Follestad var i sin første jobb som sykepleier, på nyfødt-intensiv avdeling på Ullevål sykehus, da hun måtte omstille seg til noe hun aldri hadde vært borti før.

Hun trodde nesten ikke det hun hørte:

En baby var funnet i en plastpose på Vestre Aker Kirkegård i Oslo, ikke langt unna sykehuset, av en tilfeldig pensjonist. Babyen var blåfrossen og i en kritisk tilstand.

Det er i Dagbladets nye podcast «Gutten i Plastposen» den rystende, rørende fortellingen rulles opp i ti episoder. Podcasten er basert på en reportasjeserie i Dagbladet.

Sto om sekunder og minutter

Den da 25 år gamle sykepleieren Hilde Follestad var altså en av aktørene i dramaet denne dagen, 8. oktober 1991.

Etter heltemodig innsats fra flere på kirkegården og et lokalt legekontor, kom babyen til Follestads post på nyfødtintensiv avdeling.

Det sto om sekunder og minutter. Og det sto om livet. Spedbarnet ble målt til å ha en kroppstemperatur på ca 29 grader. Det ble lagt i kuvøse, fikk varmebehandling og annen medisinsk hjelp.

Flere leger og sykepleiere jobbet med gutten de neste timene og døgnene.

I dag forteller Follestad om opplevelsen til Dagbladet:

- Som helsepersonell møter man en del skjebner. Man kommer borti tragiske situasjoner. Det er en del av jobben vi er trent til. Men dette var jeg ikke forberedt på. Med en nyfødt i starten av livet, blir det ekstra sterkt og spesielt, sier hun og slår fast:

- Det var ingenting i sykepleierutdanningen om hvordan man skal berge livet til et nyfødt barn som er funnet i en plastpose på en kirkegård.

- Fortvilelse

Hun ser scenene for seg den dag i dag, mer enn 30 år senere.

- Jeg husker at jeg følte det som forferdelig da legene fortalte meg hva som hadde hendt med barnet.

Hun så babyen ligge foran seg, naken, i kuvøsen.

- Jeg tenkte selvsagt «Stakkars barn!» Og jeg tenkte: «Hva slags nød får en mor eller annet oppegående menneske til å gjøre noe slikt? Kanskje vel vitende om at barnet vil dø?»

Selv de rutinerte kollegene hennes reagerte slik, husker Follestad: «Hvem finner på å forlate et nakent spedbarn i en bærepose på en gravlund?» var tonen.

Det måtte være håpløshet og fortvilelse som drev noen til en slik handling, kom Follestad til selv – før hun visste historien bak.

Senere skulle hun få vite mer om omstendighetene rundt hva som skjedde den kalde oktobermorgenen barnet ble funnet.

Spesiell oppgave

Det vekket uansett reaksjoner hos pleierne, forteller Follestad, om en mor eller far ikke kunne være hos et nyfødt barn. Enten det var mødre som døde i barsel eller der mor eller far var kritisk syk. Eller som i dette ekstremt sjeldne tilfellet, hvor moren og faren var sporløst forsvunnet.

Praksis på sykehuset var denne: De barna som var alene, fikk sin faste kontakt blant sykepleierne. En enkelt pleier fikk ofte i oppgave å være sammen med barnet hele tida, nær døgnet rundt. Som et foreldre-substitutt, en erstatning for mor eller far.

Det var Follestad som skulle få denne spesielle oppgaven de neste timene og dagene.

Internasjonal prestisjepris til Dagbladet

I dag erindrer hun at det også var flere som våket over barnet, men det er gjerne slik man jobber på sykehuset, sier hun:

- Det ligger som en del av rutinene, at man skal begrense antall pasientkontakter. Alt for å skape mest mulig trygghet, forteller hun.

Det var en tanke som dukket opp i henne, sier hun:

- Det eneste som betød noe for meg i den situasjonen, var å ta vare på barnet. Det var mitt mandat. Alle gangene jeg bar barnet tett inntil meg, tenkte jeg at jeg måtte gi det ekstra kjærlighet. Bare være der for barnet. Overstrømme det med godhet. Kompensere for det barnet manglet, forteller hun.

Måtte bearbeide

Overlegen på avdelingen, Asbjørn Langslet, ba de ansatte om å snakke om følelsene de satt inne med. Alt skulle være åpent etter en slik dramatisk hendelse.

- Både da og andre ganger møttes vi i midten av rommet og pratet mellom slaga. Det var viktig. Jeg var i tillegg helt fersk, nyutdanna, sier hun.

Hun passet på og behandlet barn som alle hadde fått en hard start på livet. De sykeste nyfødte.

- De kom til oss. Små, sårbare lå de i kuvøser, minnes hun.

Babyen i dette tilfellet lå alene inne i en slik kuvøse og kjempet for livet.

Gjennom små åpninger i kuvøsene kunne sykepleierne og legene utføre jobben og omsorgen.

- Vi berørte med hendene, snakket til de nyfødte barna og ga de varme, forteller Follestad.

På kuvøsene hadde man klistret lapper hvor det sto navn på mor og far, fødselstidspunkt, vekt og høyde.

På denne babyens kuvøse sto det bare «Kirkegårdsbabyen», pluss målene til den nyfødte.

Norske riksmedier skrev om den dramatiske hendelsen. Follestad har avisutklippene hjemme ennå.

- Dette er noe som klart har berørt meg mer enn andre ting i yrkeslivet. Alt sitter i meg ennå. Jeg følte tragedien til barnet. Og håpløsheten moren må ha vært i. Det er møtene jeg husker, de relasjonelle hendelsene, mye mer enn hva vi faktisk gjorde teknisk, forteller hun.

Ekstremt hjerte

I dag ser hun det store rommet på nyfødt-intensiven foran seg.

- Det var leger, jordmødre og sykepleiere som var genuint opptatt av å ville barnet vel. De legene der var så dedikerte, med et ekstremt hjerte for barnet. Vi ville forsvare barnet med alt vi hadde. Det jeg gjorde der, har nok formet meg senere, sier hun.

Hun jobbet i seks år på nyfødt-intensiven på Ullevaal sykehus.

- Å hjelpe de aller minste, i starten av livet, er den beste jobben jeg har hatt. Som helseutøver fikk jeg virkelig brukt meg selv som person. Der var det absolutt omsorg som ble gitt, forteller hun.

Som sykepleier var det to ting hun holdt som grunnpilarer.

- Å lindre smerte og gjøre godt. Det er lett å gjøre når du sitter der med et barn, sier hun.

- Skal få hjertet til å hamre

Vinnerloddet

I dag jobber hun fortsatt i helsevesenet, med HR og ledelse. For en stund siden besøkte hun et sykehus i Tanzania, forteller hun. I den forbindelse kommer hun til å tenke på «gutten i plastposen» i Oslo.

- Jeg er utrolig takknemlig for at jeg jobber i helsevesenet i Norge. Han trakk vinnerloddet. Han hadde et så dårlig utgangspunkt da han ble funnet, og likevel endte det bra, sier hun – og oppsummerer:

- Han møtte mennesker som brydde seg, som oppdaget barnet og fikk det til sykehus etter stor innsats. Han nøt godt av utstyr og miljø, som også var med på å redde barnet. Gutten var heldig som møtte ett av verdens beste helsevesen. Han var heldig som kom til oss.

Dagbladet vil ikke gi for mange spoilere om hvordan alt dette gikk til, om hva som senere skjedde. Svarene kommer fra nå av og de neste ukene. Hør Dagbladets nye podcast, «Gutten i Plastposen» her, og følg resten av historien.