Historiens sus

Stiklestad har hatt en helt spesiell plass i den norske nasjonsbyggingen i moderne tid.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Her møttes både den kristne Olavs-dyrkingen og de verdslige forestillinger om Norges samling. I dag flyter begge linjene sammen som rammen om det som er blitt Stiklestad Nasjonale Kultursenter. Men senteret er også mye mer enn Spelet, det er mer enn en ramme om dyrkingen av det norske. På Stiklestad debatteres dagsaktuelle spørsmål, der vises kunst i alle variasjoner og der drives det opplysningsarbeid.

MEN ET STED som har vært gjenstand for nasjonale manifestasjoner gjennom et par hundre år, er også selv blitt en historisk gjenstand. Ulike nasjonale retninger har gjennom hundreårene brukt stedet til sine formål. Under kampene om norsk selvstendighet på 1800-tallet var Stiklestad viktig stevneplass for venstrebevegelsen. Og før og under 2. verdenskrig tok nasjonalsosialistene Stiklestad i bruk som mønstringssted. Men NS var ikke fornøyd med utsmykningene på det som regnes som slagstedet. De fjernet Olavsstøtten fra 1807, og fikk laget sitt eget nasjonalsosialistiske minnesmerke med trapper og brystring med relieffer med nasjonalistiske motiver.

I 1945 sørget gode verdalinger for at monumentet ble ødelagt og gravd ned. Og hver gang noen i seinere tid har kommet på den idé at det burde graves opp og betraktes som en del av vår politiske historie, er det blitt rabalder. Det er ikke vanskelig å skjønne, det er fortsatt bitre minner i bygda og landet knyttet til dette. Men nå har kultursenteret fått penger av ABM Utvikling - det statlige museumssenteret - til å utrede muligheten for å få nazimonumentet fram slik at det kan beskues av oss som lever i dag og etter oss. På Stiklestad vil de også vurdere hvordan monumentet skal stilles ut om man beslutter å grave det fram.

DET ER MANGE alternativer som kan tenkes. En er å plassere monumentet på et museum som en gjenstand fra vår fortid. Det kunne være Rettshistorisk museum i Trondheim, på Falstad, som er et studiesenter i fascisme og menneskerettigheter, eller ved HL-senteret på Bygdøy i Oslo. Men siden det er en del av Stiklestads historie, bør det vel forbli der. Det går dessuten an å si at selve nedgravingen i 1945 også er en del av Norges historie, og at monumentet bør bli i sin grav. Et godt alternativ nevner konservator Per Steinar Raaen for meg: Grav rundt det der det ligger og lag et glassbur slik at det kan beskues underjordisk. Sånne løsninger fins det jo mange av.

TIL SJUENDE og sist er dette et spørsmål om hvordan historien vår skal forvaltes. Mange verdalinger har ikke engang kjent til monumentet og dets skjebne, og gir uttrykk for at de føler seg snytt. Andre kjemper drabelig for at symbolene fra den gang ikke skal vises fram fordi de kan påvirke oss i dag. Men selv et illegitimt regime er en del av vår historie. Nylig er den nazikontrollerte høyesterett blitt framstilt som del av Norges Høyesteretts historie. Da bør vel også NS-monumentet på Stiklestad kunne vises fram i en historisk sammenheng?