Her startet marerittet

KOSOVO POLJE (Dagbladet): Fra balkongen bildet utgikk budskapet som startet ti års mareritt på Balkan.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det var her, fra kulturhuset i Kosovo Polje, at daværende partisjef og seinere president Slobodan Milosevic for ti år siden i morgen holdt sin berømte tale som ble signalet til nasjonalisme og krig.

- Ingen albaner skal få slå dere mer, sa Milosevic til jubel fra hundretusener serbere.

- Hadde Milosevic stått på denne balkongen i dag, hadde vi drept ham med våre egne hender. Jeg gjentar: Drept ham.

Kameratene Baki, med tilnavnet «Boss», og Goran var henholdsvis 13 og 12 år den gang. De sloss med albansk politi i denne perioden. Som de voksne slukte de hvert ord den kommende lederen fra Beograd sa.

- Hvert eneste ord trodde vi på. Som vi ble lurt, og angrer i dag, sier Goran, som er den som forteller hva han kunne tenke seg å gjøre med Milosevic.

- Vi klappet og jublet. Folk hadde kommet fra hele Kosovo og resten av Serbia. Stemningen var elektrisk. Ti år seinere føler vi oss bare utnyttet og misbrukt, sier Blagoje Tisic (52) til Dagbladet.

Serbernes hellige by

Vi sitter med en flokk serbere i ulike aldre på en fortauskafé rett under balkongen der Milosevic holdt talen i Kosovo Polje, den reneste serbiske byen av alle i Kosovo.

I denne gata har ennå ingen kosovoalbansk UCK-soldat våget å sette sin fot.

Kosovo Polje er en hellig by for serberne - som dagen i morgen er det. For dette er serbernes skjebnedag:

  • 28. juni 1389
sto slaget mellom den serbiske fyrsten Lazar og den tyrkiske sultan Murad på «Svarttrostsletta», noen kilometer fra der vi sitter. Begge hærlederne ble drept i slaget, som ble innledningen til det osmanske rikets erobring av Serbia. Neppe noe slag i Europa har gitt grobunn for så mange myter.

  • 28. juni
blir feiret som Vidovdansdagen, den aller helligste av serbernes helligdager, til minne om serbernes forsvar av det kristne Europa mot tyrkerne.

  • 28. juni 1914
skjøt den unge serberen Gavrilo Princip, medlem av nasjonalistgruppa «Den svarte hand», den østerrikske tronfølgeren, erkehertug Franz Ferdinand. Skuddet i Sarajevo utløste den første verdenskrigen.

  • 28. juni 1989
holdt Slobodan Milosevic talen som fyrte av en ny bølge serbisk nasjonalisme. For første gang etter kommunisten Josip Broz Tito ble ordet «krig» brukt.

Blagoje Tisic, arbeidsløs jernbanearbeider sier:

- Det er neppe til å forstå for andre at vi serbere som bortimot de eneste i verden feirer våre nederlag. Fyrst Lazar visste at han ville tape, men for ham handlet det om mot, ære og tapperhet. Slik er det for oss serbere i dag også. Disse begrepene er avgjørende for vår eksistens.

Klamp om foten

At det kan bli for mye historie, at mytene kan bli en klamp om foten, vil ingen av dem høre snakk om.

- Uten historie er et folk ingen ting. Den gir oss vår identitet. Skulle vi fortrenge historien, ville vi glemme oss selv, sier Balgoje.

Med sans for dramaturgien fortsetter han:

- Jeg skulle gjerne feiret dagen i morgen, gått i kirken, gått til sletta der slaget sto. Men 28. juni 1999 kan bli dagen da alle serbere forlater Kosovo.

- Dersom albanerne planlegger aksjoner mot oss, velger de seg sikkert denne dagen. De vet hvor hellig den er for oss, sier Baki.

Stemningene er skeptisk når vi kommer til Kosovo Polje. Flere journalister er blitt avvist. Etter hvert kommer stadig flere til og vil snakke. Flere av serberne vil heller stille spørsmålene selv enn å svare på våre.

- Synes du som så mange andre fra Vesten at vi serbere er noen primitive dyr? Det er Zoran Galic (40) som spør. Han er morsmålslærer. På 80-tallet forsøkte han å lære også albanske barn serbisk.

- Foreldrene saboterte undervisningen. Du skjønner, det er ikke vi som ikke vil leve med albanerne. Det er de som ikke vil leve sammen med oss, sier han.

- Jeg har ingenting imot albanere, istemmer Blagoje.

De yngre er uenige.

- Det er for mye hat mellom oss til at vi kan leve sammen, sier Goran.

Ingen framtid

50000 serbere bodde i Kosovo Polje før krigen. 80 prosent av befolkningen i byen var serbisk. Albanerne er borte. De fleste serbiske kvinner og barn er evakuert til Serbia. Mennene er tilbake.

Stemningen svinger mellom oppgitthet og tross.

- Jeg tror ikke vi har noen framtid her. Men i øyeblikket er vi ikke i stand til å tenke på mer enn én dag om gangen, sier Dejan (22).

- Jeg kan ikke tenke meg å leve i en framtidig kosovoalbansk stat. Men jeg stoler på at KFOR-styrkene hindrer det. Jeg vil dø for Kosovo, om nødvendig, sier Blagoje.

- Vi er villige til å skyte også mot KFOR, samtykker de yngre rundt bordet.

Det er umulig å vurdere hva karene rundt bordet har vært med på under krigen. De hevder at de ikke er ansvarlige for det politistyrkene og soldatene foretok seg, og at de er ubevæpnet. Uansett er de trøtte av krig, forsakelse og store ideologiske ord. De andre nikker når Blagoje Tisic sier:

- Vi reiste Milosevic et monument. Det var vi serbere i Kosovo som bar ham til makta i Beograd. Uten oss var han ingen ting. Først rømte soldatene og politistyrkene. Nå har titusener serbiske sivile flyktet fra Kosovo. Beograd løfter ikke en hånd for å hjelpe verken dem eller oss som er igjen. Ja, vi er bitre. Vi skulle gjerne hatt de ti siste årene ugjort.

Baki føyer til:

- Dumheten var at vi ikke ga NATO en base i Kosovo i 1990-91, da uroen på Balkan brøt løs. Da hadde ingenting av dette skjedd.

<B>HISTORISK: Slik ser den ut, balkongen i Kosovo Polje hvor Milosevic holdt sin berømte tale 28. juni for ti år siden.