Hjelp, vi flyr billig

Den frie konkurransen presser prisene ned. Nå presser den også lønningene ned.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NÅR JEG ENDELIG

har spart opp bonuspoeng nok til en tur til Paris, tilbys turen i det åpne markedet for 580 kroner. Så mye har jeg altså igjen for å ha vært lojal mot SAS. Bonusen er nesten blitt verdiløs. Fri konkurranse i lufta og kamp om kundene dumper prisene nesten ned til bonusnivå. Billigbillettene florerer i en slik grad at hyggelige helgefester med kolleger blir skadelidende fordi halvparten av de inviterte har hoppet på turer til Paris, Roma, Lisboa og Praha.

OG HVA MED

vår gamle helt, den lett aristokratiske, barske SAS-kaptein, som med velmodulert, men noe trett stemme opplyste om flytid, høyde, temperatur og landingstid? Han er i ferd med å bli proletarisert. Han og hans crew må belage seg på tøffere skift, eller reduserte godtgjørelser. Deres kunder er blitt prisbevisste og sitter gjerne bak forhenget om det bedrer deres personlige økonomi eller bedriftens resultat. Selskapet hans er i trøbbel og presses av lavprisselskaper som kaster seg inn på de mest lukrative rutene. Før hadde SAS og Braathens nesten monopol. Staten regulerte prisene på strekningene etter forslag fra SAS, Braathens og Widerøe. Disse tre hadde lenge en teigdeling av markedet. Også etter at Braathens begynte med ruter på samme strekninger som SAS, var prisene like. Og kartellaktig høye.

SÅ SKJEDDE NOE

. EUs regler for fri konkurranse gjorde det norske luftrommet åpent for nye aktører. Det ble fri adgang for hvem som helst til å etablere seg der. Det var bare trengselen på Fornebu som hindret at vi ikke merket det før. Det var med åpningen av Gardermoen for drøyt fem år siden de nye fikk plass. Og konkurransen kom. Color Air presset prisene så lavt at alle aktører tapte penger. Tre flyselskaper på et begrenset innenriksmarked var for mange. Alle ville dessuten ha storkundene. De vil gjerne ha flest mulig avganger og størst mulig rabatter. Det fikk de. Resultatet var halvtomme fly og ulønnsom drift. Da Color Air kastet inn håndkleet, gjenerobret SAS og Braathens sin monopolmakt og økte prisene kraftig. Men så kom Norwegian Air Shuttel som må ha lært av det irske lavprisselskapet Ryanair hvordan man skulle drive lønnsomt.

LAVPRISSELSKAPENE

flyr sine passasjerer, og deres bagasje, fra A til B, gjerne tur-retur, men ikke via C. Altså fra Oslo til Stockholm, men ikke videre til København. Skal passasjerene lenger, må de ordne med transfer og bagasje selv, ev. betale mer. Rutene er korte. Folk bestiller billetter over Internett og sparer inn reisebyråer som fordyrende mellomledd. Mannskapet kommer seg hjem, overnatter i praksis aldri ute. Flyene sparer avgifter ved å komme hjem til stallen sin. De er mer i lufta enn SAS' fly. Folk sitter trangere. Det er plass til flere seter i flyene. Deres flykapteiner tjener ikke mindre, men jobber mer. I SAS fløy pilotene inntil nylig i gjennomsnitt i 490 timer i året. I lavprisselskapene flyr de nesten 800 timer. Flyvertinnene serverer mindre og enklere, men rydder opp søpla underveis. Glamouren er borte. Men sikkerheten skal være like høy. Internasjonale bestemmelser ivaretar den.

FOR OSS PASSASJERER

er livet blitt kjipere. Men når billetten er rasende billig, syns vi det er greit. Vi har i stedet med oss matpakke og litt vin med skrukork. Det eksotiske har falmet. Det gir oss ikke lenger noen følelse av flukt og rikdom å fly. Vi er blitt så mange som gjør det, og vi gjør det nokså ofte. Etter terrorfrykt, nedgangstider og sars er volumet igjen oppe på rekordnivå.

MEN SAS SLITER

, som andre nasjonale flag-carriers. Omsetningen i fjor var 7 milliarder lavere enn året før. Resultatet var minus halvannen milliard. Og konkurrentene angriper på de beste strekningene. Selskapet vil ikke opplyse om konsernet tjener penger på hovedstadstrianglet Oslo- Stockholm- København. Derfor må det kuttes og omstruktureres. For å bli konkurransedyktige må de ansatte trolig godta reduksjoner i lønn, skift- og pensjonsordninger på opp mot 20 prosent, skriver Dagens Næringsliv. Det vil i så fall være historisk. Lønnsreduksjon minner om krisetider, men er et utslag av globalisering. Til glede for noen, og til ulykke for andre.