Historien på russisk

I jakten på en plass i den moderne verden søker Russland bakover - og kjemper mot sin historie.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MOSKVA (Dagbladet): Da jeg kom hit første gang, for vel 30 år siden, følte jeg meg langt hjemmefra, omtrent midt i Asia. Da jeg noen år seinere kom fra studieopphold i Voronezj, opplevde jeg å komme hjem til Vesten. Da jeg nå kjørte fra flyplassen til sentrum etter et nytt besøk i Voronezj, fikk jeg inntrykk av å ha landet i Las Vegas: Overalt er glorete og skrikende neonskilt som skal lokke til kasinoer og nattklubber. Så befinner visstnok over en tredjedel av alle pengene i Russland seg her. Og som i den amerikanske ørkenbyen benyttes mange av dem til å skape ei lissomfortid.

«RETT UTENFOR

Moskva bygges nå et gigantisk idrettsanlegg i nygotisk stil,» forteller min venn Aleksandr: «Kan virkelig et helt land bli parveny?» Han lar øynene sveipe over restaurantlokalet der vi sitter: Pusjkin heter den også, og er en av byens beste og mest populære. Den befinner seg i en nybygd fløy av fyrstefamilien Rimskij-Korsakovs residens. Selv om bygning og interiør bare er fem år gammelt, er det holdt i fransk barokk stil, får vi vite av en livrékledd mann som har som oppgave å vise gjestene rundt i lokalet. Der får vi se ei antikk klokke, en sekstant, flere kikkerter og antikvariske bøker - alt sammen blandet i hop og utstilt i halvmørket. «Det hele er som Russland selv, lag på lag med uformidlet og ubearbeidet historie. I dette landet utgjør for eksempel middelalder og overtro ett lag, som ikke forstyrrer andre. Derfor kan en ingeniør som sender raketter ut i verdensrommet, gjerne tro på sjamaner. Det sovjetiske laget dukker fram igjen nå, i statens kontroll over mediene og i gjeninnføring av militærundervisning fra barneskolen av. Hemmeligheten ved å forstå Russland er at du må forstå hvilken tid du snakker med når du omgås folk.»

MIN VENN

har rett i at Russlands historie er en fortelling om brudd, om revolusjoner og drømmen om «den nye framtid». Men i det moderne Russland finner vi også et sterkt ønske om å finne en kontinuitet i motsetningene. Jeg tror at søkningen til kirken også bunner i en lengsel etter en konstant, historisk institusjon. Og selv om maten er virkelig utsøkt i restaurant Pusjkin, har jeg mistanke om at også dens popularitet skyldes lengselen etter anknytningspunkter i historien og dermed en identitet for landet. Også Putin søker i historien: Hans støtteparti, Russlands enhet, har lagt beslag på hele landets historie. På deres valgplakater finner man tsarer og generaler, ja, selv Rasputin har fått plass der - noe som uvegerlig minner om kommunisttida, da historien ble fortolket som veien fram til bolsjevikene: Alle diktere og store menn i fortida var bolsjeviker på bunnen. Nå er det en styrket statsmakt og militær storhet som er fortidas og Putins budskap.

«RUSSLAND

kan nok lengte etter historie, men landet kan ikke leve på den,» insisterer Aleksandr. «Til det er historien for opphakket.» Men, spør jeg, kan landet så leve på det som er dets nåtid, eller rettere, på det som Vesten innbiller seg er dets nåtid? På markedsøkonomi, på et formelt partidemokrati og den borgerlige tilfredshet ved den lille verdens komfort? «Tradisjonelt - for det finnes en tradisjon her også,» svarer Aleksandr, «har den russiske eliten søkt etter en idé, en mening å leve på. Hva må gjøres? er spørsmålet som er blitt stilt, og deretter: Hvordan kan idealene virkeliggjøres? Dikteren Aleksandr Blok så bolsjevismen som essensen av Vesten, som dens idé: Russland hadde forstått Vestens gift bedre enn dere selv gjorde. Man kan bare grøssende forsøke å svare på hvilken {lsquo}gift' Russland nå kan komme til å mene å forstå bedre enn Vesten: Hva er essensen av markedsliberalismen, hvordan ser den ut, uten en borgerlig ferniss?»

JEG TROR

nok at idébesattheten som har ridd russisk historie, også skyldes fraværet av et sivilt samfunn og en eiendomsbesittende klasse som faktisk har grunner til å trives med borgerlig komfort. Den er begynt å formes i dagens Russland. Og kanskje forståelsen av den enkeltes verdi og verdighet følger i kjølvannet. Får mennesket verdi, tar ikke idébesettelsen så lett av. Den prosessen setter i alle fall demokratene i Russland sin lit til og håper at skal føre Russland «vestover». Men det er et åpent spørsmål om denne samfunnsklassen her blir en kopi av det den historisk har vært i Vesten. Las Vegas ligger enda lenger vest.

(Dette er siste artikkel fra Peter Normann Waages reise i Russland. Tidligere artikler: 10.9., 12.9., 15.9., 19.9., 22.9. og 26.9.)