Hjemmeseier på Svartlamo'n

Det er med Motorpsycho som med Rosenborg; de tar poeng selv på en dårlig dag.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Et tyngre, mer psykedelisk og progressivt orkester skal du flere tiår tilbake for å finne. Men Motorpsycho beveger seg på en musikalsk knivsegg, og selv om den gjennomgående dårlige lyden får ta noe av skylda, vippet deler av konserten over i et vel innadvendt landskap.

Med sitt forrige monster-album «Trust Us» tynte Motorpsycho grensene mellom tung, surrealistisk monotoni og sprek pop til det ytterste. Nå er de ute for å teste nytt materiale, og den samme schizofrene (men særs kreative) innstillingen preger dem fortsatt.

Snah i sentrum

Gruppa, som nærmest har gjort det til sitt varemerke å kontrollere det totale kaos, beveger seg med demonisk letthet fra det ene lydbildet til det andre. Ofte med gitarist Snah i bresjen. Han har utviklet seg fra å være en grå eminense i Motorpsychos musikalske verden, til å bli et naturlig midtpunkt for mye av det som skjer på scenen.

Nærmest manisk

I tillegg til nye låter, serverte bandet denne gangen en pen mix fra flere «epoker». Men selv om Motorpsycho har et utall av spektre å spille på, konsentrerer de seg stadig om å dyrke det kontrollerte. Det er et sært valg å ta. Når psykosen til slutt slapp taket og gruppa lot det stå til, var det med en sånn befrielse for publikum at Veita Scene nærmest eksploderte. Men det kom ulovlig seint.

De nye låtene tyder på at det er en ny motorpsykose på gang, og den virker ikke mye lettere enn den forrige. Men blir det tyngre monotoni nå, ender vi alle opp en smule maniske.