Here we go again

Bislett stadion er revet. Det er det ikke alle som har fått med seg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Iblant får man det inntrykk at Jan Erik Vold var klassekamerat med Oscar Mathisen. For så sterk er hans sorg over skøytesportens utvikling, at han nok en gang har veltet all sin dikteriske kraft inn i en svanesang for det forgangne. I dag utkommer boka «Folkets stadion. Bislett». Her har Vold fått med seg blant andre Dag Solstad og Kjartan Fløgstad, for riktig å understreke hvilken nasjonal katastrofe vi har vært vitne til ved å rive stadionet som ble tegnet av Frode Rinnan og fullført i 1952. «Etter ein prosess full av manipulasjonar, forteiing, prestisjerytteri og ufornuft er eit av Norges landemerke jamna med jorda,» står det å lese i forordet til boka.

JEG ER OGSÅ veldig forbanna på nyttårsorkanen som tok det gamle fiskenothengeriet på Nilsbrygga i 1991. Det er uutslettelige minner derfra. Men eventyrbygget som rammet dem inn, er borte for alltid. Kanskje burde jeg skrive en diktsyklus om stedet. Eller plage mine medborgere i årevis med leserinnlegg om hvor vidunderlig det var da jentene i klassen lot seg forføre på det mørke og bortgjemte notloftet. For vi har hørt det før, har vi ikke? Om nesedråpene som hang og hang på nesetippen under de uendelig spennende vinterettermiddagene på Bislett. Om ullvotter og toddy og om de hundretusener som skrek på Hjallis og Kupper\'n. For publikumstilstrømningen på hvert eneste Bislett-løp var jo som kjent på rundt 1,2 millioner mennesker. Folk sto i kø helt opp til Enerhaugen, der noen skautkledde kjeftesmeller av noen husmødre solgte vafler, mens de kløp minstemann i øra fordi han skjøt med sprettert på publikum. Å, Gerhardsen - hvorfor døde du fra oss?

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET ER FRISTENDE å utrope Jan Erik Vold til en sentimentalist. Av den usjarmerende sorten. Dikteren er det ingenting galt med. Tvert om. Hans 40-årsfeiring som forfatter denne uka vil bekrefte allsidigheten. I den forbindelse er det bare å håpe på at hans forlag trykker opp gullgruva «Entusiastiske essay» om igjen. Så det er sagt. Men som frontkjemper for det gamle Oslo har han fått alle gubbens kjennetegn. Urokkelig, tverr, sur og bitter. Jo da, jo da. Det er godt at noen passer på fortidas glans. Men er det for mye å forlange av en samfunnsengasjert mann at han også skal følge litt med i klassen? For det første ville det ikke vært mulig å arrangere internasjonale sportsarrangement på det nå nedrevne Bislett, etter dagens mål. For det andre er det snart ikke aviser igjen i dette landet. I hvert fall ikke nok til at 40 000 mennesker kan pakke seg inn med dem, for å ikke å omkomme av kulde på en gufsen Bislett-dag. Og for det tredje, Jan Erik Vold, skulle det være mer enn nok av andre samtidige problemer i Oslo by å engasjere seg for enn tapte saker og svulmende barndomsminner. Men det er kanskje for mye forlangt? Alt var jo som kjent mye bedre før.