Hestekjøtt og identitet

Tirsdag 3. november stemte et stort flertall av velgerne i California for et lovforslag som vil forby slakting av hester for menneskelig føde. Ved første øyekast kan dette virke som et ukomplisert initiativ fra den regionale dyrebeskyttelsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ser man nærmere på hvilke argumenter som tilhengerne av lovforslaget brukte, vil man se at denne loven, som for oss kanskje kan virke ganske meningsløs, faktisk tegner opp hovedlinjene for kaliforniernes forståelse av sin identitet, ikke bare som amerikanere, men som mennesker i det hele tatt.

Slagordet for dem som ønsket å forby salg av hestekjøtt til forbrukerne, har vært følgende: «Sett de kaliforniske hestene tilbake i stallen og vekk fra tallerkenen.» Det er dermed åpenbart at det egentlige budskap ikke er å være snill mot dyrene. Motstandere av lovforslaget har således kunnet påpekt at folkeavstemningen gjør ingen ting for å forby at det lages hundemat eller lim av Blakken, noe som oftere er tilfelle enn at hestekjøttet ender som blandingsprodukt i kjøledisken. Tilhengerne av lovforslaget mener rett og slett at hesten er et dyr som ikke passer som del av det menneskelige kosthold.

«Hesten er ikke et matdyr,» hevdes det. Siden ingen hittil har påvist at hestekjøtt skulle være mer skadelig for mennesket enn for eksempel okse - eller svinekjøtt, er dette følgelig heller ikke snakk om et initiativ for sunne kostvaner. Det er snakk om fastsetting av kulturelle kategorier. Moralen trekkes til spisebordet. At moral trekkes inn mellom ingrediensene er selvfølgelig ikke noe nytt. Tredje Mosebok ramser opp en rekke dyr som man ikke skal spise. Grisen er åpenbart det mest kjente eksemplet, men ikke mer forbudt for den rettroende enn for eksempel skalldyr, struts og hare.

Fremdeles strides de lærde om hvordan man kan forklare at enkelte dyr ble sett på som rene og andre som urene, men sosialantropologen Mary Douglas' teorier har i de siste par tiårene fått mye oppmerksomhet. Hun hevder at fra et jødisk synspunkt er de rene dyrene bare de som passer inn i klare kategorier innenfor dyreriket, som fisk, fugl og firbente, drøvtyggende dyr med hover. Å holde seg til disse klare kategoriene, mener Douglas, ville følgelig gjøre et hvert måltid til en meditasjon over den jødiske guds enhet. De fleste forskere vil likevel være enige om at kanskje den viktigste konsekvens av disse matlovene, er at man ved å holde seg til et bestemt kosthold, oppretter og opprettholder en spesiell tilhørighet, en tilhørighet som blir særlig rettet mot de andre. Dette er også noe av det initiativtakerne til lovforbudet mot menneskelig konsumpsjon av hestekjøtt, ønsker å få til. «Kaliforniere spiser ikke hester,» hevdes det bestemt i argumentene for lovforslaget som følger stillehavsstatens offisielle valgmanual. Påstanden er følgelig den at når en innbygger av delstaten spiser hestekjøtt, mister vedkommende faktisk sin identitet som kalifornier. Det er en interessant vri på klisjeen «Man er hva man spiser».

De kaliforniske hestevennene insisterer i stedet på at man er det man er, på grunnlag av det man spiser. Det kan virke som om antikkens grekere gikk enda lenger enn dette. De definerte ikke bare sin etniske tilhørighet, men rett og slett sin menneskelighet ut fra det de spiste. Mennesker var de som spiste brød, og kjøtt fra dyr som var blitt ofret. Forskjellige andre folkeslag kunne følgelig defineres som over- eller undermenneskelige ut fra det de åt. Ville og dyriske folkeslag spiste rått kjøtt og gjerne også hverandre, mens historikeren Herodot forteller om hvordan de nesten udødelige etioperne spiste ferdig tilberedt kjøtt som oppstod automatisk fra jorden. Både de jødiske og de gammelgreske matlovene er regler som setter normen for selve den rette, menneskelige eksistens. Mens Aristoteles og de andre klassiske grekerne så på de omkringliggende folkeslagene som ikke egentlig menneskelige, anså jødene seg for å være omringet av urene hedninger.

Kalifornierne som vil forby salg av hestekjøtt, er med sin argumentasjon slett ikke så ulike forfatteren av Mosebøkene. De hestevennlige tilhengerne av lovforslaget ser seg tydeligvis som profeter for et utvalgt folkeslag: «Slakt av hester er ikke i samsvar med grunnleggende amerikanske verdier,» proklamerer de. Som de rettroende jødene i oldtidens Palestina, er også dagens amerikanere omringet av vantro fremmede. Det er følgelig disse utlendingene som spiser de amerikanske hestene. Påstanden lyder at samtlige av de to og en halv million hestene som er blitt slaktet som menneskeføde i USA siden 1986, har blitt eksportert. Disse essensielt ikke-amerikanske utlendingene spiser da heller ikke hestene som vanlig kjøtt. Hestekjøttet går angivelig til «gourmet-mat». «Gourmet» er i seg selv et ord som er så fremmed for de hesteelskende kalifornierne at de ikke kan annet enn å putte det i gåseøyne i sin argumentasjon.

Det er tydelig at vi her befinner oss godt inne i konspirasjonsteorienes landskap. Med den alminnelige amerikaners fremmedhet overfor både hestekjøtt og haute cuisine, har det her skjedd en underlig sammenblanding av de forskjellige kategoriene. Utlendinger spiser hestekjøtt. Utlendinger spiser «gourmet-mat». Ergo spiser utlendingene hestekjøtt som «gourmet-mat»! Det er bare ekte amerikanere som representerer den ideelle balanse. Amerikanere faller ikke ned på det dyriske nivået der man spiser sine kjæledyr; heller ikke er de overkultiverte og spiser forfinede «gourmet-retter». De ikke nærmere definerte fremmede, de prototypiske andre, gjør derimot begge deler. Ved sine matvaner plasserer de ikke-amerikanske utlendingene seg samtidig både over og under den menneskelige standard. De representerer både en fullstendig reversering og en absolutt forvirring av alle skikkelige kategorier. Selv om motstanderne av hesteslakting ikke går så langt som de klassiske, greske tenkerne i sin definisjon av utlendinger som ikke egentlige menneskelige, ser de likevel disse fremmede som bakmenn for klart definert umenneskelige handlinger. Selve slakteprosessen blir beskrevet med adjektiv som «ikke human», selv om ingen av propagandaens nærgående og bloddryppende detaljer får slaktingen av hestene til å fremtre annerledes enn hvordan annet storfe blir slaktet. Et viktig argument for de hippofile kalifornierne er at slaktingen ikke bare berører gamle og syke hester (selv om nok også disse går til utenlandske «gourmet-retter». Med virkelig retorisk patos påpekes det i den offisielle argumentasjonen, at slaktingen også inkluderer «de unge og de friske, våre barns kjæledyr, skrekkslagne hunnhester med hjelpeløse føll ved deres side.» Referansen til «våre barns kjæledyr» er aldeles ikke tilfeldig idet paranoide elementer kryper ut av teksten. De onde slakterne av hester nøyer seg nemlig ikke bare med å drepe sine egne, uheldige dyr. De stjeler også andres hester.

Siden den offisielle kampanjeteksten på tross av all sin fremmedfrykt, ikke påstår at det er utlendingene som direkte foretar den angivelige kidnappingen og slaktingen av hestene, impliserer den at dette blir utført av en amerikansk femtekolonne som motarbeider de mest grunnleggende, amerikanske verdiene innenfra. Seere av X-files burde kjenne igjen plottet. Det er følgelig heller ikke overraskende at Hollywood også er involvert. Blant de aktive tilhengerne av lovforslaget finnes både Robert Redford, Diane Keaton, Pierce Brosnan, Christopher Reeve og «Titanic»-regissør James Cameron. Den foreløpige avslutning på dette dramatiske eposet er at den kaliforniske hesten kan se seg trygg fra å ende opp i delikatesseavdelingen hos Smør-Petersen. Tirsdagens folkeavstemning var nok likevel viktigere med hensyn til hvordan denne har bidratt til både definisjonen av den kaliforniske identitet og til en klargjøring av ekte, amerikanske verdier.