LØPER FOR LIVET: Iført kjole, langstøvler og fleecejakke løper 18 år gamle Caroline Svendsen fra Moss her mot politiets beredskapstropp, Delta, på Utøya. Hun var fremdeles ikke trygg på om politimennene var Anders Behring Breiviks medsammensvorne eller ikke, og om hun ville overleve dagen. Foto: Privat
LØPER FOR LIVET: Iført kjole, langstøvler og fleecejakke løper 18 år gamle Caroline Svendsen fra Moss her mot politiets beredskapstropp, Delta, på Utøya. Hun var fremdeles ikke trygg på om politimennene var Anders Behring Breiviks medsammensvorne eller ikke, og om hun ville overleve dagen. Foto: PrivatVis mer

Her løper Caroline i trygghet

Rett før dette bildet ble tatt, viste Caroline (18) politiet hvor Breivik befant seg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MOSS (Dagbladet): «Er det trygt? Er jeg reddet nå? Er jeg i sikkerhet? Er det endelig over?»

Dette var tanker som gikk gjennom Caroline Svendsens (18) hode da hun løp fra skjulestedet i skogen og over den åpne plassen ved brygga på Utøya.

Hun tok sjansen på at tjenestemennene fra politiets beredskapstropp, som nettopp hadde kommet i land, ikke var utkledd og på massemorderens parti.

Hun fikk rett.

Klokka var snart 18.30. Politiet som stod ved bryggekanten var det tredje eller det fjerde laget fra beredskapstroppen Delta som kom i land på øya.

Det første laget hadde gått mot Bolsjevika, det andre - det som pågrep Breivik - hadde Caroline møtt inne i skogen få minutter tidligere.

- Jeg kom rett fra Nakenodden, der han akkurat hadde prøvd å skyte oss. Jeg hadde hørt kulene suse forbi øret mitt, men turte verken snu meg eller bevege hodet. Jeg spurtet bare enda raskere. Inne i skogen løp jeg rett på flere politimenn. Jeg ble dødsredd. «Hvor er han,» spurte de. Jeg pekte mot Nakenodden. Jeg tror ikke de sa noe, men de løp i den retningen jeg pekte.

Hørte pågripelsen Livredd fortsatte hun videre, mot brygga. Hun torde ikke løpe langs hovedstien. I stedet krøp hun gjennom kratt. Hun rispet seg opp, men kjente ingen smerte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gjemt bak busker og trær så hun politimennene som stod ved brygga. Hun visste jo godt at morderen var utkledd som politi. «Var de som sto der det samme?»

- De vinket til meg, signaliserte at jeg skulle komme til dem. Jeg stoppet opp, var usikker på om det var trygt. Men da jeg så at en venn, en annen AUF'er, gjemte seg bak den ene politimannen, løp jeg mot dem.

De 21 tjenestemennene som gikk i land på øya 22. juli, hadde ett eneste fokus i disse minuttene: å pågripe gjerningsmannen.

En gang mellom klokka 18.27 og 18.34 lyktes de med dette.

- Plutselig hørte jeg høye mannsstemmer fra skogen. Jeg tror det var politiet som ropte da de oppdaget morderen. Det var spesielt én som ropte, kanskje han som hadde kommando. Jeg husker ikke helt hva som ble sagt, men mener at en av dem skrek: «Henda i været», sier Caroline.

Ble skremt Hun begynte så smått å tørre å tro at hun endelig var trygg.

- Men jeg synes politimennene var skumle, mest fordi jeg nettopp var blitt skutt etter av en politikledd mann. Men at de skremte oss var ikke deres feil. De gjorde bare jobben sin, sier hun.

Hun anslår at om lag ti overlevende gjemte seg ved bilen, blant dem en mor med sitt barn. De fikk beskjed om å sette seg ned, og for Caroline var det ikke vanskelig å følge den ordenen.

- Jeg var så sliten at jeg trodde jeg skulle besvime. Jeg var iskald, og skalv. Jeg trodde vi var de eneste på øya som hadde overlevd. Jeg gråt og spurte de andre om de visste hvem som levde og hvem som var døde.

- Jeg overlevde Det har gått fire måneder siden øyeblikket da Caroline kom seg i trygghet ble fotografert. 18-åringen forteller at hun der og da ikke tok inn over seg hva som faktisk foregikk.

- Det gikk ikke opp for meg hva som skjedde. Det var som å være i en drøm, på en måte. Og for å være ærlig, har det fremdeles ikke gått helt opp for meg, sier hun. - Men når jeg ser bildet i dag tenker jeg: «Jeg kom meg faktisk i trygghet, jeg overlevde».

Og om mannen som forårsaket alt det vonde, sier hun kort:

- Jeg hater ham ikke. Jeg skulle bare ønske han aldri ble født.      

OVERLEVDE: Caroline Svendsen (18) synes fremdeles det er uvirkelig å se bildet av at hun løper mot politiets beredskapstrop og i sikkerhet på Utøya. - Når jeg ser dette bildet tenker jeg: «Jeg kom meg faktisk i trygghet, jeg overlevde», sier 18-åringen til Dagbladet. Foto: Jacques Hvistendahl
OVERLEVDE: Caroline Svendsen (18) synes fremdeles det er uvirkelig å se bildet av at hun løper mot politiets beredskapstrop og i sikkerhet på Utøya. - Når jeg ser dette bildet tenker jeg: «Jeg kom meg faktisk i trygghet, jeg overlevde», sier 18-åringen til Dagbladet. Foto: Jacques Hvistendahl Vis mer