Her sitter en voldsmann og gråter

Oslo Kretsfengsel (Dagbladet): I et lite besøksrom i Oslo Kretsfengsel sitter det en fortvilet mann som gråter og er redd. Hans høyeste ønske er å leve et vanlig A-4-liv. Men Mortens liv ble ikke slik.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En oktoberdag i 1998 slo Morten (38) henne som hadde gitt ham de fineste øyeblikkene i livet hans. Det var en slik rystelse at han sluttet å drikke på dagen. Siden har han vært edru.

- Det er for jævlig, det jeg gjorde. Jeg har så vondt av «Kari» og barna hennes, og skulle så gjerne ha dette ugjort. Ingen fortjener en slik behandling. Når jeg drakk ble jeg sjef. Vi hadde vært spart for mye, både «Kari» og jeg, hvis jeg hadde skjønt at fylla er en skikkelig trøbbelmaker, sier Morten.

Alt han gjør, sier og tenker, er styrt av følelser og anger ovenfor kvinnen han har slått, truet og plaget. For volden mot kjæresten ble han dømt til 14 måneders fengsel, samt kontakt og besøksforbud. Dommen er sonet, og «Kari» har fått 90 000 kroner i erstatning.

- Det er ikke en krone for mye. Jeg håper hun får all den hjelpa hun trenger også i framtida, sier Morten.

Innelåst igjen

Han håpet kjæresten ville vite av ham, hvis han holdt seg edru. Men «Kari» er redd og avviser all form for kontakt. Det har Morten vondt for å svelge.

Tre ganger har han gått løs på uskyldige mennesker, han har vært ravende full hver gang. Han husker lite eller ingenting av det som hendte med de to første ofrene. Den siste episoden derimot, sitter klistret. Den er også foranledningen til at han nå sitter i varetekt i Oslo Kretsfengsel.

Vi har fulgt Morten fra forhørsretten i Horten hvor begjæring om varetekt ble tatt til følge, og til besøksrommet i fengselet. Fem dager er gått siden fengselsporten slo igjen bak ham.

Morten har brutt kontakforbudet igjen, mener «Kari». Sju tekstmeldinger og tre telefoner har han plaget henne med siden nyttår, hevder hun. Morten nekter. Nå setter han sin lit til at utskriftene fra Telenor viser at han snakker sant.

Stemplet

- Hva tror dere skjer med meg nå? sier han oppgitt. Hendene rister, han har ingen steder å gjøre av dem, det er røykeforbud her inne.

- Jeg har fått meg jobb, kontrakten gjelder fra 1. mars. Husleia forfaller om noen dager, jeg har verken rene klær eller cash.

Morten meldte seg på politivakta ved Nord Jarlsberg politikammer i Horten, en hustrig januardag. Der ble han bryskt buksert inn på cella. Vi som fulgte med, fikk også vårt pass påskrevet. Vi skjønner at en voldsmann som går løs på uskyldige mennesker, har lav status. Men at offeres søster er betjent ved det samme kammeret som skal ta stilling til spørsmålet om varetekt, kan umulig være heldig, mener Morten.

Morten mener han blir sett på som et utskudd av folk ved politikammeret. Og orteller denne historien som ett eksempel:

Dommeren har besluttet å ta begjæringen om fengsling til følge. Morten er ikke overrasket, nå bekymrer han seg for bilen som står parkert på parkeringsplassen like ved Politihuset.

- Kan dere kjøre hjem bilen hans? spør advokat Cecilie Nakstad fra advokatfirmaet Staff.

- Det kan vi ikke gjøre, det blir det bare bråk av, svarer betjenten.

- Men jeg har da mange ganger opplevd at politiet har kjørt hjem tiltaltes bil, sier Nakstad.

- Det er ikke praksis ved vårt kammer, sier politimannen.

- Den manglende velviljen skyldes nok at offerets søster jobber ved kammeret, sier Nakstad.

Enden på visa ble at Mortens bror hentet bilen. Da hadde han fått en bot på 350 kroner for manglende parkeringsavgift...

Ensom oppvekst

Vi skriver 1968. Familien går i oppløsning, Morten er seks år og eldst i en søskenflokk på fem. Far drakk, og slo når han ble sint. Morens rolle er noe uklar, «men hun var langt fra god», som Morten uttrykker seg. Det er et helt liv siden han så henne sist.

Morten havnet på guttehjemmet Skravestad i Sandefjord. De andre søskenene ble plassert parvis på barnehjem og hos fosterforeldre.

- Det har gått bra med dem, de har familie og alt i orden, sier Morten stolt. Hans «familie» var 16 gutter og to voksne.

- «Mor» og «far» gjorde så godt de kunne, de var snille mennensker. Men det sier seg selv at de hadde lite tid til hver enkelt. Likevel hadde vi det bra på guttehjemmet. Det var først da «far» døde i 1980 og «mor» måtte gi seg, at det virkelig bar utfor bakke, sier Morten.

Kalde dager

Morten var 18 år og fikk hybel i et kommunalt hybelhus. Fasilitetene var trekkfulle vinduer, kaldt vann og fest døgnet rundt.

- Noe måtte vi gjøre for å holde varmen. Gradestokken krøp aldri over 15 grader, sier han.

Morten var heller ikke ukjent med at alkohol frigjorde energi og snakketøy. Alt som 14-åring begynte Morten å drikke øl for å løsne på tungebåndet. Fra sin bortgjemte plass på bakerste benk i klasserommet, pratet og diskutere han med læreren og de andre elevene. Ingen så faresignalene eller undret seg over at den stillferdige gutten plutselig ble så medelsom.

Drikker ikke

Nå går det kanskje både vinter og vår før Morten kan legge den siste alvorlige voldsdommen bak seg. Han har mislyktes i mye, men en ting har han klart: Å holde seg edru.

- Det er en bragd at en som har vært langt nede i rødspritflaska holder seg edru så lenge, sier psykiater Einar O. Rognstad. Rognstad, som er en kapasitet på rusproblematikk, har fulgt Morten tett de siste to åra. I tillegg til samtalene hos Rognstad, kjører Morten fra Sandfjord til Oslo for å gå i gruppeterapi hos Alternativ Til Vold (ATV), annenhver torsdag.

- Her har jeg lært at konflikter kan løses uten fyll og spetakkel. Nå som jeg sitter i varetekt igjen er jeg livredd for at denne livbøya skal gli fra meg, sier han.

Nå får Morten altså den hjelpa han trenger, og behandlere som tar ham på alvor. På grunn av sin voldsomme adferd ble han dømt til behandling i 1996. Han ble tilbudt samtaler ved Sandefjord psykiatriske poliklinikk. I to år gikk han hos psykolog. Trodde han. Det viste seg siden at behandleren, som forøverig diagnostiserte Morten, ikke var psykolog, men spesialsykepleier. Det fikk Morten vite da han ble dømt for vold mot «Kari».

Ulovlig kontakt

Da han hadde sonet sine 14 måneder, skrev han to kjærlighetsbrev til «Kari». Han ba på sine knær om tilgivelse og forsoning. De møttes en gang, Morten hevder det var tilfeldig, «Kari» mener han forfulgte henne. Forholdet ble anmeldt, og Morten åka inn i igjen, 90 dager fikk han denne gang. Retten la vekt på «det ubehaget brevene og møtet representerte for fornærmede», selv om innholdet ikke var truende.

Da meldte tanken på selvmord seg, og Morten begynte å skade seg selv. Han hadde sonet 60 av de 90 dagene da psykiater Einar O. Rognstad ble urolig.

- Morten er soningsudyktig, mente han og søkte om benådning. Men det er få som benådes. Sansynligvis må Morten sone de siste 30 dagene. Og blir han funnet skyldig i brudd på kontaktforbudet enda en gang, bærer det innafor igjen. A-4-livet er nok et stykke unna.

ENSOMT: Isolasjonen på cella sliter på nervene. Advokaten har anket varetektsbegjæringen, Morten håper inderlig anken fører fram. - Jeg skal begynne å jobbe 1. mars. Blir jeg sittende her, går vel det toget, sier han.
DRØMMER: - Et lite småbruk har vært drømmen siden jeg var liten. Jeg håper inderlig det lar seg gjennomføre når alt dette er over, sier Morten.
HJEMME BEST: I leiligheten litt utenfor Sandefjord sentrum er det Morten som bestemmer. Nå frykter han at husleia ikke blir betalt i tide. Da får han trøbbel med huseieren. - Det er ikke lett å ordne opp fra varetektscella i Kretsfengselet. Jeg håper inderlig at noen tar grep, sier han.
SKUFFET: Det er ingen bønn, begjæringen om varetekt ble tatt til følge denne gangen også. Tre ukers isolasjon i Oslo kretsfengsel venter.