Hjem igjen

Uten hjemmet er du fortapt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VI KAN GODT godt fortsette å håne det borgerlige hjem, men de fleste drømmer likevel om det hele livet. For å kunne realisere deg selv ute, må du være trygg der inne. Uten et hjem, er du en flyktning. Men hva slags hjem er viktig?

OM EN UKE ER Ibsen-året over oss. Da braker det løs med Ibsen-filmer, teateroppsetninger, nyopptrykk av bøker og foredrag. I et helt år skal vi minnes Norges største dikter og nylese stykkene hans. Vi skal høre igjen og igjen at temaene er like aktuelle i dag. Er de det? Ibsens evige apell skyldes trolig at den minste partikkel i stykkene hans var hjemmet. Ingen skildret det med flere nyanser enn ham. Hos Ibsen rommet hjemmet hele samfunnet. Derfor kunne små brytninger i familien være sprengstoff som i sin tur skapte rystelser og endringer inn i samtida. Slik er det jo fortsatt, men hjemmet er lukket. Det er bare dikterne som slipper inn. Derfor vet vi ganske mye om hvordan det er å vokse opp i skilsmissefamilier eller i en drabantby utenfor Oslo. Men vi vet ikke så mye om hvordan første generasjon innvandrerkvinner har det. De er lukket inne i sine hjem. Da de kom hit, så de en verden de ikke visste om. De så at de hadde et potensiale til noe annet. Hva tenker de om det? Det vet vi ikke, men vi har hørt at de har viktige roller i hjemmet som oppdragere. Likevel holder de oppe rollen til den førmoderne kvinnen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I DET FØRMODERNE hadde kvinnen sin arena. Arbeiderklassekvinnen brukte kroppen til å arbeide for lønn og overklassekvinnen var husfrue og administrator. Men Ibsens kvinner hører til moderniteten. I moderniteten blir mellomklassekvinnen overflødig, hun blir til pynt i hjemmet. Hun har hushjelp som vasker og en amme som tar seg av barna. Hva skal hun bruke tiden til? Hun kjeder seg. Ibsens Nora holder det til slutt ikke ut, hun vil ut av ekteskapet og hjemmet der hun ikke blir verdsatt for det hun er. «Et dukkhjem» viser hvordan menn og kvinner overhodet ikke kan snakke sammen, så lenge mannen er ute og kvinnen hjemme, sa professor Torill Moi nylig under et foredrag i Oslo.

SAMTIDIG ER DET ikke noen løsning for mennesket å forlate hjemmet. Nora ble hjemløs i sitt eget hjem. Men da hun gikk ut, ville hun trolig både ha realisert seg selv og skapt et nytt hjem. Hjemmet er livsviktig også i det senmoderne fordi det er den eneste samfunnsarenaen der du er verdsatt uten vilkår. Denne livsverdenen gjennomsyres ikke av kravmentaliteten fra storsamfunnet. Riktignok gjør forbrukersamfunnet sitt beste for å få taket på hjemmet, men forbruk i seg selv kan ikke skape integrasjon. Det vet menneskene, derfor verner de om hjemmet. Hvis jula har noen verdi er det fordi den tvinger oss til å tenke gjennom disse tingene. Da skal en ikke forestille seg at det hjemmet en selv har skapt ikke er bra nok. Det finnes ikke noe allment hjem med stor H. Det finnes titusenvis av enkelthjem - enslige, tosomme, familier og kollektiv. Alle disse virkelighetene er like viktige for dem det gjelder. I dette bildet er ikke det borgerlige hjem noe bedre, eller verre, enn andre hjem. Glem derfor alt du har lest om «våre hjem», det er ditt hjem som teller.