer tilbake. En ting som er bra, er at det nå er så mange mennesker som vet hva foregår i dette landet når det gjelder asylpolitikk. Min sak er ikke et unntak.

Det er også mange her som har det ganske mye verre enn meg. Det er for eksempel en familie som har sittet og ventet på utkastelse i 47 dager. Nå vil de bare reise til hjemlandet, men sommel med papirarbeidet og at hjemlandet ikke vil ta dem i mot, gjør at de sitter her og sakte, men sikkert blir drevet til vanvidd. Det er ikke en kriminell familie, men de har hatt jobber, barn og leilighet her og betalt skatt. Ingen roper "menneskerettigheter". Det slår meg at til og med fanger som får dødsstraff, får vite eksakt tid og dato for henrettelsen, men ikke jeg.  Alt skal skje i hemmelighet så raskt og uten dramatikk og helst bli plassert bak et forheng på flyet slik at folk ikke reagerer.

Uansett utfallet av min sak, finens det ingen seier, bare begynnelsen på en kamp. UNE med Trandum er institusjoner som ofte er roten til ondskapen og bidrar til menneskemishandling uten at noen får vite om det. Forhåpentligvis blir det lagt merke til nå. Ikke glem at allerede før jul har asylmyndighetene tatt sikte på å omorganisere 800 mottak i landet og lage 30 retursentre. Eller Trandum x 30, asylfengsler for den som får avslag.

En skulle håpet at de enorme ressursene heller burde blitt brukt på å sette ned et utvalg og  revurdere UNE's posisjon. Gå etter problemene, ikke konsekvensene. Ta ansvar der tidligere ærgjerrighet har skapt feil. La oss bare håpe at det blir gjort. La oss også se der man ikke klarte å se godt før. La oss huske at historien gjentar seg på godt og ondt. Og selv om det virker ganske ille med asylpolitikken i dag, så er det altså ikke for seint å gjøre noe. Vi vil ikke gjenta stygge feil fra fortiden.

Det smerter meg aller mest at dette med UNE og asylfengsel ikke foregår bare i Norge, men i hele Europa. Og få reagerer fordi de vet så lite. Jeg håper allikevel (det lille av håp jeg har igjen i meg) at Norge kan være ett av de første landene som innser og blir oppmerksom på hele utviklingen, hvordan man traumatiserer spesielt barn og mindreårige. Etter år vil man sjeldent klare å glemme skader for livet. Dette gjelder folk som har kommet hit for beskyttelse til det store, stolte, rettverdige vesten, som deler ut priser for menneskerettigheter og ytringsfrihet i hytt og pine.

Husk på at en dag kan det bli skammelig for sent, og en vil undre seg da hvordan det skjedde. En vil spørre seg hvorfor var det ingen som grep inn da?.... eller nå. »