Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Historiens lærdom for FN i Afghanistan

Tidligere eksperiment i modernisering og «nasjonsbygging» i Afghanistan viser at prosessen er skjør og sen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dagens Bonn-møte av afghanere, arrangert av USA og FN, er et slags startskudd for «nasjonsbyggingsprosessen» som mange håper vil forme det nye Afghanistan. Ambisjonsnivået varierer.

Washington legger vekt på økonomisk gjenoppbygging. Andre skisserer en bredere moderniseringsprosess. Blant hjemlige kommentatorer er Nils Morten Udgård en av dem. Det skal ryddes vei «for et første moderne styre i den havarerte middelalderstaten Afghanistan», skriver han (Aftenposten 14.11.).

Kanskje - men på et vesentlig punkt tar han feil. Det blir i så fall ikke første, men tredje moderniseringsforsøk.

Kong Amanullah gjorde et forsøk i 1920-årene. Han ble styrtet av føydale stammekrefter. Med rette betraktet de Amanullahs forsøk på å innføre europeiske skikker og begrep, samt moderne utdannelse, som en trussel mot egen maktbase.

Moderne

Neste forsøk var i 1978, revolusjonen som skulle føre Afghanistan inn i den moderne tid. Programmet var ikke ulikt det FN, ifølge Udgård, sikter mot: «et moderne styre som tar hensyn til minoriteter, bidrar til økonomisk vekst, forvalter lover og domstoler.» Det spennende og avgjørende nå, skriver Udgård, er om afghanerne kan klare å se ut over stammesamfunnets snevre grenser og opptre som nasjonale borgere.

Det var også problemstillingen da kommunistene grep makten i 1978. De betraktet etniske grenser og klangrupperinger som barrierer mot fremskritt og modernitet. Ved siden av tradisjonelt forankret islams trossett var dette fortiden som bremset mot fremtiden.

Kommunistenes eksperiment endte som kjent med absolutt havari. Etter vel ti år var det slutt. Kanskje ville det gått bedre om de ikke hadde fått hjelp fra Sovjetunionen i form av invasjonsstyrker.

Liten tid

Men et annet hovedproblem for Afghanistans kommunister var at de hadde så liten tid. Den moderne stat skulle innføres raskt. De var unge og utålmodige, trodde de hadde svarene og treffsikre metoder. Demonstrativt markerte de sin avstand fra det tradisjonelle samfunn - i klesdrakt, flagg, språkføring og ved å fremme kvinners rettigheter. Dermed ble moderniseringsprosessen ekskluderende og polariserende, og - for store deler av befolkningen - fremmedgjørende.

Her ligger det erfaringer som FN bør ta med. De er minst like viktige som lærdommen fra FNs arbeid i andre etterkrigssituasjoner. Kosovo og Øst-Timor nevnes flittig - også i diskusjonen i Norge.

Formelt sett passer Kosovo og Øst-Timor faktisk dårlig som modell. Her gjaldt konflikten nasjonal selvbestemmelsesrett, ikke kampen om regjeringsmakt innenfor en anerkjent stat. FN tok derfor på seg direkte regjeringsansvar i en overgangsperiode, og internasjonale styrker dominerte det militære bildet. Akkurat denne rollen er neppe aktuell i Afghanistan.

Det kan være andre lærdommer å hente fra FNs repertoar i «fredsbygging», både fra suksessen i Øst-Timor og fiaskoen i Somalia. Men de må holdes opp mot erfaringene fra Afghanistans egen historie. De tidligere eksperimentene i modernisering og «nasjonsbygging» viser at prosessen er skjør og sen.

Utenfra

Jo mer prosessen fremstår som ledet utenfra, for eksempel i form av en hærskare FN-byråkrater i meget synlige, hvite kjøretøyer, eller en internasjonal militærstyrke - dess mer motstand vil den trolig skape. Jo skarpere gjenoppbyggingen tar avstand fra det tradisjonelle samfunn i form så vel som substans, dess større mulighet for polarisering.

Afghanistans egen historie gir også pekepinn om mange måter å håndtere konflikter på. Bud nr. 1 for FN-operasjonen bør være å utnytte tradisjoner på å forhandle frem løsninger og bygge koalisjoner som er dypt forankret i landets kulturer og samfunn.

Første skritt er derfor ikke å sende inn en stor stab av tekniske eksperter som totalt mangler lokalkunnskap - slik FN gjorde i Kosovo og Øst-Timor. Isteden bør FN bruke det eksisterende sivile samfunn, også blant eksilbefolkningen, og de mange afghanere som i det siste tiår har arbeidet for FN inne i landet. Deretter går turen til utlendinger med lokalkunnskap. Et positivt biprodukt av Afghanistans lange konflikt er at slik kunnskap og erfaring eksisterer i betydelig omfang.

Hele Norges coronakart