Hjelpende ånd

«Kanskje har det vært så mange katastrofer at vi rett og slett er blitt mettet.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PÅ VEI INN til lørdagens støttekonsert i Oslo Konserthus for de jordskjelvrammede, sa kong Harald høyt det mange tenker. Kongen uttalte seg som vanlig enkelt og forsiktig, og han mente det neppe som noen anklage mot sine undersåtter. Ordvalget vekker likevel en beklemmende følelse. Når en million pakistanske barn går vinteren i møte uten tak over hodet synes det nesten perverst at vi unnlater å hjelpe, fordi vi er mettet på katastrofer.

Men det er det som har skjedd i den rike delen av verden. Etter et år med flere voldsomme naturkatastrofer, har givergleden brått stoppet opp. I Storbritannia har man et uttrykk for luksusfenomenet; «compassion fatigue». Vi er rett og slett utmattet av all medfølelsen som bildene fra de ufattelige ødeleggelsene har utløst. Da jordskjelvet rammet India og Pakistan i begynnelsen av oktober, var det tomt. Ikke for penger, som julehandelen om et par uker vil vise at vi fortsatt har nok av, men for medfølelse. Vi var blitt katastrofeblinde.

DET ER i hvert fall en psykologisk teori. En annen like brutal forklaring er at tsunamien i Sørøst-Asia rammet tusenvis av vestlige innbyggere, våre egne, mens jordskjelvet rammet millioner av mennesker vi ellers ikke ofrer en tanke. Med mindre du bor på Grønland i Oslo og har slekt og venner i området.

Det har avspeilet seg i mediedekningen, som har vært relativt beskjeden i forhold til katastrofens omfang. Der kameraene ikke går, kommer heller ikke penger inn. Det gjelder også den offentlige nødhjelpen. Mens vestlige regjeringer var raskt ute med krisehjelp etter tsunamien, har de så å si ignorert mindre synlige sultkatastrofer i Kongo, Niger og Malawi. Det synes merkelig at nødhjelp- og bistandspolitikk skal styres av nyhetsredaksjonenes prioriteringer, men hvorfor skulle bistand være et unntak? Forebyggende og langsiktige tiltak er billigere og mer effektive, men mindre spektakulære. Og stjernespekket.

KATASTROFEPORNO, kalles det litt foraktfullt når popstjerner og andre kjendiser mobiliserer massene til nødhjelp og fattigdomsbekjempelse. Live Aid feiret tidligere i år 20 års jubileum, og Sir Bob Geldof kunne ubeskjedent hevde at han hadde endret vestlige politikeres syn på nødhjelp med konserten for Etiopia: Vi har en Live Aid statsminister som satt og så det hele på TV.

Ingen tviler på at Geldofs innsats skapte nødvendig oppmerksomhet og en kort stund endte vestens «compassion fatigue», om ikke annet. Hver katastrofe kunne trengt sin Geldof eller Bono. Men gjorde han en grunnleggende forskjell, slik mange hevder? Det er et faktum at Etiopia 20 år seinere fremdeles er ett av Afrikas fattigste land, og at området er i verre forfatning i dag enn under Live Aid. Den amerikanske nødhjelpeksperten David Rieff mener prosjektet gjorde like mye vondt som godt. Han peker på at Geldof & Co nærmest framstilte sultkatastrofen som «en bibelsk prøvelse», mens den i stor grad var menneskeskapt. Ved å pøse penger inn i et land styrt av et korrupt regime, bidro man ikke til å løse det grunnleggende problemet. Live Aid penger ble tvert imot brukt til et brutalt tvangsflyttingsprogram som drepte titusener av mennesker. Det viser at medfølelse heller ikke er nok.

DET PRIVATE engasjementet er en forutsetning for statlig bistand. Selv med milliarder på bok, må bistand og en mer rettferdig fordeling være forankret i nordmenns verdisyn. Temaet var ikke akkurat sentralt i valgkampen, men meningsmålinger tyder i hvert fall på at nordmenn flest mener vi har et særlig ansvar som et av verdens rikeste land.

Når Jens Stoltenberg reiser til katastrofeområdet i Pakistan i desember, skal han fylle flyet med nødhjelp. Det er en liten, men symbolsk handling. I neste omgang gjelder det å fylle FNs katastrofefond som mangler milliarder av kroner.

NORDMENNS medfølelse kommer dessverre til å bli satt på flere prøver. Men selv om hver enkelt av oss i perioder kan rammes av «compassion fatigue», kan ikke vestlige regjeringer skylde på utmattelse.

ENDRET: Bob Geldof mener Live Aid endret vårt syn på nødhjelp. Men hjalp det?
METTET: Kong Harald spør seg om nordmenn er mettet på katastrofer.