HIV - en utfordring for Gro

Gro Harlem Brundtland tiltrer nå som generaldirektør i Verdens helseorganisasjon. I sin tale til Verdens helseforsamling i mai framhevet hun særlig malaria og røyking som to satsingsområder. Elise Klouman understreker her viktigheten av kampen mot hiv-smitten. For første gang i hiv-epidemiens historie døde flere av aids enn av malaria i fjor.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Høsten 1997 deltok jeg på Verdenskongressen for Public Health Associations i Arusha, Tanzania, hvor Gro Harlem Brundtland holdt åpningsforedraget i forbindelse med sin rundreise i Afrika for å samle støtte til sitt kandidatur som generaldirektør i WHO. Hun kom rett fra Botswana og Zimbabwe med nye tall i kofferten om hiv-epidemien - tall som viste en spredning av viruset en ikke trodde var mulig bare få år tidligere.

Disse tallene er nå offisielt bekreftet av UNAIDS: 25% av befolkningen i aldersgruppen 15- 49 år i disse landene er hiv-smittet. Gro refset afrikanske ledere, og mente at mange underslo alvoret i situasjonen. Verdens helseorganisasjon har i hvert fall fått en ny generaldirektør som vet hva det dreier seg om. Hver eneste dag blir 16000 nye mennesker hiv-smittet. Som en synlig påminnelse om dette, var det på den store aids-konferansen i Genhve for tre uker siden satt opp en elektronisk tellemaskin i plenumssalen. Hvert 5.- 6. sekund tikket telleverket inn en ny hiv-smittet. Da den siste plenumssesjonen begynte den 4. juli, viste tavlen 33 533 930 hiv-smittede i verden! Det er de som lever. Med de som er døde, regner man med at 40 millioner mennesker hittil har blitt smittet av hiv, og at 90% av ny smitte foregår i u-landene.

Afrika er det kontinentet som til nå er hardest rammet av epidemien. Over to tredjedeler av hiv-smittede i verden bor i Afrika. Fire av fem hiv-positive er kvinner og nesten 90% av alle barn med hiv finnes på dette kontinentet. Mens hiv-epidemien i 80-årene strakte seg som et belte tvers over Afrika sør for Sahara, har den særlig på 90-tallet spredd seg med stor kraft sørover. Det finnes imidlertid enkelte oppmuntrende trekk. I Senegal i Vest-Afrika klarer myndighetene foreløpig å holde hiv-epidemien i sjakk, og Uganda, et av de hardest aidsrammede landene i verden, ser ut til å klare å snu trenden. Myndighetene her har satset bredt i sitt forebyggende arbeid, startet seksualundervisning i skolen, samarbeidet med ikke-statlige organisasjoner og med religiøse og tradisjonelle ledere. I Uganda ble det også tidlig startet med rådgivning for hiv-positive og deres familier. Forbedringen mht hiv-smitte er særlig stor i de yngre aldersgrupper og avspeiler en adferdsendring med senere seksuell debut, færre seksualpartnere og mere bruk av kondom blant ungdom enn det som var vanlig for ti år siden. De ungdommene som nå starter sitt seksualliv har opplevd å miste noen som står dem nær av aids, det være seg foreldre eller småsøsken, naboer eller lærere. Sterkere helseopplysning finnes neppe.

Hvordan er så situasjonen i verden forøvrig? I industrilandene har vi opplevd en nedgang i antall nye tilfeller av aids. I Vest-Europa har fallet vært dramatisk med en reduksjon i årlige nye aidstilfeller på hele 38% i perioden 1995 til 1997. Dette fallet skyldes mest av alt den nye trippelbehandlingen som gjør at hiv-positive i vår del av verden i mye mindre grad utvikler aids. Noe kan også tilskrives adferdsendring med sikrere sex og tilgjengelighet av rene sprøyter for stoffmisbrukere de siste ti år. Men situasjonen er langt fra rosenrød. Nå kommer rapportene om den nye behandlingens bivirkninger, og dokumentasjon på at den virker på noen, men ikke på alle. Behandlingen er krevende. Det kan være vanskelig å ta mange tabletter daglig til forskjellige tider, og på forskjellige måter - og hva skjer dessuten med adferd og humør når man stadig får vite om virusmengden i blodet stiger eller synker? Og i bakgrunnen spøker resistensutvikling av hiv-viruset i forhold til medikamentene som nå virker. De første rapportene om behandlingssvikt pga. resistens er allerede kommet.

I Øst-Europa tok spredningen først fart fra miden av 90-tallet. Nå er spredningen dramatisk, særlig blant stoffmisbrukere. I det tidligere Sovjet har det vært en eksplosjonsartet spredning av andre kjønnssykdommer, spesielt syfilis, et tegn som tyder på økning i usikker sex og sammenbrudd av helsevesenet. Sjansen for spredning av hiv-viruset i den vanlige befolkningen er i denne situasjonen meget stor. I Asia, sett under ett, er forekomsten av hiv fortsatt lav, men spredningstakten er høy. Den enorme folkemengden (halvparten av jordens befolkning) fører til at hver femte hiv-positive finnes i denne verdensdelen.

India har f.eks. med sine 4 millioner hiv-positive flere smittede enn de hardest rammede landene i Afrika, selv om forekomsten i befolkningen er under 1%. Forskjellene fra land til land er store. Thailand, med både sexindustri og et narkotikaproblem, opplevde en rask spredning i utsatte grupper på slutten av åtti-tallet, og startet et offensivt og bredt forebyggingsarbeid. Nå registreres fall i forekomst av vanlige kjønnssykdommer, og mindre risikoadferd. Nedgang i hiv-smitte har ikke vært like målbar, men ventes å komme. I Latin-Amerika ligner hiv-epidemien på epidemien i industrilandene, men heteroseksuell smitte øker sterkt. Selv om mange av landene i denne regionen regnes som utviklingsland er både tilbud mht. til testing, rådgivning og behandling bedre enn både i Afrika og Asia. I et fattig land som Brasil får nå 60 000 hiv-positive gratis antiviral behandling - noe som har resultert i en 30% nedgang i dødelighet pga. aids i 1997.

Aidskonferansens motto var «Bridging the gap», men sjelden har vel en konferanse synliggjort det uoverstigelige gapet mellom u-land og i-land på en tydeligere måte. I vår del av verden har hiv-positive gjennom medikamentell behandling fått et håp for fremtiden vi ikke trodde var mulig bare for få år siden.

I u-landene mangler majoriteten av aids-syke grunnleggende helsegoder som rent vann, næringsrik mat og kvalifisert behandling av infeksjonene som dukker opp når immunforsvaret svikter. De har selvsagt heller ikke tilgang til sofistikert behandling av selve hiv-infeksjonen. I u-landene vet de fleste heller ikke at de er smittet. Testing og rådgivning er få forunt. I i-landene viste en av de nye undersøkelsene som ble presentert at smitte fra mor til barn ved aktive behandlingstiltak var redusert til under 1%. I Afrika regner man med at så mange som en tredjedel av barna til hiv-positive mødre blir smittet.

Verdens aidskonferanse er et gigantarrangement som trolig ikke er mulig å avvikle uten betydelig støtte fra legemiddelindustrien. Det er heller ikke mulig å bekjempe hiv-epidemien uten industrien som en aktiv medspiller. Industrien har brukt, men også tjent, enorme summer på utvikling og produksjon av medisiner og ny teknologi som i hovedsak har kommet de hiv-positive i vår del av verden til gode. Det er her profitten ligger. Bildet er det samme når det gjelder utviklingen av en vaksine mot hiv-infeksjonen. Industrien har satset mye mer på produksjon av medisiner enn utvikling av en vaksine. Og i den grad industrien har vært inne i vaksineutvikling, har dette vært rettet mot de virustypene som finnes i vår del av verden, og ikke mot de som dominerer i sør. Uten en virksom vaksine i u-land vil epidemien fortsette å rulle med stor kraft. Enkelte storprodusenter av antivirale midler har gått med på å senke prisene betydelig i u-land. Både på toppmøter og aidskonferanser snakker nå verdens politiske ledere om en «internasjonal terapeutisk solidaritet», og industrien utfordres til samfunnsansvar.

Gro Harlem Brundtland har tatt til orde for at WHO bør spille en mer ledende og koordinerende rolle med hensyn til helsefremmende tiltak i verden. Dette må skje i samspill med nasjonale myndigheter, internasjonale hjelpeorganisasjoner og finansinstitusjoner, hvor Verdensbanker selvsagt står i en særstilling, men også i samarbeid med det sivile samfunn og industrien . Malaria og hiv har det til felles at de rammer verdens fattigste som hverken har penger eller makt til å betale store summer for forebygging og behandling. Forskjellen er at hiv også rammer vår del av verden. Derfor har industrien mobilisert og bidratt enormt til den fremgang vi har sett de senere årene i behandling og diagnostikk av hiv-infeksjonen. Kan Gro bidra til å bringe industrien tyngre inn som en selvstendig aktør i bekjempingen av hiv-epidemien i u-landene, vil dette kunne ha betydelig smitteeffekt også på andre områder som f.eks. behandling og forebygging av malaria. Verdens helseorganisasjons nye generaldirektør har visjonene, la oss også håpe at hun får og skaper muligheter til å sette dem ut i livet.