Her er psykolog-rapporten

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ADFERD UNDER EVALUERING:

Fru Orderud var vennlig og samarbeidsvillig under evalueringen. Hun hadde et velartikulert og kultivert språk, og fremsto som svært intelligent. Hun jobbet hardt og omhyggelig med å besvare spørsmål og med å fullføre testene som ble gitt. Hun så ut til å være noenlunde rolig og vel tilpass under de kliniske intervjuene og mens hun utførte testene. Det oppsto ingen problemer med konsentrasjon eller kommunikasjon.

INTERVJU:

Fru Orderud fortalte meg at hun var ett av fire søsken: hun har en halvbror, Ole Robert, som er 27 år gammel, og to halvsøstre, Kristin (28) og Synnøve (22). Hennes biologiske far var spansk, og moren møtte stefaren mens hun gikk gravid med Veronica.

Hun beskrev sin familiebakgrunn som noenlunde normal. Begge foreldrene jobbet på sykehus. Moren var hjelpepleier og faren var ambulansesjåfør før han ble vaktmester. Foreldrene skilte seg i 1995.

Når det gjelder barndommen hennes, tilbrakte fru Orderud mye av tiden med farmoren sin; faktisk bodde hun hos henne til hun begynte på skolen, og var mye hos henne seinere. Fru Orderud sa om seg selv at hun var et stille barn som oppførte seg pent. Seinere i barndommen var hun veldig glad i å besøke og å bo hos sin mors foreldre.

Hun hadde et vanskelig forhold til foreldrene sine; de kranglet en god del, spesielt om penger, men også om Veronica. Faren pleide å minne moren på at Veronica ikke var hans ekte datter. Veronica var flink på skolen og tilsynelatende smartere enn sine søsken.

Kristin havnet alltid i trøbbel og diktet opp ville historier. Stefaren var noen ganger fysisk aggressiv mot Kristin, men slo Veronica i ansiktet bare en gang, da hun var ca. åtte eller ni år gammel. Hun benektet å ha vært utsatt for fysisk eller seksuell mishandling som barn.

Fru Orderud fortalte meg at hun som barn ofte var ulykkelig, og av og til følte seg deprimert. Da hun var ca. seks eller sju ga bestemoren henne en dagbok og oppfordret henne til å skrive ned sine tanker og følelser. I mange år skrev hun dagbok. Fru Orderud beholdt dagbøkene og brente dem så, etter at mannen hennes hadde funnet en og advart henne mot at noen kunne finne dem. Hun var bekymret for at noen kunne komme til å finne dem. Hun begynte allikevel på en ny dagbok, og fortsatte å skrive i den til hun ble arrestert.

Hun skriver også ned plagsomme følelser på et stykke papir som hun så tilintetgjør. Hun skrev ned sine mest intime tanker og følelser i dagbøkene, og ville ikke at noen skulle se dem. Hun ville heller ikke fortelle om dette til noen. Siden barndommen har hun funnet det svært nyttig å skrive ned tanker og følelser i dagboka, som en måte å mestre ulykkelighet, negative følelser, frustrasjoner og sinne. Hun hadde størst behov for å skrive dagbok når hun følte seg trist og ulykkelig. Det å skrive ned tanker og følelser i en dagbok fjernet de negative følelsene.

Til tider skrev hun også ned sine «gode tanker». Fru Orderud fortalte meg at hun noen ganger opplevde en sterk følelse av sinne, som hun ikke kan uttrykke åpent. Det å skrive ned disse følelsene av sinne, får dem til å forsvinne. Fru Orderud forklarte hvor vanskelig hun alltid hadde funnet det å stole på og betro seg til mennesker.

Faktisk sa hun at hun som ungt barn hadde lært hvor farlig det er å betro seg til andre. Da hun var ca. ti eller elleve, hadde fru Orderud vært bekymret på grunn av foreldrenes drikkevaner. Hun betrodde seg til bestemoren, som igjen fortalte dette til moren, hvorpå moren ble svært sint - noe som opprørte Veronica sterkt.

I barndommen følte hun seg ulykkelig, og drømte om sin egentlige far, også at han skulle komme og redde henne fra hennes ulykke. På et tidspunkt i barndommen, da hun var mellom ti og tolv, lovet hun seg selv at om ingenting endret seg innen et år, skulle hun ta livet av seg. Hun ventet alltid på at ting skulle endre seg til det bedre. Hun prøvde aldri å ta livet av seg. En viktig faktor på dette tidspunktet var hennes interesse for hunder. Det befant seg alltid hunder rundt omkring i foreldrenes hus, og fru Orderud var svært knyttet til dem. Hun følte det som at hundene virkelig trengte henne, og ville nødig at de skulle bli etterlatt om hun skulle ta livet av seg. Viktigst i denne sammenhengen var ei tispe hun eide, «Malene». Dette var den første hunden hun selv eide, og den var viktig for henne.

Fru Orderud fortalte meg at hun begynte på skolen som seksåring. Hun fullførte videregående i 1990, som attenåring. Etter det jobbet hun i seks måneder i en barnehage. Deretter tok hun forberedende prøve ved universitetet i seks måneder, og begynte å studere juss. Hun fant juss kjedelig og sluttet i 1992, etter å ha fullført det første året. Deretter hadde hun en rekke ulike jobber, blant annet barnepass og rengjøring på hotell. Høsten 1993 fant hun ut at hun ville bli veterinær. Før hun kunne taes opp på studiet trengte hun utplassering i seks måneder på en gård, samt ekstra eksamener i matematikk, fysikk og kjemi. Begge deler gikk som det skulle, og fru Orderud ble tatt opp som student på Veterinærhøgskolen i august 1995. For å fullføre opplæringen mangler hun nå ett års praksis som veterinær, og hun må fullføre et forskningsprosjekt og ta avsluttende eksamen.

Fru Orderud fortalte meg at hun vanligvis er en ganske rolig person, men når hun opplever at hun ikke lenger har kontroll over følelsene eller situasjonen, blir hun svært engstelig.

Hennes måte å mestre livet på er å være i full kontroll: hun holder vanligvis følelsene sine for seg selv, også følelser av sinne. Så snart hun mister følelsen av kontroll, opplever hun sterke følelser av angst og panikk.

For utenforstående ønsker fru Orderud å fremstå som «sterk, tøff og kjølig». Hun beskrev hvordan hun misliker opplevelsen av sterke følelser, enten de er positive eller negative. Hun pleier å unngå situasjoner som vekker «sterke» følelser. Hun beskrev følelser, og sine egne vansker med å kontrollere dem, som «negativ energi», som hun kvitter seg med på to ulike måter, enten ved å skrive ned tankene og følelsene som plager henne, eller ved fysisk aktivitet (f.eks. gå tur, jogge, løfte vekter). Hun beskrev begge disse tilnærmingene som om de var terapeutiske (dvs. avgjørende for hennes mentale helse).

Fru Orderud beskrev en historie med problemer av tvangsnevrotisk art. Som barn måtte hun ha rommet sitt rent og plettfritt, og alle tingene hun hadde på rommet måtte ryddes på plass. Avvik fra dette gjorde henne svært urolig og resulterte i at hun ikke fikk sove. Hennes tvangsnevrotiske problemer er blitt verre med årene: hennes frykt for bakterier har antatt ekstreme proporsjoner. I varetekten føler hun det tvingende nødvendig å vaske alle veggene regelmessig. Hun er redd for bakterier og vasker gulvet på cellen hver dag. Hun får ikke slappet av eller sovnet før cellen er plettfri. Hun holder også seg selv svært ren, og dusjer to ganger daglig.

Mens hun satt i varetekt før den første rettssaken, ble fru Orderud deprimert og suicidal. Hun fortalte at hun satt isolert i varetekt i om lag tre måneder, med brev- og besøksforbud, og var nektet tilgang på radio og aviser.

Hun trodde først hun hadde klart innesperringen og isolasjonen godt, men etter en måneds tid i isolasjon beskrev hun hvordan hun begynte å føle seg fysisk dårlig og hun følte at veggene i cellen krøp innpå henne.

(Dette siste symptomet er ofte rapportert under isolasjon i norske fengsler, ifølge en rapport fra Komiteen for bekjempelse av tortur (CPT).) Med tiden begynte fru Orderud å oppleve sterke selvmordstanker. Hun gikk til lege i fengslet og ble foreskrevet antidepressiver. Hun ble svært opptatt av å ta sitt eget liv og tenkte på å gjennomføre det. Hun begynte å spare tabletter med tanke på å begå selvmord med en overdose av medisinen. Hun husker ikke hvorfor hun ønsket å ta livet av seg, men hun følte at hun hadde mistet kontrollen over livet sitt fullstendig.

Hun følte seg ensom og isolert fra alle, mestret ikke å være innesperret, følte seg ekstremt urolig ved lyden av fengselsnøkler, og opplevde mareritt forbundet med å være innesperret. Mens dette pågikk anla hun en modig mine og fremsto for andre som om hun hadde det OK. En av de ansatte fra kontoret til hennes advokat mistenkte at hun var suicidal og planla å ta livet sitt, og ba fru Orderud om å gi fra seg de oppsparte medisinene.