Hermansens solnedgang

Anton Martin Schweigaard og Tormod Hermansen hadde samme ideologi: Troen på en aktiv stat kombinert med en liberalistisk næringsøkonomi.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Frem til 1847 var den unge Schweigaard pådriver for å fremme en statsstyrt, aktiv næringspolitikk med fokus på utbygging av infrastruktur for folket - der de bodde. Etter 1848-revolusjonen ble han en pragmatisk opportunist som overlot til markedsliberalismen å utvikle samfunnet og statsmakten. Det skapte grobunn for norske partier og parlamentarisme på begge fløyer, med staten i sentrum.

Likheten med Tormod Hermansen ideologiske utvikling er slående.

Hermansen var inntil 1968 sosialøkonom og pragmatisk sosialist. Brofoss og Kleppe var hans mentorer. Møte med Dubceks «Sosialisme med et menneskelig ansikt» gjorde inntrykk, særlig planleggingsminister Ota Siks «Plan und Markt im Sozialismus». Her var Friedrich Hayeks liberale markedsmekanismer innpakket i en planstyrt, rasjonell statsstyring gjennom en operasjonell pakning. En ideologisk arv fra den polske økonomen Oskar Lange, som hadde stor innflytelse på Leif Johansens undervisning ved sosialøkonomisk institutt. Begge var kommunister og markedsliberalister. Siks budskapet var fascinerende: «Medmindre man avdekker og utrydder dårlig ledelse i offentlig sektor på en bestemt og fast måte, kan ikke et land utvikle seg økonomisk i internasjonal konkurranse.» Det ble Hermansens credo som embetsmann på 1970- 80-tallet, som hos Schweigaard vel hundre år tidligere. Hensynet til statens internasjonale konkurransekraft var det sentrale fokus.

Impulser

Som Schweigaard hentet Hermansen ideologiske impulser fra Europa til Arbeiderpartiets vanskelige omstillingsprosess på 1970-tallet. En bok fra 1976 fra hans hånd med tittel «Velferdsstatens framtid og den demokratiske sosialisme» er lite kjent. Her åpnes det for markedsliberalistiske løsninger. Samtidig starter hans politiske embetskarriere. Først statssekretær i Finansdepartementet i 1979, senere effektiv byråkrati-utrydder i Sosial- og Kommunaldepartementet under borgerlige regjeringer. Willoch satte pris på mannen, og hentet ham vinteren 1986 til å rydde opp i Finansdepartementet for å skape orden i en skakkjørt norsk oljeøkonomi i sterk politisk storm.

Noen uker senere overtok Gro. Hun ga den driftige Tormod frie hender til å få orden på økonomien i den synkende statsskuta. Finansdepartementets kammerale byråkrati ble effektivisert. Elleve avdelinger ble slått sammen til fire, syv ekspedisjonssjefer ble skiftet ut - uten at det kom i avisen! For å få balanse i nasjonaløkonomien krevdes strammere ressursallokering med fri konkurranse i alle landets skjermede sektorer.

Fritt marked

Konsekvensene kjenner vi alle på kroppen i dag. Fristilte statseide institusjoner tilpasset Arbeiderpartiets ønske om å posisjonere Norge i Europas økonomiske gryende frie marked. En omstillingsprosess som endret partiets sjel - og velgergrunnlag. Med politisk støtte fra Gro & co. iverksatte «embetsmannen» Hermansen de neste to-tre årene viktige utredninger som «Norsk økonomi i forandring»(1988) og «En bedre organisert stat» (1989). Dårlig byråkratisk ledelse ble erstattet av moderne «turbokapitalisme» med begrenset mulighet til politisk, demokratisk styring. Embedsmannsstaten fikk nye maktformer som endret politikk og partier. Den segmenterte oljestat gikk fra konkursens rand til en mektig, økonomisk «fragmentert stat». Hermans(-ens) verk!

Voldtatt

For noen innen det demokratiske parlamentarisme er dette «liberalistiske dilemma» et problem, for andre gir det muligheter til reformer av staten, dens politikk og strukturer i årene som kommer. Jeg må innrømme at jeg setter pris på Hermansens pragmatiske forhold til geografi og historie når han sier: «Jeg tror det er riktig at vi som et lite land setter en del premisser og integrerer oss på våre egne premisser for ikke å bli voldtatt. Det beror mye på oss selv - fremfor alt på at vi ikke rygger inn i framtida, men møter den offensivt og tar med oss det beste av historien. Vi må skjønne oss selv og ikke være defensiv i forhold til framtida.»

Det er et kontroversielt, visjonært budskap som har preget hans virke i Schweigaards ånd siden 1968. Om han i solnedgangen får en statue på Universitetsplassen er vel tvilsomt, ei heller på Youngstorget. Der blir det vel heller et kors!