Herlige rundetider

Politikk uten meningsmålinger ville vært som skøyteløp uten rundetider. Forferdelig kjedelig. Nå er det i hvert fall litt spenning.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I MORGEN KVELD

vil to partier framstå som vinnere på TV-skjermen. SV vil få sterk framgang i de aller fleste valgdistrikter. Frp vil mest sannsynlig også se mest plusstall, dersom ikke MMIs nedslående tall for Frp i gårsdagens måling for Dagbladet tar helt piffen av Hagens horder. Men framgangen for fløypartiene har ikke kommet i løpet av valgkampen. Den kom mye tidligere. SV begynte å vokse seg til historiske høyder allerede i vinter. Og Frp har ligget langt over sine valgresultater på de aller fleste målingene siden de respektive valgene. Valgkampens mange, og tilsynelatende dramatiske, svingninger i styrkeforholdet mellom partiene, er bare vibrasjoner. Det mener i hvert fall durkdrevne meningsmålere som i går var samlet til seminar.

KUNNE PARTIENE

da like godt avlyse hele valgkampen og bare nervøst avvente velgernes kjennelse? Selvfølgelig ikke. For aktive politikere, politisk interesserte, meningsmålingsinstitutter, medier og velgere er dette gode vibrasjoner. De stimulerer og skaper spenning, og dermed økt valgdeltakelse, i ei tid da vi dovner av det meste.

Å MÅLE MENINGER

er et vanskelig fag. Særlig når meningene skifter i ett sett, og når mange er usikre på hva de mener, og atter andre ikke bryr seg om å mene noe om det de blir spurt om. Da må nødvendigvis de ulike meningsmålingene gi svært ulike utslag. Sjelden har resultatene vært mer sprikende enn nå. Ytterpunktene er Opinions måling for NRK i forrige uke, som viste at Frp var det største partiet med 22,1 prosent, og MMIs måling for Dagbladet i går, som viste at Frp bare var fjerde største parti med en oppslutning på magre 13,9 prosent. For Ap var Opinions tall 19 prosent og MMIs 28. Det viser at målingene er svært usikre, og hver for seg bare gir et øyeblikksbilde av en stemning en bestemt dag, målt av ett av mange institutter.

FOR POLITISK INTERESSERTE

er nye meningsmålinger like kjærkomne som rundetidene under et 10000-meterløp på skøyter. Jeg har en mistanke om at mange av våre mest kjente valgforskere var entusiastiske skøyteløpsfanatikere i sin ungdom. Slike som løp hjem fra skolen lørdag ettermiddag for å fylle ut parsammensetningen på europamesterskapets 500- og 5000-meter og satt i endeløs spenning foran sprakende radioer, noterte Per Jorsetts rundetider og analyserte avvik fra skjema. Den gang 36,9 var ei rundetid som ga forhåpning og grunnlag for en løpsprognose. Nå hjelper de oss med å holde spenningen i en valgkamp som har vært ganske kjedelig og helt har manglet fokus.

HVA KAN VI SÅ

forvente oss av det som er målt så langt? SV blir valgets vinner, får den største relative framgangen og ligger an til å doble tilslutningen. Ap forblir det største partiet. Spenningen ligger i hvor på 20-tallet det havner. Høyre vinner Bergen og kan bli valgets nest største parti på landsbasis. Frp gjør det dårligere enn vi har trodd, men bedre enn forrige gang. Frp, Venstre og RV kan avgjøre hvem som skal styre hovedstaden. KrF kan gjøre det litt bedre enn de siste målingene gir inntrykk av fordi Medhaug-saken har skremt mange ned i sofaen. En måling viser at KrF har størst potensial blant dem som er usikre. To partilederdebatter kan få dem opp igjen. Vi vet at SV og Høyre er best i byene. Frp kan gjøre et dårligere valg i Oslo enn tidligere. Partiet er sterkere andre steder på Østlandet, men taper i nord. Frp har fortsatt appell blant unge menn, mens SV er unge kvinners parti. Vi vet også at velgerne er mindre ideologisk orientert enn før. Derfor stemmer de i større grad på partiene som har de beste sakene.

HELDIGVIS

blir ikke meningsmålingsinstituttene for flinke. De klarer ikke å ta fra oss spenningen. Eller håpet om at partiet vi sympatiserer med, skal gjøre et uventet byks i riktig retning. Det som får oss opp av sofaen og bort til skolelokalene for å stemme ved hvert eneste valg. Håpet som gjorde at vi aldri helt sluttet å heie på Per Willy Guttormsen, selv om han lå en halv runde etter Kees Verkerk. Det var nok at han gjorde et rykk, og minsket avstanden med noen tiendedeler, og beholdt den fine, huskende rytmen i svingene. Da var vi med, helt med, helt til mål.