Herskap og tjenere

Det er ikke tilfeldig at LO holder sin kongress i en bygning kalt Folkets Hus, og at Høyres landsmøte avvikles under lysekronene på Oslo Plaza.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SOM UNG MANN, med venner i ulike politiske kretser, merket jeg meg følgende: Venstreradikalerne omtalte sympatiske meningsfeller som «ålreite folk». I høyrekretser snakket man om «hyggelige mennesker», gjerne uavhengig av hva de mente, bare de var hyggelige og opptrådte dannet. Dette er uttrykk for politisk konsekvens. Sosialister og sosialdemokrater forholder seg til folk som grupper, mens Høyre setter individet, enkeltmennesket, i sentrum og har kanskje også litt større toleranse. Om Høyres Hus hadde vært stort nok til å huse landsmøter, ville det likevel aldri fått navnet Folkets Hus. Høyre avskyr alt som smaker av fellesbetegnelser og A4-løsninger, og er dessuten opptatt av valgfrihet, også i valg av landsmøtested. Partiet har outsourcet denne delen av sin virksomhet og kjøper den til markedspris på gode konferansehoteller.

Helt patent er likevel ikke bildet. Også LO må ut på markedet. Allerede i kveld skal LO arrangere fest for kongressens mange gjester - på Plaza. De rykker inn mens duften av velkledde høyrepolitikere fortsatt henger i veggene. Men den store kongressfesten seinere i uka skal gå av stabelen i fagbevegelsens eget hus.

KONTRASTENE SYNES også i de to organisasjonenes programdokumenter. Høyre har kapitler om en grenseløs verden, kultur og mangfold, kriminalitet, utdanning, verdiskaping, et enklere Norge og mer brukervennlige offentlige tjenester. Partiet tar i hovedsak utgangspunkt i den enkelte borger og forbruker. LO er mer opptatt av arbeidstakerne og samfunnet: arbeid til alle, lønns- og arbeidsvilkår, vern om velferden, et bedre arbeidsliv, et humant og tolerant samfunn, livslang læring.

PÅ ETT PUNKT fins det likhetstrekk. Begge organisasjoner er på viktige, men ulike, områder svært konservative. Utviklingen må ikke skje for raskt. Det skal iles langsomt. Det er mange i fagbevegelsen som misunner Høyre slagordet «Fornye for å bevare». Skal Norge bevare en sterk offentlig sektor som leverer likeverdige tjenester, må den fornyes. Skal velferdssamfunnet med offentlige skoler, helsetjenester og omsorg bevares, må også velferdsordningene fornyes. Det vil statsminister Jens Stoltenberg og avtroppende LO-leder Yngve Hågensen snakke om i dag. De vil utvilsomt legge vekt på forskjellene mellom arbeiderbevegelsens ideologi og Høyres. For nå er det valgkamp. LO/Ap og Høyre utfordrer hverandre til duell. De er gjensidig interessert i å være hovedmotstandere og i å representere valgets hovedalternativer.

VELFERDSSAMFUNNET slik LO vil ha det, forutsetter et høyt skattenivå. Høyre vil ha et betydelig lavere skattenivå. LO vil ha en omfangsrik stat, Høyre en slank stat. LO vil at politikerne og partene i arbeidslivet skal styre og lage rammer. Høyre vil overlate mest mulig til markedet. Likheten som LO etterstreber, forutsetter innskrenkninger i den personlige friheten. Mangfoldet som Høyre ønsker, vil skape større variasjoner, større forskjeller, større rikdom for enkelte, fallgruver for flere. LO er opptatt av sikkerhetsnett i arbeidslivet. Høyre er opptatt av trampoline. De to politiske miljøene vil hvert sitt samfunn.

DE IDEOLOGISKE forskjellene er tydelige. Og nå er det Høyre som er på offensiven. Partiet siger framover på meningsmålingene, mens LOs organisasjonsandel synker. Av alle sysselsatte er bare 28 prosent medlem i LO. Siden det er mange sysselsatte, betyr dette fortsatt et høyt medlemstall. Men det betyr at 72 prosent av arbeidstakerne ikke deler LOs og Ap's politikk. En stor del er riktignok organisert i andre hovedsammenslutninger. Men veldig mange unge arbeidstakere i så vel nye som gamle yrker lar være å organisere seg. De ser ikke vitsen, og merker knapt forskjellen om de ikke plutselig trenger advokathjelp på grunn av usaklig oppsigelse. Høyre synes dette er i sin skjønneste orden. Skal organisasjonsfriheten ha noen mening, må det være en menneskerett å la være å organisere seg. Men følgen av at enhver er sin egen lykkes smed, er at solidariteten og viljen til å betale skatt til fellesskapet svekkes.

DERFOR MÅ OGSÅ LO fornyes. Både organisatorisk og politisk. Det vil bli en kjempeutfordring for påtroppende leder Gerd-Liv Valla, den første kvinne og første akademiker i denne posten. Og vil hun i samme grad som sin forgjenger klare å forene fløyer med skarpe motsetninger? Leder Kjell Bjørndalen i det største forbundet i privat sektor, Fellesforbundet, åpner nå for å privatisere helsetjenester og skole, noe som er helligbrøde i LOs største og raskest voksende forbund, Kommuneforbundet. Kanskje trenger Valla et regjeringsskifte, med betydelig innflytelse fra Høyre, for å holde troppene samlet?