Historien til middag

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

AMSTERDAM (Dagbladet): Alle har sin grunn til å komme hit: Nostalgiske hippier og nysgjerrige ungdommer for å oppleve det uhørte å kjøpe og røyke hasj i full offentlighet; tilhengere og motstandere av en liberal narkotikapolitikk får bekreftet sine egne overbevisninger, homoseksuelle feirer seg selv tre dager til ende, menn av mer tradisjonell legning kaster fuktige blikk på jentene i «Red Light District», sosialarbeidere kan studere de prostituertes fagforening, skolefolk kan observere en nasjon som henger sammen selv om 70 prosent av elevene går på ikke-statlige skoler, en og annen samferdselspolitiker kunne nok be om en tjenestereise for å oppleve en by der syklistene har absolutt forkjørsrett og bilister med Harrison Ford-blikket fra «Jaget» - mens en alminnelig dagdriver nøyer seg med å suge inn den frihetens odør som siver ut av alle tegnene på at tillit erstatter kontroll.

To uttrykk for byens sjel står likevel i sentrum: Van Gogh-museet og det faktum at Amsterdam, som Nederland for øvrig, er erobret fra hav og myr. Museet huser spor etter den store malerens kamp for å balansere et like brennende som livgivende lys med et like dystert som trøstende mørke, og samtidig se og bevare seg selv. Steinbygningenes fundament av pæler, og brosteinene som har fordrevet vannet, forteller om sivilisasjonens evigmoderne vilje til å erstatte dunkle drifter og ustyrlig uklarhet med orden og oversikt. Amsterdam er modernitetens sted - og derfor rette plassen for å møte historien. Man kan til og med få den servert til middag.

Bydelen De Pijp er en slags Grünerløkka i fullvoksen utgave. Først var det arbeiderstrøk, så trakk de lave husleiene studenter og kunstnere hit. Nå har den eldste og nest eldste befolkningen for lengst fått selskap av folk av alle konfesjoner og fra alle kulturer. Her fant jeg en uanselig restaurant som bar navnet Eufrat, og reklamerte med retter fra Mesopotamia: assyrisk mat. Mat fra Abrahams hjemby Ur? Fra Ninive og Babylon? Vel, når det der kunne oppstå bykulturer for 5000 år siden, med flere etasjes leiegårder, post- og bankvesen, biblioteker og kongelige byråkratier, måtte de da også kunne lage mat.

Kelneren bekreftet at jo da, både han og resten av familien, var assyrere, ikke irakere, iranere eller syrere. Han viste på kartet som var tegnet på kuvertbrikken: De kom opprinnelig fra et område her, i nærheten av det gamle Ninive, ved grenseområdet mellom de nåværende Syria, Irak og Tyrkia. Og de serverte mat etter gammel oppskrift. Og assyrisk vin, kanskje den kong Assurpanibal fra det 7. århundre f.Kr. drakk mens han samlet sitt bibliotek med 30000 leirtavler? Nei, kelneren beklaget; den franske passet nok best til maten. Hvis jeg da ikke ville ha vann?

- Vannet i Amsterdam, forklarte han, - er ikke tilsatt klor, det er blitt renset i tre måneder ved å presses gjennom sanddikene, på den måten holder det også saltvannet unna. Etterpå renses det på vanlig måte. Det har vunnet i flere blindtester mot mineralvann. Dessuten passer det best til maten, avsluttet han sin lovprisning.

Så var han kanskje muslim? Kelneren ristet på hodet: De nymotens greiene var ingenting for hans familie. Men ildtilbeder da, tilhenger av zoroastrismen? Han smilte: - Nei, vi har vært det, men nå er vi blitt kristne. Vår familie er jakobitter, selv om de fleste av vår slekt er nestorianere, forklarte han, litt stolt over tradisjonsbruddet. Mens nestorianismen ble fordømt på konsiliet i Efesos i 431, ble den jakobittiske retningen grunnlagt så seint som omkring 600. Rene ungdomsopprøret, spør du meg.

Maten var som han lovet, både ung og gammel på samme tid: Hjemmebakt brød, stekt i steinovn, en mos av aubergin og hvitløk til forrett, stuet lammehofte, servert i en saus med peppermynte, pinje og hvitløk til hovedrett. Tilbehøret smakte for meg av Kaukasus og Sør-Russland: marinert rødkål og hvitløksgress, med bokhvete i stedet for ris. Til dessert brakte min mann dadler med honning, «det spiste vi alltid i Assyria,» la han til. Det var godt i Amsterdam også.

Pussig nok var vannet også det. Til tross for kelnerens protester og bekymrede blikk, hadde jeg bestilt en karaffel vin («men det er jo fire glass!») ved siden av vannet, som jeg trøstet ham med. Nå var vinen nesten urørt, mens vannet var tømt til siste dråpe. - Å! utbrøt han. - Jeg skal finne en flaske, så du kan få med deg resten av vinen hjem. Da skjønte jeg at jeg virkelig befant meg i mellomriket, ikke bare mellom de store floder eller midt i historien, men mellom sør og nord i Europa: I Italia ville jeg neppe ha betalt for mer enn det jeg hadde drukket av den åpne vinen. I Norge ville kelneren ha forlangt full pris og beholdt vinen.