Historiens kraftlinjer

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Historiens klo og konsekvens var til stede da Stortinget i går vedtok nye lover som sikrer at landets vannkraftressurser fortsatt skal eies og kontrolleres av det offentlige. Formelt dreier det seg om endringer i industrikonsesjonsloven og vassdragsreguleringsloven, reelt om videreføring av et prinsipp Stortinget første gang vedtok for snart hundre år siden. Oppkjøp av fossefall og fallrettigheter var en av de første store sakene den nye nasjonen Norge sto overfor etter avslutningen av unionen med Sverige i 1905. Allerede året etter viste det seg at utlendinger eide tre fjerdedeler av de fosser som til da var bygd ut. Samme år vedtok Stortinget de første konsesjonslovene som skulle hindre at for mye av landets naturressurser kom på utenlandske hender.

Siden den gang har et slikt forhold til grunnressursene hatt bred støtte. Selv om både lovene og industrien var annerledes, var det samme tankegang som ble lagt til grunn etter at det ble oppdaget olje på norsk sokkel i 1969. Den nye loven fastslår at nye konsesjoner for erverv av eiendomsrett til vannfall kun kan gis til offentlige eiere. Erverv av hjemfalte vannfall og kraftverk begrenses til offentlige aktører. Private interesser kan være deleiere i energiselskaper innenfor denne sektoren, men aldri med mer enn en tredjedel. Bakgrunnen for de nye bestemmelsene er bl.a. å bringe lovgivningen i samsvar med EØS-retten slik det framgår etter en dom om hjemfall i EFTA-domstolen.

Det er bredt flertall i Stortinget for å sikre et bredt offentlig eierskap til vannkraftressursene. Bare Høyre og FrP ønsker en annen modell der private og offentlige eiere likebehandles. Disse partiene ønsker også at private eiere skulle få beholde kraftrettigheter også etter at hjemfall til staten ville trådt i kraft. Viljen til å foreta en slik overføring av vår mest verdifulle ressurs, viser at det fremdeles finnes dype skiller i norsk politikk.