Hitte- gods

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg vet sannelig ikke om det er kritikkverdig, skandaløst, dumt eller bare moderne og økonomisk. Men min konklusjon er: Innled samtale med din medpassasjer når du tar toget. Du vet aldri når du får bruk for bekjentskapet.

Altså: Jeg er på vei til Gol. Jeg sitter på toget, nærmere bestemt i «Vogn 447, Plass 48 Vindu» til kroner 353,- og har plassert ei bok i stolryggen foran. Jeg får aldri lest i boka, for ved siden av meg sitter en hyggelig dame det er lett å prate med. Hun har en journalistbror, er lege og dessuten aktiv i Kvinnefronten i Bergen hvor hun bor og er på vei til. Vi har mye å snakke om og kunne sikkert fylt tida helt til Bergen. Men jeg skal av på Gol, og dette stoppestedet kommer så brått på meg, at jeg i farten legger igjen boka. Dere vet: Mann, frakk, koffert, skjerf, laptop. Det er mye å holde orden på.

Først på hotellet oppdager jeg at boka er vekk. Men jeg husker nøyaktig hvor jeg har forlagt den. Det må være lett å be konduktøren ta vare på den før toget kommer til Bergen og boka forsvinner i mengden av gjenglemt rask. Bare jeg får kontakt med ham. Det gjør jeg ikke. Jeg ringer NSB, taster riktig svaralternativ, blir takket i det uendelige for at jeg venter og treffer til slutt et levende menneske som sier han ikke har anledning til å sette meg i kontakt med konduktøren. «Prøv hittegods», er hans råd. Jeg ringer, taster og venter igjen, med samme resultat. To NSB-instanser har forbud mot å sette meg i kontakt med konduktør. Boka er lånt, har dedikasjon fra avdød forfatter, en uerstattelig ting. Ytterst pinlig for meg å rote den bort. Men for å generalisere problemet – det kunne vært livsviktige medisiner.

Løsningen blir min medpassasjer. Hun er fortsatt på toget. Det er 65 med hennes etternavn i telefonkatalogen. Blant dem én bosatt i Bergen. Mette, heter hun, finner boka og blir min privatiserte redning. Hun sparer NSB for god service og meg for 23 kr i porto og et nesten tapt klenodium.