Historiens dom

Historikeren David Halberstam ser i Bush-administrasjonen en rekke «triumfalister» som ser seire der de ikke finnes.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det siste året har USAs president George W. Bush henvist påfallende ofte til den tidligere demokratiske presidenten Harry Truman. Grunnen: Også Truman ledet landet i en upopulær krigssituasjon og hadde lav oppslutning blant folket. Nå brukes Truman som på et eksempel at historien kan renvaske, og bringe de velsignede og velmenende en forsinket seier.

Parallellen var ikke like åpenbar for historikeren David Halberstam, som døde i en trafikkulykke i april. I sin siste artikkel, trykket i Vanity Fair i sommer, tolker han presidentens historiske referanser som et febrilsk forsøk på å rettferdiggjøre en feilslått politikk.

– De som virkelig kjenner historien har det med å bli dempet av den, skriver Halberstam.

– De refererer sjelden til den så streifende og med slik fullstendig selvtillit.

Her hjemme denne høsten foregår den blodigste maktkampen på Scene 2 på Det Norske Teatret, der Shakespeares historiske dramaer settes opp. Først ut er Richard III og nypremieren på den to år gamle Richard II, om den svake og lunefulle kongen som ble styrtet fra Englands trone i 1399. I løpet av de neste åra skal også Henry IV, Henry V og Henry VI spilles – skuespill om menn som på svært forskjellig vis kjemper for å beholde makten, mens de bindes fast både av det politiske spillet og sin egen menneskelighet. Den tsjekkiske teaterkritikeren Jan Kott mener Shakespeares konger ikke skjønner at historien ikke er noe de selv spiller ut, den er en protagonist i seg selv – og selv om de tror de går opp en trapp, er de egentlig på vei rundt hjulet.

Et liknende syn på makt og historisk framdrift kan sees i USA om dagen. I Bush-administrasjonen ser David Halberstam en gruppe politikere som har gitt etter for en historisk fristelse, nettopp å tro seg uovervinnelige fordi historien har plassert USA i en gunstig situasjon. I Bush’ hode, skriver Halberstam, er det alltid 1945, og Amerika er en optimistisk, demokratisk supermakt som har reddet verden. Innenfor dette verdensbildet opererer Dick Cheney og Karl Rove, talentfulle politikere gode på å vinne kortsiktige politiske seire, men uten følelse eller interesse for det større perspektivet, geografisk eller historisk. Cheney og Donald Rumsfeld beskriver Halberstam som "triumfalister", som ser seire der det kun finnes historiske prosesser.

– Da kommunismen falt var det altfor mye snakk i Amerika om hvordan vi hadde vunnet, snarere enn om hvordan Sovjetunionen hadde implodert, skriver Halberstam.

– Vestens ledere blir revet med av hybris og en følelse av berettigelse som forkles som rettskaffenhet.

Ser man historien som en linje eller som et kart fullt av flekker og streker? Shakespeare kunne få sin historie om styrtingen av en rettmessig konge gjennom den elizabethanske sensuren fordi de kan leses som en rettferdiggjøring av dronningens styre: Borgerkrigen tar ikke slutt ikke før Elizabeths bestefar seirer på slagmarken og blir konge. Men vi som leser stykkene i dag ser ikke så mye den politiske undertonen som de sterke portrettene av vaklende mennesker som forsøker å gjøre riktige valg – men oftere trår feil enn rett. George W. Bush kan nok heller ikke satse for mye på at hans åpenbare menneskelige tilkortkommenheter vil bli glemt når annalene en gang skal skrives.