Historisk beklagelse

Når The New York Times tabber seg ut, tar avisa grundig selvkritikk. Forstår du den, har du fått med deg kjernen i tre års journalistutdanning.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Med tolv hundre

og tjue pressehistoriske ord beklaget redaktørene i The New York Times overfor avisas lesere at viktige deler av avisas dekning før USAs invasjon i Irak var ufullstendig, ukritisk og delvis feilaktig. Blant annet en serie førstesideartikler som helt fra høsten 2001 ukritisk hevdet at Saddam Hussein både disponerte og produserte masseødeleggelsesvåpen.

Historisk er det også at avisas redaktører navnga Ahmad Chalabi, Bush-regjeringens tidligere favoritt blant eksilirakerne, som hovedkilde til de feilaktige reportasjene.

Chalabi er mannen

de neokonservative Richard Perle, Paul Wolfowitz og Douglas Feight hadde utpekt til å bli Iraks framtidige leder etter Saddam Hussein. Det var Chalabi i spissen for en USA-trent, privat hæravdeling på 700 mann som ble fløyet inn i Kuwait i kjølvannet av den amerikanske invasjonsstyrken. I kontrollerte former skulle denne styrken skaffe Chalabi, som ikke har bodd i Irak på førti år, troverdighet i den befridde befolkningen. Opplegget var det samme som USA benyttet i Afghanistan da restauranteier Hamid Kharzai fra Maryland ble utstyrt med en leiehær som rykket forsiktig fram mot Kandahar på relativt trygg avstand fra alvorlige kamphandlinger. Det alvorligste angrepet kom fra amerikanske fly som feilbombet og påførte Kharzai lettere splintsår. Deretter ble han innsatt i Kabul.

Det gikk dårligere

for Chalabi. Forleden brøt Bush-regjeringen alle forbindelser med ham, og stengte pengestrømmen til hans partiorganisasjon. I går avslørte The New York Times at Chalabi også har kompromittert USAs avlytting av Irans nettverk av spioner.

Kommentatoren Paul Krugman i The New York Times skrev forleden at kommentatorer lenge har unnlatt å skrive om mindre sympatiske sider ved president George W. Bush, men etter terrorangrepene mot bedre vitende bevisst valgte å skrive positivt om presidentens lederevner. Krugman konstaterer at disse kommentatorene nå kritiserer Bush for forhold de tidligere valgte å tie om.

Det rammer

også The Times. Men aller tyngst veier kritikken fra avisas leserombud, Daniel Okrent, som ble ansatt av den nåværende sjefredaktør Bill Keller etter at Kellers forgjenger Howell Raines måtte gå etter avsløringene av reporteren Jayson Blair, som skrev om steder han aldri hadde vært og folk han aldri hadde møtt. Leserombud Okrents gjennomgang av avisas omtale av masseødeleggelsesvåpen i tida før invasjonen er knusende under tittelen «Masseødeleggelsesvåpen? Eller massevilledning?».

Mye av kritikken mot avisa er blitt rettet mot journalisten Judith Miller, som også forsøkte å hindre kolleger i å skrive kritisk om Chalabi, som var hennes hovedkilde. Men Okrents konklusjon er glassklar: Feilen var ikke individuell, men institusjonell. Han tilskriver den ønsket om å gjøre journalistiske skup, spisse saker til førstesidestoff, mangel på kritisk oppfølging, avhengighetsforhold til kilder og undertrykking av kritiske spørsmål i egen redaksjon. Hele pensum på journalistskolen, med andre ord.