Hjemmesitteren, hva liker han?

Hjemmesitterpartiet er blitt vårt største parti. Men hva forteller meningsmålingene om hjemmesitteren?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PÅSKENS GALLUPDATA om velgeres fordeling med hensyn til smak & behag, brakte fram mange interessante fakta. Nå vet vi at SV-velgeren er en kvinne som tar trikken og liker hvitløk, mens Senter-mannen foretrekker Volvo og kjøttkaker med kål. Ap-velgeren spiser aldri lunsj på café, mens Venstre-damen tar tran hver eneste morgen, før hun springer til toget.

Alle partier er kartlagt til minste detalj, bare ikke det største - hjemmesitterpartiet, det som snart trekker førti prosent av velgerne.

Hva spiser hjemmesitteren til middag?

Poteter, kan jeg betro. Og helst avkokt torsk. Den 61 år gamle akademikeren som overveier hjemmesitting ved høstens valg, er svært glad i hvit fisk. Med laurbærblad i kokevannet, må vite.

Fantasiløst? Kanskje det. Men hjemmesitteren er nå en gang ikke heroisk. Hvitløk og «spennende mat» er ikke for ham. Han har prøvd det meste og faller derfor helst tilbake til basis.

EN GANG FORTONTE hjemmesitting seg som noe av det verste man kunne gjøre. Det var en plikt å stemme i Norge, den gang man var fast SF-velger. Folk var i det hele trofaste den gang. Nesten hvert eneste leserinnlegg i pressen var undertegnet «Trofast abonnent» eller «Trofast Venstre-velger». Klagebrev til NRK ble undertegnet «Trofast lytter».

Men det tok slutt. I 1970-åra bredte den oppfatning seg at trofasthet er kjedelig. I stedet skulle man velge parti, aktivt og med omhu. Den aktivt velgende borger tenkte slik: Jeg er enig med Høyre i budsjettsaken og med Ap i bilavgiftsspørsmålet. Men tross alt veier boligsaken tyngst, så da går min stemme til Venstre!

På Blindern kalte vi dette deltakerdemokrati, eller var det diskursdemokrati: En høyere form for «offentlig samtale» var det i alle fall.

En snedig glede ved å velge aktivt var å kunne opptre strategisk. For når man bestemte seg for et parti, straffet man samtidig det man forlot. Ikke Venstre denne gang, nei! Nå kan de ha det så godt.

Selv har jeg stemt med en rekke forskjellige partier, og alltid med den onde baktanke at mitt frie valg ville mottas med sorg og nedstemthet hos dem som nå mistet en velger. Da jeg stemte i Akershus i 1981, var det for å gi Anne en kilevink. Det kunne jeg gjøre ved å trekke støtten til Sp tilbake. Som fortjent!

MEN OGSÅ DEN VANDRENDE velger blir i lengden skuffet. Partiene teller jo ikke stemmer, viser det seg. De bryr seg i det hele tatt ikke om velgernes antall går opp eller ned. Det eneste som teller for partiene, er den relative fordeling, den prosenten de scorer i forhold til andre. Den gang jeg straffet Anne, gikk Sp fram i Akershus - fordi noen dumme høyrefolk satt hjemme i Rælingen eller Ap tapte på byggesaken i Lillestrøm eller noe slikt, altså forhold helt utenfor min rekkevidde.

Slik har det faktisk vært hver eneste gang jeg med velberådd hu har valgt en ny liste. Det resultat jeg ville oppnå, har ikke slått til, selv ikke med den milliondels effekt som mitt frie borgervalg skulle tilsi. Tvert imot. Det partiet jeg straffer, går fram, mens det jeg belønner, går mer tilbake enn noensinne. Ikke fordi det er meg som går på tvers, det kunne saktens være en ond glede, men fordi det eneste som teller, er totalfordelingens uberegnelige suppe, den som skvalper opp og ned avhengig av alle mulige «forholdsmessige» faktorer.

En av de faktorer som påvirker mest, er andelen hjemmesittere. Jo flere som slutter seg til hjemmesitterkorpset, desto mer «uro» i partisuppa. Ja, det å tre ut av den aktive borgerrolle og la dem klare seg selv alle sammen, det gir deg gleden av å se partilederne stirre overrasket på hverandre, når de teller sine prosenter under valgnattsendingen. Jagland har uventet gått fram, sier de, Petersen har gått overraskende tilbake, Hagen har gjenvunnet velgernes tillit...

Ha! lyder det da fra min sofa. Det må de så gjerne få tro. Men her sitter jeg med den mektigste av alle fjernkontroller, selve av-på-knappen i vårt demokrati, og nå har jeg brukt den!

MEN FOR POKKER , hva lukter så vondt, helt inn i TV-kroken? Torskevannet! Med laurbæret i, nå over hele kjøkkengulvet!