Herskap og tjenester

Kristin Halvorsen kan fortsatt le, men gråten tar andre, skriver Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jens Stoltenberg var oppgitt og forbanna på torsdagens hasteinnkalte pressekonferanse om tjenestedirektivet. Det var blitt sagt og påstått så mye rart om direktivet de siste ukene at nå måtte han sette foten ned. Han måtte si fra. Var det den stridsvillige Liv Signe Navarsete som skulle få refs? Var det SVs aldri hvilende geriljakrigere? Eller venstresida i LO som truet med å trekke valgkampstøtten til de rødgrønne hvis regjeringen ikke brukte sin vetorett? Kanskje var det bare Nei til EU som igjen hadde hisset opp mannen som har erklært sin grenseløse kjærlighet til EU.

Nei, det var av alle NRK-veteranen Olav Grahn-Olsson som ble rammet av Stoltenbergs oppdemmete vrede. I en reportasje i Dagsrevyen hadde han kommet i skade for å spre ubegrunnet frykt for snarlig undergang, i hvert fall for T-banen, hvis Norge sa ja til direktivet. Dagsrevyen måtte legge seg paddeflat samme kveld. Verken Navarsete eller Halvorsen gjorde det samme, selv om de begge har fremsatt langt mer fryktinngytende påstander.

Men flate var de likevel etter å ha blitt grundig overkjørt av sin rødgrønne sjef. Stoltenbergs timing var ikke tilfeldig, selv om mange stusset over hvorfor han måtte kalle inn stortingsgruppa til avstemning i hurten og styrten per sms. Det var beretningen om en varslet maktdemonstrasjon. Han kom dessuten både SVs og Senterpartiets landsstyremøter i forkjøpet og ikke minst helgens Nei til EU-landsmøte. Ballen ble lagt død. Omkamp blir det ikke.

Mens politiske simultantolkere fortalte velgerne hvilket drama de var vitne til, så folk en sprudlende Kristin Halvorsen gjenta i alle kanaler at dissens var helt ufarlig og betydde absolutt ingenting for regjeringssamarbeidet. I det andre hjørnet satt statsministeren og sa at tjenestedirektivet ikke bare var viktig og riktig, men også kunne hjelpe oss ut av finanskrisa. Da lo finansministeren godt. Nei, noen quick fix var det i hvert fall ikke. Dessuten var direktivet en trussel mot norske arbeidstakeres rettigheter.

Det føltes som lenge siden bryllupsreisen til Soria Moria. Halvorsens partifelle Heikki Holmås sammenlignet dissens med utroskap; vanskelig første gangen, men lettere og lettere etter hvert. Hvem som var den troløse og hvem som var bedratt var noe mer uklart nede på stortingsgulvet og i partilagene, men etter bare tre års samliv kunne de rødgrønne åpenbart ha nytte av en runde hos Sissel Gran.

Familieterapi konkluderer ikke alltid med at man skal bli i forholdet. Av og til er det så lite igjen å kjempe for at det er bedre å redde egen stump enn stumpene. Når Arbeiderpartiet igjen oppfører seg som om man sitter i en mindretallsregjering og søker støtte på andre siden i Stortinget i saker hvor de rødgrønne er uenige, er det en realistisk utvei. Plan B er ikke fremmed for Arbeiderpartiet, i den grad at den fortsatt er plan A for de mest gjenstridige skeptikerne til rødgrønt samarbeid.

Her ligger kimen til brudd. Blant Arbeiderpartiets sentrister, innbitte senterpartister og SVs fryktete lag. Mens partilederne og resten av regjeringen etter hvert samarbeider så godt at de kan leve med uenighet, er irritasjonen på gulvet stigende. Nedover i rekkene blir man ikke kompensert for politiske nederlag.

EU-motstanderne tolker Stoltenbergs demonstrative handlekraft denne uka som et varsel om at Arbeiderpartiet forbereder sin løsrivelse og vil kjøre en tøffere linje fram mot valget. I Arbeiderpartiet har man lenge irritert seg over SVs og særlig Senterpartiets markeringsbehov. Spekulasjoner om hvorvidt Sp ville bryte ut av regjeringen hvis man sa ja til direktivet, fikk surre og gå uten at Navarsete avviste dem. Nei-siden ble mer høylytt og dominerte debatten. Nå måtte Stoltenberg skjære gjennom.

Det skjedde raskere enn ventet. Hadde Stoltenberg mistet tålmodigheten? Var Halvorsens latter og Sylvia Brustads brede smil bare et skuespill? Kanskje er det et større faretegn at det ikke var det.

Kristin Halvorsen stortrives som finansminister. Selv i krisetider ser det ut som hun har funnet drømmejobben og ikke kan tro sin egen flaks. Jens Stoltenberg har flyttet inn i statsministerboligen og har tenkt å bli boende. Liv Signe Navarsete vil bygge veier til distriktene. Det er godt å sitte på toppen i den innerste sirkel. Utenfor regjeringskvartalet skinner det rødgrønne prosjektet ikke like klart. Verken SV’ere eller senterpartister fant trøst i at partiene gjennom dissensene kan demonstrere sin EU-motstand for all verden i valgkampen. De ser det velgerne ser, og det kalles ikke dissens. Det kalles overkjørt. Igjen.