Hillary trenger et mirakel

Etter ti nederlag på rad må Hillary Clinton oppheve den politiske jernloven for å stanse Barack Obama i Texas og Ohio, skriver Halvor Elvik.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

AUSTIN, TEXAS (Dagbladet) Spørsmålet var ikke nominasjonen, den var mer eller mindre en formalitet. Spørsmålet var om en kvinne kunne bli valgt til president i USA. Med Hillary Clinton var det ingen umulighet. I meningsmålingene slo hun alle de republikanske kandidatene fra Rudy Giuliani og nedover listen av andre middelaldrende menn. Og helt der nederst sto John McCain som var eldst, blakk og politisk død.

Nå er Rudy Giuliani tilbake i New York der glansen er gått av «Amerikas borgermester», John McCain er republikanernes presidentkandidat og Hillary Clinton trenger et mirakel i Ohio og Texas den 4. mars for å bli demokratenes. Mirakler er sjeldne, og selv Mike Huckabee som tror på dem, ble ikke velsignet med det han trengte så sårt.

Hillary Clinton drev en strålende valgkamp. Mediene skrev og snakket om den uovervinnelige Clinton-maskinen. Hennes strateg og de facto valgkampleder, Mark Penn, ble omtalt som den beste i bransjen med den dypeste innsikt i å analysere trender og finne det som slår hos velgerne. Det blir han ikke lenger.

I de tidlige TV-debattene der hun var alene kvinne mellom seks hvite og en svart mann, inntok hun rollen som «überkandidaten» som hadde blikket festet på det egentlige valget i november der hun skulle slå Rudy. Eventuelt Romney.

Da hun ble angrepet av alle de andre kandidatene og spørsmålet kom om det var fordi hun er kvinne, svarte hun at «jeg blir ikke angrepet fordi jeg er kvinne, men fordi jeg leder».

Den 3. januar samlet velgerne i Iowa seg til partimøter over hele delstaten midt ute på det som en gang var prærien, den enorme, fruktbare sletta mellom fjellkjedene The Rocky Mountains i vest og The Appalachians i øst. Det var en klar, fin vinterkveld og partimøtene i det demokratiske partiet ble totalt sprengt. Dobbelt så mange som i 2004 møtte fram. Hillary Clintons valgkampledere hadde beregnet at hun ville vinne i Iowa dersom hun kunne mønstre 160 000 tilhengere i de 1700 partimøtene denne kvelden. Hun mønstret mer enn det, men ble bare nummer tre, like bak John Edwards, men svært langt bak Barack Obama.

To etablerte «sannheter» ble gjort til skamme da den dramatiske valgnatta i Iowa viste at han kunne vinne, og at hun kunne tape. Det forandret alt.

Fem dager seinere slo hun tilbake og vant i New Hampshire da det så ut til at han ville vinne på nytt. Og hun kom tilbake på supertirsdagen den 5. februar etter et knusende nederlag i South Carolina. Hun vant klart i California der han hadde satset på å tilføre henne et avgjørende nederlag.

Men nå, etter ti nederlag på rad med stadig økende seiersmargin for Barack Obama som han tar fra hennes velgergrupper, blir hennes utfordring å oppheve den politiske jernloven, den om at vinneren vinner og en seier fører til en ny.

Hillary Clinton holder gode valgtaler og fyller store saler med jublende velgere. Verken Joe Biden, Bill Richardson, John Edwards eller Chris Dodd var i nærheten så lenge de var med.

Men Hillarys problem er at Barack Obamas taler er enda mye bedre. Han fyller mye større saler og hans velgere jubler mye mer. Nå er det ingenting som biter lenger. Selv når han låner fikse formuleringer fra sin venn, guvernør Deval Patrick i Massachusetts, preller det av. Hans tilhengere jubler bare høyere og strømmer til valglokalene.

Når hun angriper, virker hun smålig på kommentatorer som sier på TV at de får «rislinger nedover beinet» når de hører ham tale. I bloggsfæren raser hans tilhengere fordi hun kritiserer han som bærer selve håpet i seg.

Mens han kan kritisere henne så mye han vil for å høre til i fortida og alt det negative ved «den gamle politikken».

Hillary Clinton hadde ikke forberedt en seierstale i New Hampshire. Hun hadde en versjon dersom hun tapte knapt, og en annen dersom hun tapte stort. Men i den seierstalen hun improviserte, brukte hun en formulering som er blitt stående: «Jeg fant min egen stemme her i New Hampshire».

Nå spør alle hvor den stemmen ble av. Hun har byttet budskap flere ganger siden den kvelden. Da «erfaring» ikke slo an hos velgerne, ble det «endring» som hos Obama, og nå er det «løsninger» uten at det verken har snudd hans til hennes, eller stanset lekkasjen av hennes til hans.

Nå er det antakelig for seint, selv om hun skulle finne sin egen stemme nok en gang.