Herliga London

Når noe var skikkelig bra i Stavanger da jeg vokste opp, slo vi hendene sammen og utbrøt

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LONDON (Dagbladet): Det var i Richard Herrmanns tid da krigen var Den andre verdenskrigen og ikke krigen i Irak. Herrmann fortalte i radioen om livet i London, livet i Parlamentet, livet i Buckingham Palace, livet på puben og om da ballen ble rund. London var selve utlandet. Vi visste utrolig mye om Haroldene, MacMillan og Wilson. Og så Edward Heath, da. Vi fulgte kullgruvearbeidernes streik og alle de andre streikene som brøt ut i ett sett.

HUSET WINDSOR ble brakt oss like nær som vårt eget kongehus, dronning Elizabeth og hertugen av Edinburgh og barna deres - først og fremst Charles og Anne. De to lillebrødrene forsvant i The Mersey beat og den seksuelle frigjøring. I stedet fikk vi John, Paul, George og Ringo, og deretter Mick, Keith, Brian, Bill og Charlie som regjerende musikkmonarker over en adelskalender bestående av sånne som The Who, The Kinks, Gerry and the Pacemakers og Lulu. Skjørtene ble mini og inni dem var Twiggy, dronning på Carnaby Street. Alt britisk var stas, både for 68-erne og foreldrene deres. Beatles-plakat på gutterommet i blokka, og sigardampende Winston Churchill i glass og oval ramme på hytta.

BIG BANG var sånn cirka i 1965, men britkulten varte gjennom hele 1970-tallet. Det er litt vanskelig å slå sikkert fast når fadingen startet. Muligens da Margaret Thatcher vant valget i 1979, og regjerte i elleve år til hun ble den lengst sittende britiske statsminister på 150 år. Hun var jernladyen og det var mer enn ti år siden «Let it Be»-konserten på taket av Apples-kontorbygningen i Savile Row. Mer enn ti år siden Brian Jones ble funnet i svømmebassenget. Mick og The Stones var begynt på sin 25-årige nedtur inn i geriatrien. Nå er Micks og Biancas datter en kjent kleshenger som lager skandale med å ha seg et zipfuck i en heis med overvåkingskameraer. Det når ikke opp i nyhetsbildet hjemme. Det gjør heller ikke Kate Moss når hun dater et dophue som Pete Doherty.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET VAR FAST tippekamp på lørdag ettermiddag med Øyvind Johnsen og Arne Scheie. Vi heiet på Leeds, Liverpool, ManU og til og med Arsenal som Nick Hornby skildrer som en stort sett sammenhengende lidelse.

Den eksplosive kreativiteten, fredsmarsjene mot atomvåpen som Bertrand Russel ga intellektuell troverdighet, var over. Fallhøyden var størst for Storbritannia. Det ble lite gøy under Maggie. Hun holdt seg i nyhetsbildet som utrivelig fagforeningsknuser og privatiserer. Per Øyvind Heradstveit ble NRK-korrespondent i noen år, men hadde ingen mulighet til å forsvare Storbritannias posisjon i vår bevissthet. London holdt seg likevel som mål for drømmere. Dollies gikk på snørra i West End, mens a-ha ble verdensstjerner. Og Marve Fleksnes kommer opprinnelig herfra.

TONY BLAIR ga interessen for britisk politikk et blaff i 1997 med sin Tredje Vei. Jens Stoltenberg var blant mange som dro til London for å ta sosialdemokratiets framtid nærmere i ettersyn. Norske avisredaktører fikk gruppeintervju og skrev nesegruse artikler som de i dag ugjerne ser igjen.

Fotballen var ikke noe blaff, den var blitt en mye rundere pengemaskin på kabel og parabol der fansen betaler dyrt, men villig for alt britisk. George Best og Bobby Charlton fikk vi bare glimt av i sjeldne landskamper. Gazza og Becks innledet epoken der stjernene i Chelsea og ManU spiller i stuene hos fansen et par ganger i uka. Så invaderte Blair og Bush Irak i 2003, og kjørte med larveføtter over mye i det internasjonale rettssamfunn samtidig. To år seinere er Tony Blair en falmet størrelse, mens Storbritannia muligens er på en stigende interessekurs, etter sju års sammenhengende økonomisk vekst under bestyrelse av finansminister Gordon Brown i Downing Street nummer 11.

DET HENGER sammen med fallet til Amerika under George W. Det er blitt et utrivelig træl å lande på Newark, mens på Heathrow, Stansted og Gatwick går nordmenn rett igjennom i EU-luka. Mer enn ti tusen nordmenn er fastboende her, og adelen blant dem er skatteflyktninger som John Fredriksen og Petter Smedvig. Noen kom hit bare på flukt, slik som pyramidebygger Ole Christian Bach.

Shopping og fotball og valg. Det er ikke som det var for lenge siden, men det er heller ikke som det var i mellomtida. Herliga London.