Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Historien for retten

Debattene om ml-ernes voldsromantikk, massetenkning og aksjonisme har det med å ende i injuriesøksmål.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JEG SKAL SÅ VISST

ikke frata professor Bernt Hagtvet æren for at han nå endelig har fått hele hurven av middelaldrende AKP-ere ut av den behagelige glemsel. Det er et ubetinget gode at de yngre generasjonene som er kommet til voksen alder etter at den marxistiskleninistiske raptus var over, nå kan gjøre seg kjent med de eksessene ml-erne gjorde seg skyldige i på 1970-tallet. Når jeg derfor ikke kan motstå fristelsen til å kommentere sommerens ml-debatt her i avisa, er det fordi den har tatt et forløp som jeg kjenner godt igjen. Det dreier seg om selve debatteknikken, som er en hersketeknikk: Når de fortsatt troende kadrene blir utfordret om konsekvensene av sine handlinger og meninger, svarer de enten med å vise til at deres motstandere, kapitalistene og amerikanerne, var minst like ille, slik Hans Fredrik Dahl påviste, eller de truer med rettssak.

FOR 16 ÅR SIDEN

endte noen artikler jeg skrev om AKP-ernes forhold til Stalins massedrap i retten. Det var Tron Øgrim som den gangen følte seg krenket. Han var veldig sint og har vel vært det siden. Grunnlaget den gangen var til forveksling lik Hagtvets sak: I en spissformulering viste jeg til de såkalte dødslistene som det lenge hadde gått rykter om. Hagtvet på sin side viste til våpentrening og den revolusjonære viljen til å ta livet av motstandere. Etter en del ordvekslinger mellom Øgrim og meg endte saken i retten, og etter dommerens innstendige anbefaling inngikk vi forlik. Øgrim mener han vant saken. Og det er naturligvis mulig at det ikke ble laget lister. Men en av AKPs tidligere ledende figurer bekreftet i 1988 overfor NTB at AKPs sentralstyre i 1977 ga partiapparatet direktiv om å lage lister over NKP-ere. Jeg konkluderte en av artiklene med at det ville ha vært mye bedre om Øgrim bidro til å åpne partiets arkiver slik at de som ville, kunne se hva de virkelig drev med. Så kunne kanskje også eventuelle myter ha avgått ved døden.

I DAG STÅR

ytringsfriheten mye sterkere enn i 1988. Men injurieloven manes fortsatt fram når noen stiller ubehagelige spørsmål om ml-ernes ideer og handlinger. I stedet for politisk og historisk debatt, forliter de seg på makt. De stoler ikke på styrken i de bedre argumenter, men henviser striden til et rettsapparat som de ellers betrakter som en del av hovedfienden. Det er naturligvis rørende at gamle revolusjonære stoler på liberale institusjoner som domstolene. Så dypt falt verken Mao, Lenin, Stalin eller Pol Pot. Men ml-erne var aksjonister. De var ikke så opptatt av det teoretiske, av ideer. De var handlingsorientert, ikke debatterende. De skrev nok tjukke bøker om teoretiske spørsmål, men alt sammen var kompilasjon, samlet fra andre marxistiske tenkeres verker.

EGENTLIG HADDE DET

vært bra med en rettssak nå. Da kunne f.eks. Bernt Hagtvet ha lest høyt fra Tron Øgrims gripende verk «Marxismen, vitenskap eller åpenbaringsreligion». Her hyller han Pol Pot: «De kampucheanske kommunistene er sjølstendige, utformer sin egen politikk og skaper dristig sine egne løsninger... Jeg oppfatter sjølve metoden i dette som grunnleggende riktig og marxistisk.» Det er noe annet enn Steigans slørdans i Dagbladet nylig om Røde Khmers massedrap. Hagtvet kunne også hente sitater fra partiprogrammet: For å oppnå revolusjonær omveltning var AKP «[...] forberedt på å bruke vold». Eller han kunne holde seg til den marxistiske dagligtalen på 70-tallet: «Sånne som deg blir finni med oppspretta mage etter revolusjonen.» Med slike formuleringer i minnet syns jeg det er litt bløthjertet av Pål Steigan å være bekymret for hva barna hans skal tro når de leser Hagtvets omtale av ml-ernes våpentrening og deres vilje til å ta liv av klasseforrædere, selv familiemedlemmer. Men Steigan følger vel med tida: Vi ligger jo alle under for det sosiologen Richard Sennett kaller intimitetstyranniet. Heller litt emosjonalisering enn oppklaring.

BERNT HAGTVET

har et seriøst siktemål med sine utfordringer til ml-erne som hyllet diktaturet og den revolusjonære volden, og som bagatelliserte massedrap: Han er engasjert i spørsmålet om hvor sårbart demokratiet er. Ml-erne representerte ei ungdomsgruppe for hvem individet var intet, bevegelsen alt. Denne autoritære impulsen sitter i dem som ennå ikke har tatt et seriøst selvoppgjør. Midt i 1970-åra skal en historieprofessor med SV-sympatier ha sukket: «Min sønn er blitt AKP-er, og da blir han vel ikke narkoman?» Hvorpå han fikk følgende svar fra en SF-er av det gamle slaget: «Var det ikke bedre at han ødela seg med heroin enn at han ødelegger andre med sin såkalte politikk?»