Hevntørstig ettertanke

«Vi henlegger over hundre voldtekter hvert år, Håkon, Over hundre! Hvor mange av dem tror du det ligger særlig mye etterforskning bak?» spør politibetjent Hanne Wilhelmsen i Anne Holts nye thriller, «Salige er de som tørster…».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Her er vi ved hovedintrigen i Anne Holts andre politiroman: Hva skjer med rettssikkerheten i et samfunn som lar en kategori viltvoksende forbrytelser bli liggende uprioritert?

Hevnmotivet i befolkningen skal ikke undervurderes, heller ikke hos kvinnelige krimforfattere. Svært mange av dem er programmatisk lei av at kvinner alltid tildeles en passiv offerrolle i denne genren. Noen av dem - som f. eks. den britiske bestselgerforfatteren Helen Zahavi («Blodig helg») oppmuntrer sine hovedpersoner til bokstavelig talt å ta skalpellen i egne hender. Slik maler de rettferdigheten med bred og bloddryppende pensel.

Skyld og stigma

Da har jeg større sans for Anne Holts tilnærmingsmåte. Reaksjonsmønsteret til det 24-årige voldtektsofferet Kristine er beskrevet med psykologisk troverdighet. At voldtekten er et regulært overfall og at gjerningsmannen er totalt ukjent, forhindrer likevel ikke en lammende følelse av skyld og stigma hos henne. Oppegående studentpiker blir jo ikke voldtatt; den slags er noe som skjer andre. Ribbet for selvfølelse gir hun seg selv skylden for den lidelsen hun påfører sin far. Han glir inn i den onde sirkelen med den fortvilelsen som rammer enhver god far når pappas lille pike er skjendet. Men denne faren har klokkertro på det private initiativ.

For initiativet er ikke overvettes stort fra politiets side. Men Anne Holt faller ikke i den nærliggende fella av svart-hvitt-forklaringer på politiets manglende handlekraft. Når politifolk er møkk lei voldtektssaker, skyldes det ikke bare hoderystende mannfolkholdninger til såkalte nachspiel-voldtekter. Det skyldes også en trett resignasjon overfor saker som er uhyre vanskelige å etterforske, fordi det ikke finnes vitner, fordi påstand står mot påstand osv. Holts heltinne, Hanne Wilhelmsen, er ikke her stort mer politisk korrekt enn sine mannlige kolleger.

Lørdagsmassakre

Men hun er et hakk glupere. Idet voldtektsmappa dumper ned på skrivebordet hennes, er hun i gang med å finne hode og hale på en merkelig lørdagsmassakre som gjentar seg med en viss regelmessighet. Politiet finner åstedene, de finner svinaktige mengder med blod, men aldri noe offer. En lørdag bryter imidlertid gjerningsmannen mønsteret, det er samme lørdag som Kristine blir voldtatt. Om sammenhengen ikke akkurat er innlysende, er den i hvert fall en hypotese for en politikvinne med sosial samvittighet og kreativ grundighet.

Hanne Wilhelmsen er den flinkeste jenta i klassen, like tøff og skarp som da vi ble introdusert for henne i Anne Holts debutroman, «Blind gudinne». Bak den faglige uangripeligheten tegnet Holt der en sårbar person som var redd for at kollegene i machomiljøet i på Oslo Politikammer skulle få vite at hun var lesbisk. I den nye romanen utvikles de psykologiske trekkene hos Hanne. Holt lager også et spennende poeng ut av den private «avsløringen» som ubønnhørlig nærmer seg.

Snublende tempo

Det legges i det hele tatt ut mange tråder i «Salige er de som tørster…» Motiver tvinnes i hverandre - rasisme, kvinnehat, sjalusi, hevn. Tempoet i de parallelle historiene er så oppdrevet, språket er så sugende, hevnen er så lokkende at leseren risikerer å snuble i kappløpet mot konfrontasjonen med gjerningsmannen.

Man snubler simpelthen i sin egen rettsoppfatning; skal «svinet» få som fortjent» eller skal det siviliserte samfunn gjenopprette ro og orden?

Og skal man i det hele tatt reise den typen etiske spørsmål i en kriminalroman? Svaret er ja, fordi Anne Holt selv ikke gir noe entydig svar på rettferdighetens grenser. Men hun synliggjør dilemmaet. Og det er ingen liten kunst å holde en slik overordnet tråd tvers igjennom en historie som er heidundrende spennende og underholdende.