Historie i sentrum

Senterpartiet er 80 år i år og har fått nyskrevet sin historie. De likte dårlig sin forrige.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SENTERPARTI-LEDER Odd Roger Enoksen har ennå ikke fått lest partiets nyskrevne historieverk grundig nok til å si hva han har lært av den nye framstillingen, selv om partiet bestilte et verk til «å lære av». Men når Enoksen slipper seg løs med dagens politiske mål for partiet, høres han ut som venstrefløyen i Arbeiderpartiet. Det konservative elementet som jo også alltid følger med Senterpartiet, består i at han forsvarer de gamle sosialdemokratiske verdiene som nasjonalt eierskap, nei til privatisering, ja til desentralisering og kamp for bedre oppvekstvilkår. Den veien leder i hvert fall ikke til samarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet når partiets ektefødte smertensbarn, sentrumsalternativet, viser seg å ikke være liv laga etter valget til høsten.

I TILFELLE dette blir partilederens konklusjon når han har lest historieverket grundig nok, vil han finne støtte og argumentasjon hos verkets forfattere, historikerne Roy Madsen og May-Brith Ohman Nielsen. Senterpartiet har gjennom sin historie samarbeidet både til venstre, med sentrum og til høyre, og fått størst uttelling til venstre. Ohman Nielsen mener for eksempel at Nygaardsvolds Arbeiderparti-regjering førte ren Bondeparti-politikk etter kriseforliket i 1935. Det gjorde ikke Høyre under Willoch, da han først støttet seg på Senterpartiet, og så utvidet sin regjering med Sp og Kristelig Folkeparti. Senterpartiet senket selv Syse-regjeringen på grunn av EU-saken.

SENTRUMSREGJERINGEN som idé var partileder Anne Enger Lahnsteins prosjekt. Historiker Madsen kaller realiseringen av ideen etter valget i 1997 for en «smertefull seier» for Senterpartiet. I sin selvbiografi «Mot strømmen» fra i fjor høst skriver partinestor Johan J. Jakobsen om sentrumsregjeringen at «KrF og en dyktig Kjell Magne Bondevik tok hele gevinsten, og mer til». Men en venstredreining var det som aller minst lå i kortene da bondefører Johan E. Mellbye stilte seg i spissen for bondebevegelsens politiske arm på et program om samarbeid til høyre og kamp mot arbeiderbevegelsen og alt annet som hørte byen til. Historiker Ohman Nielsen kaller dette regimet for «kornidealistene», dominert av storbøndene på Østlandet og i Trøndelag som så på seg selv som Norges adel. De organiserte seg i en bevegelse med symboler og fakter som Quisling kopierte da han seinere drev partibygging for seg selv.IFØLGE Ohman Nielsen var det motbevegelsen i Bondepartiet som hun kaller «melkepragmatistene» og «kystreformistene» som utmanøvrerte den høyrevridde partidelen og førte partiet fram til kriseforliket med Arbeiderpartiet. Alternativet kunne vært et enda større samrøre med Nasjonal Samling enn de overgangene som fant sted, og som gjorde at partiet måtte reingjøres og gjenreises i 1945.

Den forrige faghistorikeren som tok for seg partihistorien, gikk kanskje enda tettere inn på de harde personstridene og politiske dragkampene i mellomkrigstida, og tegnet et bilde av et bondefult røverparti til Per Bortens og den øvrige partiledelsens fortvilelse. Det verket kom midt under det som vel var Senterpartiets storhetstid - Bortens første periode som statsminister fra 1965 til 1969.

PARTIHISTORIKER Ohman Nielsen stiller nye spørsmål ved det dramatiske dødsfallet til partiformann Nils Trædal, presten og motstandsmannen som ble partiformann og parlamentarisk leder etter krigen. Han falt ut av et vindu i trappeavsatsen i sin bolig i Oslo 11. november i 1948. Ohman Nielsen bestred i går at hennes gjennomgang av materialet munner ut i en drapsteori, men hun oppfordret til flere undersøkelser.

Professor Knut Heidar har sittet i styringskomiteen for partihistorien sammen med professorene Trond Nordby og Leiv Mjeldheim. Kanskje var det Heidar som hadde den mest kortfattede analysen av Senterpartiet i dag: «Forklaringen på at Senterpartiet i dag er lite, er at det vant folkeavstemningen (i 1994). Måten å gjøre partiet stort på, er å melde Norge inn i EU.» Til det svarte partileder Enoksen: «Da forblir vi heller et lite parti».