Her inne er grunnen til at May-Britt og Edvard fikk Nobelprisen

Bli med inn på forskningslaben.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NTNU, TRONDHEIM (Dagbladet): - Det er en helt fantastisk fin dag. Jeg hadde aldri trodd at det var vi som kom til å få prisen, sier May-Britt Moser.

Det er bare få timer siden hun sammen med ektemannen Edvard og forskeren John O'Keefe - og hele staben ved NTNU - ble tildelt selveste Nobelprisen i medisin og fysiologi for sin hjerneforskning.

- Viktig at dyra har navn - Det finnes ikke et nyhetsbyrå i verden som ikke har ringt hit i dag, hører Dagbladet mens telefonene ringer og ringer på kontorene.

Dagbladet får bli med inn i laben der Nobelprisen «ble til».  Her fortsetter arbeidet, selv på en dag som denne.

*Bli med inn, se videoen i denne saken.

- Hvordan er det å være her i dag?

- Det er like fantastisk som hver dag. Jeg elsker dyr og derfor også å være her sammen med dyra. Det å vite hva slags bidrag dyra har gjort i forhold til den vitenskapen vi holder på med, det er kjempestort, sier May-Britt og plukker opp en rotte ved navn «Hjørdis».

- Det er viktig for oss at alle dyra har navn. På den måten blir de som kjæledyr for oss, en påminner om hvor viktige de er, sier hun.

Vaniljekjeks og «Jesse» Nobelprisvinneren viser Dagbladet inn på et mørkt rom. En amerikaner kledd i vernedress fra topp til tå slipper vaniljekjeks ned i et firkantet lite «bur».

Musa «Jesse» løper rundt og fanger opp godbitene. På hodet har han flere ledninger. Et kamera i taket filmer det hele.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Det følger bevegelsene i hjernen hans - gridcellene, forklarer May-Britt.

Det er forskningen på «Jesse» og de omlag 100 andre musene og omlag 20 rottene her ved NTNU, som gjør at Trondheim-universitetet nå har et fakultetet som kan skilte med en Nobelpris.

- Det er helt utrolig og uvirkelig, sier May-Britt.

Gridecellene er hjernens indre GPS, som forteller hvor vi er, hvor vi har vært og hvor vi skal. Gridecellene er seinere påvist i en rekke dyrearter, også hos mennesker.

- En vakker lyd I tidlige stadier av alzheimer er området i hjernen hvor gridecellene befinner seg ofte skadet. Derfor kan nobelprisvinnernes forskning om hvordan hukommelse og kognitive evner går tapt, ha stor betydning for forskning på alzheimer.

På flere PC-skjermer i det mørke rommet vises analyser av de såkalte gridcellene i «Jesse»s hjerne. En lyd - litt som lyden av en radio som ikke finner kanalen sin - summer i rommet.

For de som har jobbet for denne dagen i nesten 30 år, er lyden en annen.

- Det er en så utrolig vakker lyd, smiler May-Britt fra øre til øre. - Det er lyden av gridcellene som beveger seg.

En annen rotte har en «hatt» på hodet.

- Under hatten er sensorene, og de registrerer de små elektriske pulsere som er i hjernen, og så kan vi da avdekke mysterier i hjernen ved å studere aktiviteten til disse nervecellene, forklarer hun.

I 2005 oppdaget ekteparet Moser gittercellene, eller gridecellene, i hjernen. Disse behandler hukommelse og stedsans. Psykologiprofessorene hadde oppdaget hjernens koordineringssystem. Det var første gang det var mulig å knytte en mental funksjon direkte til aktiviteter på cellenivå i hjernen.

- Flere vaser Det er bare smil å se i gangen på det medisinske fakultetet ved NTNU i Trondheim mandag.

«Er det noen som kan hjelpe meg å få alle disse blomstene i vann? Vi må nok ønske oss flere vaser» sier en lattermild dame og kikker inn på en kollegas kontor. I hver hånd holder hun en svær bukett.

Mens ektemannen satt på et fly - og ante ingenting - da May-Britt ble oppringt av nobelkomiteen, var hun selv her, på det medisinske fakultetet.

I 30 år har de to jobbet sammen, i 28 år har de vært gift. Hver eneste dag snakker de om det de begge brenner så for. 

- Det blir masse sånn snakk. Det er det som er så bra med å ha en så nær kollega som det Edvard har vært. Han har alltid vært der når vi skulle diskutere ideer og tenke ut nye eksperimenter om hvor vi kan løse, skrive, analysere. Det er enestående luksus.