Historien om en sang

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

17. juli er det 50 år siden Holiday døde 44 år gammel, og det er i år 70 år siden hun første gang lydfestet den kontroversielle teksten «Strange Fruit», som fortsatt står som et av de sterkeste uttrykk i afroamerikansk musikk. Forfatter og professor ved Leeds University, Stuart Nicholson, beskriver Holidays «Strange Fruit» som «the first unmuted cry against racism in words and music». At hennes hjemland i år har innsatt sin første afroamerikanske president, gir et visst perspektiv i sammenhengen. Da Holiday første gang framførte «Strange Fruit» var forholdene ganske annerledes.

Det er en vårkveld i 1939, på Barney Josephsons Café Society i New York, en av de første raseintegrerte nattklubbene i byen, markedsført som «The wrong place for the right people». Billie Holiday er 24, ferm, fager og i besittelse av en musikalsk begavelse som omformer forglemmelige melodier til et varig kunstnerisk uttrykk. I ukevis har hun trukket fulle hus på Josephsons nattklubb. Mens Josephson og staben forbereder kveldens aktiviteter, kommer en ung poet inn og presenterer seg som Abel Meeropol. Han viser Josephson en melodi og tekst han har laget, og sier han gjerne vil at Billie Holiday skal ta den opp på sitt repertoar.

IFØLGE Tuskegee Institute ble 3833 mennesker lynsjet i USA mellom 1888 og 1940, de fleste svarte i sørstatene. Meeropol – en jødisk språklærer, skapkommunist og fagforeningsaktivist fikk i 1936 se et foto fra lynsjingen av de svarte tenåringene Abram Smith og Thomas Shipp i Indiana i 1930. Bildet gjorde så sterkt inntrykk på ham at han ikke fikk det ut av tankene – «it haunted me», sa han.

Kort tid etter skrev han «Strange Fruit», som først ble publisert i «The New York Teacher».

Southern trees bear a strange fruit

blood on the leaves and blood at the root

Black bodies swinging in the southern breeze

Strange fruit hanging from poplar trees

Pastoral scenes of the gallant south

The bulging eyes and the twisted mouth

Scent of magnolia, sweet and fresh

Then the sudden smell of burning flesh

Here is the fruit for the crows to pluck

For the rain to gather, for the wind to suck

For the sun to rot, for the trees to drop –

Here is a strange and bitter crop

Da Billie Holiday ble bedt om å synge «Strange Fruit» var hun først skeptisk. Ville det i det hele tatt være mulig å framføre en tekst som handler om lynsjing av svarte mennesker for et nattklubbpublikum i USA? Farens død gjorde at hun fikk et enda sterkere forhold til teksten;

Clarence Holiday var gitarist, og ble syk under en turne i sørstatene. Da han omsider fikk behandling på et krigsveteranhospital, var det for seint.

Da hun framførte den første gang, var det dødsstille i lokalet etter at sangen var slutt. Så begynte en å klappe, og etter hvert ble applausen øredøvende. Holiday hadde forlatt scenen og gått direkte til toalettet hvor hun kastet opp.

Når hun seinere sang «Strange Fruit» på Cafe Society, ble den alltid framført som siste nummer. Scenen var mørklagt med bare en pinspot på sangeren, og serveringen stoppet opp. Etter «here is a strange and bitter crop» ble scenen helt svart. Det var ikke snakk om ekstranummer. «When I sing it, it affects me so much I get sick. It takes all the strength out of me», uttalte hun.

Da det ble aktuelt å spille den inn på plate, ville ikke Holidays selskap Columbia Records gi ut en så kontroversiell tekst. Hun gikk derfor til uavhengige Commodore, hvor innspilling ble gjort i april 1939. «Strange Fruit» forble Billie Holidays sang. Hun bearbeidet Meeropols originalmelodi slik at den passet hennes tonespråk, på samme måte som hun endret de fleste melodier så de ble slik hun ville ha dem. Andre sangere har forsøkt seg på den, men «Strange Fruit» vil for alltid assosieres til Billie Holiday, og sto på repertoaret hennes fram til hun døde i 1959, 44 år gammel. Plateversjonen har for lengst solgt over millionen.

Førsteinnspillingen av «Strange Frut» solgte godt til tross for at den sjelden ble spilt på radio. Sterke krefter i USA mente kampen mot rasisme var en venstreorientert sammensvergelse. I 1941 ble Meeropol stilt for Rapp-Coudert komiteen, etablert av staten New York for å avdekke kommunistisk innflytelse i offentlig skolevesen, og spurt om «Strange Fruit» var et bestillingsverk fra kommunistpartiet. Noen klubber nektet Billie Holiday å framføre sangen, slik at hun måtte insistere på kontrakter som spesifiserte hennes rett til å synge den. Etter en frustrerende opplevelse i en klubb uttalte hun: «Hørte du bartenderen ringe med kassaapparatet hele tida – han forsøker alltid å ødelegge når jeg synger «Strange Fruit»».

Abel Meeropol fortsatte å skrive sanger med budskap, og ikke bare Strange Fruit oppnådde suksess. «The House I Live In» ble innspilt av Frank Sinatra. Teksten omhandler toleranse og mangfold, og deler av den kunne vært hentet fra en Obama-tale;

The house I live in,

My neighbours white and black,

The people who just came here

Or from generations back;

The town hall and the soap box,

The torch of liberty,

A home for all Gods children;

That’s America to me

Meeropols hjerte ble hos venstresida. Da ekteparet Julius og Ethel Rosenberg i 1953 ble henrettet for å ha formidlet atomhemmeligheter til Sovjet, adopterte Abel og kona Anne Rosenbergs to sønner Robert og Michael, som da var henholdsvis seks og ti år gamle. Michael, i dag pensjonert økonomiprofessor, forteller at «Strange Fruit» var den sangen fosterfaren var mest stolt av å ha skrevet – «det var en sang som gjorde en forskjell».

Abel Meeropol døde i 1986, 83 år gammel.

Den utfyllende historien om «Strange Fruit» fortelles i to bøker fra rundt årtusenskiftet, David Margolick og Hilton Als «Billie Holiday, Cafe Society and an early cry for civil rights», og samme forfatteres «Strange Fruit: The biography of a song». I januar i år kom dokumentarfilmen «Strange Fruit», laget av Joel Katz. Katz konsentrerer seg om Abel Meeropols historie, om hvordan immigrantsønnen ble radikalisert gjennom den russiske revolusjon, krakk og depresjon samt truende fascisme. Videre drøftes den politiske betydningen av «Strange Fruit», og det hele settes i sammenheng gjennom en avslutning som viser nyere hendelser: lynsjingen av homoaktivisten Matthew Sheppard i Wyoming og plakater i etterkant av 11. september med oppfordringen «Kill Muslims Now».

Fortsatt ganske langt fra Meeropols «That’s America to me».

Petter Pettersson er skribent og styremedlem i Moldejazz.