Historiens bremsespor

I dag fyller Kristelig Folkeparti 75 år. Gjennom disse åra har partiet tapt alle viktige verdikamper, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KrF BLE GRUNNLAGT på en tungtveiende bekymring for kristendommens helse i partiet Venstre og i nasjonen Norge. Den politiske vekkelsen som førte fram til stiftelsen av partiet høsten 1933, var både spontan og heftig. Noen korte uker med agitasjon samlet 10.272 stemmer som var tilstrekkelig til å plassere bibelskulestyrar Nils Lavik på Stortinget. Dermed var det etablert et politisk talerør for sentrale motkrefter i utviklingen av det moderne Norge. KrF’s oppgave har siden vært å bekjempe sekularisering og urbanisering, altså de to slangehodene som truer dyden, troen og fjordenes næringsliv.

PARTIETS PARADOKS er at det har mislyktes med hjertesakene, men vist seg som effektiv operatør og mellommann i mange andre politiske spørsmål. Hvis KrF våger å snu seg og studere sine egne meritter, er det i hovedsak historiens bremsespor partiet vil finne. Lista over tapte saker representerer en trist miks av seksuelle nevroser og avvik, et tydelig sosialt kontrollbehov og redsel for nye kulturuttrykk. Den er ubehagelig lang og inneholder bl.a. dette: Avholdssak, filmsensur, nakne kroppsdeler på TV, seksualundervisning i skolen, kristen formålsparagraf i skole og barnehage, likestilling mellom kjønnene, kvinners rett til selvbestemt abort, sex før ekteskapet og homofil praksis. Samlet lyder det nesten som en diagnose.

KrF ER ET MERKELIG parti fordi det uten sjenerende refleksjon klarer å kombinere dyp, åndelig verdiorientering med en silkemyk smidighet man ellers finner på seine nattklubber og andre steder der makt omsettes. Det er godt gjort fordi partiets hjertesaker bare er fanesaker i de andre borgerlige partiene. Høyre tror på «det kristne kulturgrunnlag», Senterpartiet vil bygge framtida på «den kristne og humanistiske kulturarven» og selv Frp hevder å ha basis i «det kristne livssyn». Bare Venstre overlater troen til enkeltmennesket. For KrF er problemet at de politiske samarbeidspartnerne liker å ha Gud i prinsipprogrammet, men aldri vil innføre ham i handlingsprogrammet. Gud er som flagget, synlig når det blir heist og siden beveget av de vinder som blåser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

FOR KRISTENFOLKET er partiet bare en av flere mursteiner i et langt større byggverk. Arbeiderbevegelsen har stort sett gitt opp egne, kulturelle ambisjoner. De er assimilert og brakt videre i den sosialdemokratiske samfunnsorganisasjonen. Kristenfolket holder fast ved betydningen av et eget, parallelt univers. Derfor har vi kristne barnehager, grunn- og videregående skoler, lærerskoler, høyskoler, bedehus, aviser, forlag, radio- og TV-stasjoner og et stort antall misjonsorganisasjoner. For ikke å snakke om statskirken og frikirkene. Det meste av dette er finansiert ved offentlige midler, et resultat av at KrF har stilt det som betingelse for å delta i sju regjeringer. Slik holder partiet liv i sitt eget velgergrunnlag, en pris samarbeidspartnere alltid er villige til å betale for med penger fra statskassa.

KONSTRUKSJONEN sikrer at KrF alltid har et grunnfjell som utgjør ca. fem prosent av befolkningen. I valg har partiet historisk svingt mellom seks og tretten prosents oppslutning. Oppslutningen ved siste stortingsvalg var 6.8 prosent, den laveste siden 1936. Det reflekterer at partiet ikke lenger får ha sine nisjevelgere for seg selv. Israel-venner og lykkekristne føler seg ofte mer tiltrukket av Fremskrittspartiet. Dette er velgere som både vil ha Jerusalem og Jaguar.

Så langt har dagens partileder Dagfinn Høybråten hatt liten suksess med ambisjonene om å framstå som et «tydeligere verdiparti». Trøsten er at selv i kulissenes kulde er KrF en ettertraktet politisk partner. At Frp også er hissig på grøten, framstår likevel som et problem KrF-ledelsen velger å feie under teppet. Påtrengende elskov er ikke noe for KrF.

DAGENS KrF ER knapt noen sammensvergelse av mørkemenn. Partiet skremmer ingen. Endringen i stil de siste tiåra er dramatisk. Kirke- og undervisningsminister i perioden 1965 – 1971, Kjell Bondevik, med sin tversoversløyfe og malmfulle nynorsk, var brennende tornebusk og svovelpredikant på en gang. Helt utenfor tidsånden da 68-opprøret brøt løs. Hans nevø Kjell Magne Bondevik er en helt annen type med sin avslepne Molde-dialekt, sine gode kontakter i næringslivet og elastiske kompromissvilje. Hans forsiktige røykevaner ble opphavet til begrepet «den kristne sigar», akkurat som Valgerd Svarstad Hauglands ene glass rødvin ga aksept til alkohol uten rus. Dagens leder huskes best for røykeloven. Dens popularitet tyder på at det i politikken er rom for verdier hvis de ikke tynges ned av moralisme. Der ligger også KrF’s framtidshåp.