Hillary flytter ut

USAs førstedame Hillary Clinton har begynt å pakke for å flytte til New York tidlig på nyåret. Mange ønsker å tolke dette som en fordekt skilsmisse fra verdens mektigste mann.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Og president Bill Clinton vil faktisk sitte ensom igjen i Det hvite hus hele det siste året av sin presidenttid. Uansett tolkninger, en ting Hillary Rodham Clinton kan være sikker på, er at det vil fortsette å hagle med slag over og under beltestedet.

Meningsmålinger har allerede begynt å vise at Hillary har en dalende popularitet i New York. I metropolen venter den temmelig nifse Rudy Giuliani, som klør i fingrene etter å gå løs på den reserverte førstedamen i kampen om et sete i Senatet i 2001. Men det er ikke bare New Yorks borgermester som er klar med klørne. Hillary får fem uautoriserte biografier i hodet i løpet av et drøyt års tid. Og ingen av dem er spesielt vennligsinnete.

Det er med en smule undring man leser at det er den «brennende overgangsalderen» som driver Hillary inn i politikken. For det er faktisk en av tolkningene til Vanity Fair-journalisten Gail Sheehy i boka «Hillary's Choice», som kom ut i november. Sheehy påberoper seg å komme under huden på Hillary via 200 venner og bekjente, og forfatteren er ikke i tvil om at den selvstendige politiske karrieren hun nå staker ut, er avtalt spill. Nå skal kvinnen bak bli kvinnen foran. Etter Monica Lewinsky-skandalen har ikke Bill noe han skulle sagt. Han skylder Hillary alt.

Psykobabbel, sier noen. Sheehy har et poeng, sier andre. Men at en mann i 50-årene skulle beskyldes for å være drevet av overgangsalder mot maktens tinder, ville hos de fleste vakt hånlatter. I så fall er det ganske hett i de fleste styrerom og direktørkontorer, blant politikere og regjeringsmedlemmer over hele verden.

SLADDEREN

som lever best går ut på at Hillary vil skilles. At den tidligere Clinton-rådgiveren Dick Morris tror Hillary vil skille seg hvis hun velges inn i Senatet, er greit nok. Amerikansk presse synes likevel det siste ryktet om skilmisse stinker. Årsaken er at det kommer fra supermarked-magasinet National Enquirer og er lekket av hackeren Matt Drudge. Internett-piraten Drudge ble verdensberømt da han stakk hull på Lewinsky-skandalen. Siden har han vært mindre heldig med sannhetsgehalten i stoffet han har sendt ut. Bill Clintons såkalte uekte, svarte barn ga Drudge liten ære, og etter ett år som TV-vert på Fox er han sendt ut i kulda. Drudge har ikke lenger evnen til å forarge.

Det hadde heller ikke Barbara Olson med boka «Hell to Pay: The Unfolding Story of Hillary Rodham Clinton». Den tidligere føderale anklageren tilhører det Hillary ville kalle «den ytterliggående høyre-konspirasjonen». Ektemannen, Ted Olson, er blant annet en nær venn av anklager Ken Starr fra riksrettssaken, og fru Olsons bok konsentrerer seg om Hillarys radikale fortid. Hun anklager førstedamen for å videreføre sosialistiske tanker inn i helsepolitikken. Boka kom i oktober, men har vakt liten oppsikt.

NÅR PEGGY NOONANS

«The Case Against Hillary Clinton» kommer ved juletider, kan Hillary regne med noen harde rapp over fingrene. Ronald Reagans tidligere taleskriver gir ut en bok som er en advarsel til alle potensielle Hillary-velgere. Og Noonan er kjent for å være en av de skarpeste ordsmeder i bransjen. I Wall Street Journal skrev hun nylig at maken til sykelig selvopptatthet som Hillary utviser ved å bli senatorkandidat for New York, hadde hun ikke engang ventet fra en Clinton.

Eller for å si som New York Times' spaltist Maureen Dowd: «Når vi nå snart kan puste lettet ut over at Clinton forsvinner ut av Det hvite hus, skal vi belemres med en ny Clinton i Senatet. Vi blir aldri kvitt disse menneskene og deres personlige problemer.»

I samme retning går Laura Ingrahams «The Hillary Trap: Looking for Power in All The Wrong Places», som kommer til våren. Den konservative journalisten og bedreviteren i tv-kanalen MCNBC har som mål å forklare paradokset Hillary: En moderne og velutdannet kvinne som har hentet mesteparten av sin støtte og sympati ved å være offer.

Siste biograf ut, uten Hillarys godkjennelse, er Carl Bernstein. Watergate-journalisten gir ikke ut boka før Hillary eventuelt er valgt inn i Senatet og Bill er vel ute av Det hvite hus. Det er kanskje synd for Hillary, fordi Bernstein har tenkt å beskrive henne som en av de mest interessante kvinnene i vår tid. Uansett hva man måtte synes om Hillary Rodham Clinton, er hun en gåtefull person som vekker interesse, mener han. Det betviler Tina Brown, tidligere suksessredaktør av The New Yorker, og litt mindre suksessredaktør av Talk. Hun har ifølge den italienske avisa Corriere della Sera sagt at Hillary vil tape for Rudy Giuliani. Hillary er en perfeksjonistisk karrierejeger som får andre kvinner til å føle seg mindreverdige og uvel, mener Brown, som selv har gått en lysende karrierevei fra England til USA.

Brown bekrefter at kvinner fremdeles er i stand til å undertrykke hverandre ved å beskrive seg selv som det de minst liker med Hillary: Ofre. Men Brown bekrefter at Janteloven lever langt utenfor Skandinavias grenser, og at mange kvinner vil delta i et hylekor mot Hillary som tyr til direkte ufine metoder.

HUN ER BLITT

beskrevet som frigid og lesbisk fordi ektemannen ikke kan holde fingrene, og mer til, unna andre damer. Selv beinas tykkelse er brukt mot henne. Og det er det sjofleste av alle våpen: Beskrivelse av kropp og utseende.

Takke meg til den tidligere Clinton-rådgiver George Stephanopoulos' observasjon som sier at Hillary kan være en klønete taktiker med tilbøyeligheter til å være utydelig. Eller den ganske elleville demokratiske rådgiveren James Carville:

«Det finnes folk som ikke kan fordra ambisiøse kvinner, og de kommer ikke til å stemme for Hillary. Vi har mistet dem, men vi har jo heller aldri hatt dem. Og vi får dem heller aldri.»

Anne Thurmann-Nielsen er Dagbladets korrespondent i New York.