Hissig på grøten

Jens Stoltenberg er ikke redd for å ta makten. Det må han mene, men ingen må tro ham.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Livet i opposisjon

er gørr kjedelig for Ap. Du har sett det på Jens Stoltenberg. Det er nesten så du mistenker ham for å ønske seg tilbake til Statistisk sentralbyrå. Alt er bedre enn å sitte der og vente på valget i 2005.

Derfor er det ikke noe å si på at han blir en smule yr ved tanken på en mulig regjeringskrise i høst. Eller litt vel hissig på grøten, som enkelte i Ap mener. Resultatet fra kommunevalget ga ham og partiet den selvtilliten de 17 månedene i 15. etasje rev ned. Nå er han forberedt på å klatre til topps i Regjeringsbygget igjen. Om nødvendig.

Det må han være av flere grunner. Landets største parti trives ikke i opposisjon, og det skal det heller ikke gjøre. Ap må til enhver tid ha regjeringsmakt som uttalt mål. Partiet kan ikke av taktiske grunner sette seg på sidelinja, og Jens Stoltenberg kan heller ikke gi inntrykk av at han vegrer seg mot makt. Skulle denne budsjetthøsten ende med et regjeringsskifte, ville det unektelig se pussig ut om landet fikk en statsminister som har tapt i svarteper.

Det er skapt

inntrykk av at Ap for enhver pris ikke har lyst til å komme tilbake i posisjon før neste stortingsvalg. Se hva som skjedde sist gang, sier man både i og utenfor partiet. Det endte med katastrofe. Jens Stoltenberg har selv innrømmet at han var i tvil om partiet overhodet klarte å reise seg igjen som en ledende sosialdemokratisk kraft. Partiet må nå bygge seg opp mot valget i 2005, heter det. Kommunevalget var bare første etappe.

Og kommunevalget forandret ingenting på den parlamentariske situasjonen. Det eneste som kan endre på den, er om KrF skifter side. I en erkjennelse av det prøvde Kristin Halvorsen å dempe sin kritikk av KrF noe. Som hun sa: Hvis det bare er bælkjeft å få morgen, middag og kveld, skyver vi sånne som representanten (Jon) Lilletun ut i mørket.

Så her er det en tøff balansegang for venstresiden på Stortinget, hvis den skal lokke KrF til å konvertere. Men hvis Ap's mer fredsæle, langsiktige strategi er urokkelig, kan Kjell Magne Bondevik like godt sette seg ned og skrive nyttårstale med en gang. Det må han nok vente med i noen måneder til. I går virket det som om stortingskantina hadde hatt salg på Møllers tran, og enkelte debattanter hadde bøttet innpå. De tørrtrente foran morgendagens jaktstart, da budsjettet legges fram. Spørsmålet er om de skyter med skarpt eller bare med løskrutt.

Kjell Magne Bondevik

later som han tror det siste. Han dukker ikke. I stedet tillot han seg i går å formane opposisjonen om å holde seg for god til å drive politisk spill. Den slags ansvarlige statsmannstakter er selvfølgelig også en del av spillet. Og Bondevik kan koste på seg det. Uansett utfallet av budsjetthøsten har han oppnådd mer enn han kunne drømme om i sitt politiske liv. Samtidig har partiet fått juling for å sitte i regjering, mens KrF i opposisjon kan komme styrket tilbake i en vippeposisjon. Får Bondevik tilbud om en god nok sak å gå av på - som sist med utbygging av gasskraftverk - vil noen i partiet si, hm, kanskje det ikke er så dumt.

Selv om alt kan virke som et spill når nye kabaler legges og styrkeforhold analyseres, er det politiske realiteter som ligger i bånn. Det viste blant annet debatten om arbeidsledigheten, hvor den borgerlige siden ønsker å bruke mer generelle næringspolitiske virkemidler, mens Ap ønsker mer målrettede tiltak. Et annet smertepunkt er utbygging i Barentshavet på bekostning av miljøhensyn. Og nei-mannen Bondevik har noe overraskende startet ny EU-debatt med sitt utspill om et EU-light-medlemskap.

Det er all grunn

til å ønske at politikerne selv bidrar til å tydeliggjøre disse skillelinjene, og det gjør ikke Jens Stoltenberg med et budsjettforlik. Om det er aldri så ansvarlig. Som han selv sa i går: Hele poenget med denne regjeringen var å etablere et alternativ til Ap. Og regjeringen kan ikke forlange at Ap skal være et alternativ til seg selv.

Etter den siste runden i de svarte bilene er Ap blitt litt skuddredd. Da er det ikke minst god indremedisin for partiet å ha en leder som viser dødsforakt. Men Stoltenberg vil nok raskt lengte tilbake til kjedsomheten i opposisjon, hvis han får utdelt svarteper med et borgerlig flertall på Stortinget.