Hjelpeløse tilskuere

Verdens største fredsbevarende FN-styrke har ikke greid å beskytte sivile mot overgrep i Øst-Kongo, skriver Anne Thurmann-Nielsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Bildene sitter fast på netthinna: Små barn som bærer enda mindre barn på ryggen. De vil vekk fra kuleregn, overgrep og kidnapping. Kvinner med tomme øyne. De flykter med en bylt på hodet for femte gang i løpet av en måned. De forteller apatisk om voldtekter og drap. Som hjelpeløse tilskuere står vi på utsida og stiller det ene spørsmålet etter det andre. Hvorfor klarer ikke FN-styrkene å beskytte de sivile bedre når mandatet er verdensorganisasjonens kapittel sju og retten til å skyte? Hvorfor har ikke EU stilt sin militære innsatsgruppe til disposisjon? Den er laget for nettopp slike situasjoner som i Kongo. Hvorfor snakker så mange vestlige nasjoner, inkludert Norge, varmt om FN som fredsskaper uten å ha en aktiv vilje til å delta i dagens mest risikoutsatte og komplekse operasjoner i Afrika? Spørsmålene er mange.

Vestens vegring har dessverre rot i opplevelsen av FNs manglende evne til å planlegge og å gjennomføre dagens operasjoner. Det mumles om at sekretariatet i New York burde omgjøres til en strategisk enhet med regionale hovedkvarter som ny operativ struktur. Et operativt hovedkvarter i Afrika kunne effektivisere fredsbevarende operasjoner på kontinentet. Men det vil selvsagt koste. Og Sikkerhetsrådet og generalsekretæren vil beholde kontrollen. Slik det fungerer i dag advarer ofte vestlige forsvarssjefer politikerne mot å delta i FN-operasjoner. Årsaken er at de ikke kan godta måten det planlegges og gjennomføres på. Og da blir det selvsagt minimal vestlig deltakelse. Statssekretær Espen Barth Eide i Forsvarsdepartementet sa det rett ut i NRKs politisk kvarter i går: Vesten har en kollektiv unnlatelsessynd i Afrika som vi har overlatt til den tredje verden å ordne opp i.

Den fredsbevarende styrken i Kongo, Monuc, har gjort så godt den kan innenfor ressursene den er blitt tildelt. Med til sammen 17 000 soldater i landet, har rundt 6000 befunnet seg i krigsområdene i Øst-Kongo; de fleste fra India, Pakistan, Nepal, Uruguay og Bangladesh. Nå er det rundt 9500 soldater i konfliktområdet, men Monuc har bedt om ytterligere 3000 soldater. Og da er vi tilbake til den langsomme prosessen i FN. Først må Sikkerhetsrådet godkjenne at flere soldater skal sendes til Kongo. Så må noen nasjoner si seg villige til å stille styrker og få dem overført. Erfaringene fra Sudan viser at det kan måneder før prosessen er sluttført. Det har ikke sivilbefolkningen i Øst-Kongo tid til. Det er tragisk at FNs hurtigreaksjonsstyrke Shirbrig (Standby High Readiness Brigade For UN Operations), som ble opprettet i 1996, synes å ha blitt en fiasko. Shirbrig skulle være en stående styrke på 5500 soldater som kunne rykke ut på sju dagers varsel til konfliktområder. I dag dreier det seg om, ifølge Klassekampen, 130 tilgjengelige offiserer og soldater som har hovedkvarter utenfor København. Norge vil heller gi bidrag til EUs innsatsstyrker enn til FN-styrken. Hvor ble det av FN-sporet? Hva gjør Norge hvis FN mener at soldater til Kongo er viktigere enn et feltsykehus til Tsjad? Det kan bli et valg Norge må ta. Signaleffekten fra Vesten er viktig.

EUs innsatsstyrke har til manges forbauselse sittet stille mens overgrepene mot sivilbefolkningen i Kongo har skjedd. FN har bedt om innsatsstyrkens hjelp og etter mye fram og tilbake har Frankrikes meget aktive president Nicolas Sarkozy bestemt seg for å ta grep. Problemet er, ifølge Fafo-forsker Morten Bøås, at Frankrike har ei fortid i Afrika som kompliserer situasjonen. Franske soldaters forhistorie i Rwanda før folkemordet i 1994 gjør at soldatene bli oppfattet som svært truende. Og derfor kan EUs innsatsstyrker virke mot sin hensikt og føre til økt konflikt.

Mye har virket mot sin hensikt i Kongo. Da Kongo gjennomførte demokratisk valg i 2006 trodde FN som overvåket det hele at veien mot demokrati var åpen. Det som skjedde var at folkegrupper i øst, særlig tutsigrupper, opplevde å miste privilegier og landrettigheter. General Laurent Nkunda slåss blant annet for dem. I tillegg slåss han mot hutumilitsen som rømte Rwanda etter folkemordet og som har fortsatt sin geriljavirksomhet i Kongo. Og for å gjøre dette lappeteppet av konflikter enda mer komplisert bestemte Kongos demokratisk valgte president Joseph Kabila at de andre militsene i Kongo skulle samarbeide med regjeringshæren. Det har ført til en nærmest ubrukelig hær, ifølge Bøås. Denne hæren står for mesteparten av plyndringene og voldtektene, og det er disse soldatene FN-styrken skal samarbeide med. Det sier seg selv at oppgaven ikke er lett.

Og selv om FN skal løse konflikter med ord må det dessverre soldater til. Mange soldater.