Historiens skygger

EU holder pusten i disse dager. Vil virkelig en seksti år gammel lov føre til at Tsjekkia ikke får slutte seg til Europa?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

WIEN (Dagbladet): - Hvor lenge skal vi la oss plage av historien? Hvor langt skal vi la dens skygger falle før vi sier «Nok! La oss komme fri fra fortidsmørkets plager!»?

Spørsmålet er aktuelt i Sentral-Europa som aldri før, i forbindelse med striden om Tsjekkias inntreden i EU. En amnestilov fra 1946 kan faktisk hindre at Tsjekkia får en plass i det europeiske fellesskap. Loven som i så fall hindrer dette, kan forklares og forstås historisk, men i dagens landskap føles den urettferdig - og EUs rettslige eksperter kan derfor pålegge landet å oppheve den helt før veien inn i det lovede fellesskap kan åpnes for tsjekkerne.

MEN TSJEKKIA er et samfunn med historisk bevissthet. Og dagens regjering i Praha protesterer absolutt mot å oppheve loven. Tsjekkerne lever i den bevissthet at det var fullt rettferdig at de som hadde forgrepet seg på tyskere og ungarere under annen verdenskrig, ikke skulle straffes for det etter 1945. President Benes innførte i 1946 den bestemmelse at lovbrudd begått mot medlemmer av den tyske eller den ungarske minoriteten i det gamle Tsjekkoslovakia skulle innvilges amnesti - altså slippe straffeforfølgelse etter frigjøringen. Man kunne altså straffritt ha begått vold, tyveri eller andre overgrep mot tyskere og ungarere i de åra da landet var okkupert av Nazi-Tyskland.

DENNE AMNESTILOVEN har en komplisert forhistorie. Den er formelt ikke en del av de berømte Benes-dekretene, som ga lovgrunn for at millioner av tyskere og ungarere ble fordrevet fra Tsjekkoslovakia etter 1945 - i seg selv et av de store, ulegede sår fra verdenskrigen. Amnestiloven var jo rettet mot tsjekkerne selv, og ga dem straff-frihet for å ha angrepet representanter ikke for okkupasjonsmakten, men for folk av okkupasjonsmaktens nasjonalitet. Den gjorde opp med den nære fortida på en måte som tsjekkerne selv følte selvfølgelig, men som i dag framtrer som uholdbar. Etter dagens tankegang er det uholdbart å gjøre representanter for en nasjonalitet medansvarlige for et regime, en statsledelse. Selv de tyske overgrepene i Tsjekkoslovakia 1939- 45 kan ikke rettferdiggjøre at tsjekkerne selv skulle kunne gå løs på ethvert medlem av den gamle tyske sivile minoriteten i landet som hadde bodd der i hundrevis av år, og begå kriminelle handlinger mot dem uten å straffes for det. Det er jo helt imot ethvert prinsipp i en hvilken som helst minoritetspolitikk.

MEN TSJEKKERNE påberoper seg historien - dels som begrunnelse for loven den gang, dels som årsak til at de ikke vil avskaffe den nå. Å avskaffe loven ville jo være det samme som å innrømme en skyld fra fortida.

Det er ikke for mye sagt at Praha med dette hyller seg inn i den mørkeste del av historiens kappe. Man kan forstå det. Men man kan ikke unnskylde det i dag.

Problemet med historien og rettferdigheten er jo det at fortida ikke bare er fortid. De avsnittene av den som er fylt med en særlig og tung mening, framtrer under andre rettferdighetskrav enn andre slike avsnitt. For eksempel: En vanlig forbrytelse foreldes, krigs- og naziforbrytelser foreldes ikke. Derfor får vi disse bisarre prosessene, der 85-årige SS-offiserer stilles for retten den dag i dag, gebrekkelige og halvdøde, for å svare for ugjerninger seksti år tilbake. Slikt skjer jo aldri med vanlige forbrytere, for etter vanlige rettferdighetshensyn blir illgjerninger foreldet, og om de ikke direkte foreldes, så reises ikke tiltale seksti år etter. Rettferdigheten har sin tidsmessige grense. Tid er en reelt virkende faktor, selv i en tidløs materie som jussen. Enhver domstol vil behandle et straffbart forhold mildere om det har gått lang tid siden ugjerningen, enn om den ligger nær i tid.

DEN TYSKE JURISTEN og romanforfatteren Bernhard Schlink (han med suksessromanen «Leseren») har nettopp utgitt ei bok om dette som får omtale i sentraleuropeisk presse i disse dager. Boka «Fortidsskyld og nåtidsrett» behandler en rekke av de paradoksene som opptrer når ei fortid med «tung mening» legger seg over visse lovbrudd og stiller dem i en klasse for seg, selv om det er forbrytelsene som sådan som skal gjøres opp - mord og frihetsberøvelse, som regel. En refleksjon over temaet tid og rettferdighet, som vekker oppsikt fordi den kommer akkurat i dette øyeblikk, da EUs organer med spenning venter på ekspertutredningen om den tsjekkiske amnestiloven.

Fortids skyld kontra nåtids rett: evige spørsmål i historiens alltid tilstedeværende skygge.