- Hjelp meg, Jens

Plutselig husleieøkning og sykdom raserte alenemamma Christine Fosslis økonomi. Møtet med sosialtjenesten forsterket marerittet. Nå trygler 27-åringen Jens Stoltenberg om hjelp.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I et følelsesladd brev til statsministeren, med kopi til Sosialdepartementet og sosialetaten i hjemkommunen, forteller kvinnen sin rystende historie.

Dagbladet møter henne hjemme i Sandvika i Bærum kommune.

- På sosialkontoret stanger jeg hodet i veggen. Jeg er jo ingen typisk sosialklient. Jeg er verken narkoman eller innvandrer, bare en alenemor som er kommet ille ut å kjøre økonomisk, sier Christine frustrert.

Natt til tirsdag ble hun så fortvilet og forbannet at hun satte seg ned og skrev brevet hun håper får selveste Jens Stoltenberg til å reagere.

MS-diagnose

«Jeg skriver dette brevet til deg i fortvilelse og frustrasjon, og du får gjøre hva du vil med det, men jeg håper du tar deg tid til å høre om ei {lsquo}vanlig' norsk jentes møte med velferdsstaten Norge,» heter det i den første linja.

Christine og hennes 10 år gamle sønn klarte seg sånn noenlunde økonomisk fram til år 2000. Da kom problemene. Først i form av et brev i desember 1999, som fortalte at husleia hennes ville stige fra 3600 til 5970 kroner fra 1. januar 2000. For Christine, som er ansatt i helsesektoren, var dette en tung økning.

Men det skulle bli verre. Mye verre. Bare tre måneder seinere ble hun innlagt på Rikshospitalet etter å ha vært i dårlig form i lengre tid. Utredningen viste at hun har den fryktede sykdommen multippel sklerose (MS).

- En diagnose som i seg selv er vond å få. Når du i tillegg har eneansvaret for en liten gutt, og har et lite sosialt nettverk, blir det enda vanskeligere.

Barnevernet har vært imøtekommende i forhold til Christines ønske om avlastning ved sykdom og eventuelle framtidige sykehusinnleggelser. Men hjelpen til å komme økonomisk på fote har vært elendig, mener hun.

Tilbake i jobb

- Jeg kom i en økonomisk nødssituasjon, og trodde det var da man skulle søke sosialhjelp. Men det er åpenbart ikke slik det fungerer, sier Christine.

Siden august i fjor har hun vært tilbake på jobb i halv stilling. Øvrige inntektskilder er barnetrygd, minstebidrag og etter hvert rehabiliteringspenger. Sistnevnte utbetalinger er ikke kommet i gang ennå. Turene til sosialkontoret har vært uunngåelige.

- Jeg har aldri følt meg så liten og udugelig. Jeg har aldri blitt møtt med så liten forståelse, forteller hun i brevet til Jens Stoltenberg.

Hun fikk ikke innvilget penger til livsopphold i forbindelse med julefeiringen. Da sønnen skulle feire 10-årsdag i oktober, ble hun lovet 500 kroner til mat og brus. Men da hun kom for å hente sjekken, var sosialkuratoren hennes syk. Som plaster på såret hadde de satt opp en time for henne dagen etter.

Da var bursdagsfesten over.

Lønn: minus 40 kr

Depresjoner har slått inn over henne. Legen har skrevet ut «lykkepiller», og sagt at hun bør utvide sitt sosiale liv.

- Men det nytter jo ikke. Når valget står mellom vintersko til sønnen og julebordet, ja da bruker du penga på vintersko.

15. januar var det lønningsdag. Men det ble ingen «lønningspils» med kollegene eller andre utskeielser på Christine. Da skatt, husleie og avdraget til inkassobyrået var trukket fra, skyldte hun arbeidsgiver 40 kroner.

Christine søkte om nødhjelp fra sosialtjenesten. Hun fikk avslag. Hun søkte om penger til telefon, medisiner og vinterklær. Nye avslag. 77 kroner per dag i matpenger i 10 dager var alt hun fikk.

- Hadde det ikke vært for at jeg har fått hjelp fra familien, hadde jeg ikke hatt penger til noen verdens ting. Sønnen min og jobben er det eneste som holder meg oppe, sier Christine, som nå roper om hjelp hos landets øverste politiske ledelse.

- Om ikke annet håper jeg brevet skal få ham til å forstå hvordan enkelte sliter i dette landet. Både med å få endene til å møtes - og med å få forståelse i det sosiale hjelpeapparatet.

<B>TENKER:</B> På noen måneder ble livet til Christine Fossli snudd på hodet. Her, på kjøkkenet sitter alenemoren og tenker etter at sønnen har sovnet.