Hilsen Ibsen

Skal Ibsens brev havne i en bankboks?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

24. MAI 1887 skriver Henrik Ibsen et brev til Ernst Brausewetter i Stuttgart. Ibsen fraber seg en oversettelse av «Kejser og Galilæer», fordi han mener stykket ikke egner seg til oversettelse av en «nybegynner» uten klassisk dannelse. Torsdag i neste uke selges dette brevet på auksjon hos Cappelens Antikvariat i Oslo. Utropspris: 40000 kroner.

I SALEN SITTER representanter for Nasjonalbiblioteket. De har med seg lommebok, men tjukk er den ikke. Ibsens brev om oversettelsen, pluss ett til hans tyske forlegger og ett til en venn, er viktige dokumenter for håndskriftsamlingen. Både på grunn av innholdet, og fordi biblioteket i samarbeid med Ibsensenteret holder på med et dokumentasjonsarbeid som skal samle alle Ibsens skrifter. Til glede for forskere, som kommer helt fra Iran, USA og Kina for å studere den norske mesteren.

HVA ER ET håndskrevet brev? En antikvitet, allerede i våre dager. Nå som e-posten knytter menneskene sammen i raske utvekslinger og fort havner i den elektroniske søppelbøtta, er blått blekk på hvitt papir en begivenhet. I Skandinavisk forening i Roma fikk jeg en gang bla i protokoller, der den pertentlige Ibsen med sin sirlige håndskrift klager på dårlig lys og manglende aviser. Fragmenter av en stor dikters lille liv, og absolutt kulturhistorie.

FINNER DU ET BREV på loftet, skrevet av en kjent forfatter, kan jeg skjønne at du ikke umiddelbart ringer det offentlige. Brev kan være familieklenodier, arvet på linje med smykker og hus. Men i et land med stor privat rikdom og stadig økende offentlig fattigdom, er det lett den enkelte riking som blir sittende og forvalte den nasjonale kulturarven. De fleste samlere gjør dette etter beste evne og søler neppe kaffe på et brev de har betalt over 40000 kroner for. Noen tar kopier til forskerne, før brevet havner i bankboksen. Men et håndskrevet brevs dokumentasjonsverdi ligger i det faktiske brevet. Forskeren må være sikker på at en prikk er et punktum. Og ikke en fluelort.

DA EN ANSELIG mengde av Hamsuns korrespondanse, skisser og manuskripter ble funnet på loftet på Nørholm for halvannet år siden, ble de solgt samlet for en million kroner til Nasjonalbiblioteket. Det offentlige har en forpliktelse til å sikre historien. Men uten private mesener ville vi for eksempel ikke hatt noe Nasjonalgalleri. Inskripsjoner på gullrammene viser at de offentlige kulturskattene ikke er arvet, men donert. Hører du, Valgerd, og hører du, Røkke? Torsdag går brevet under hammeren. Og vi må ha det. Bare må ha det.