Hjerte & smerte

Hva skjer når kulturen blir et redskap?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KULTURMINISTER Trond Giske ber Linn Ullmann om å legge ned rekesmørbrødet og koble seg på virkeligheten. Retorikkekspert og AP-rådgiver Jens E. Kjeldsen mener Ullmann er nedlatende og elitistisk. Idet kultur vurderes verdiladet, går folkekulturens voktere i vranglås. Men den virkelige faren oppstår når kulturen bare blir et målrettet instrument.Mens Giske ønsker å gjøre det fremmede spennende og interessant, insisterer Ullmann på at kunsten ikke kan oppdra oss. Er dette uforenlige perspektiv? Nei. Dette er to blikk på kulturen, og vi trenger begge. Giske mener Ullmanns oppgjør med «den sosialdemokratiske tradisjonen med at kunstneren skal bygge nasjonen» er så uutholdelig forutsigbar. Jeg er ikke enig i det. Når Giske snakker om idealer, fellesskapsverdier og kulturens rolle i det nye Norge er det faktisk som et ekko fra 50-tallets kulturpolitikk. Også den gangen brukte staten honnørord om hvordan kulturen kunne inkludere alle (les: arbeiderne) i det store fellesskapet. Nå er det våre nye landsmenn som skal integreres gjennom kulturpolitikken. Den gangen var det bedre økonomi og mer fritid som førte til at opprettelsen av statlige institusjoner som Riksteatret, Riksgalleriet og Rikskonsertene.

PROBLEMET DEN GANGEN var bare at folket ikke var interessert i klassiske konserter. De leste ikke Dante og hørte ikke på Mahler. Folk flest oppsøkte ikke kulturtilbudene selv om økonomien bedret seg. Mens staten gjorde en stor innsats for at kulturgodene skulle bli tilgjengelig for alle, trakk forbrukerne seg tilbake til privatsfæren. Noe måtte gjøres, men hva? Når folket ikke vil ha statens kultur, blir folkets kultur statens. Staten satset fra nå av på det folk faktisk fylte fritiden sin med og kalte det kultur. Dermed ble fotball, travsport og lottotipping å regne for kulturaktiviteter. Som idéhistoriker Trond Berg Eriksen skriver: «Den uttrykkelige begrunnelsen for det utvidede kulturbegrepet var at det tradisjonelle kulturbegrepet skjulte seg i en elitistisk komponent, og at den kulturelle demokratiseringen ikke ville være fullført før det normative kulturbegrepet var knust». Hvem ønsker å forsvare finkulturen mot folkekulturen?

ALT DETTE MINNER om om dagens debatt mellom Giske og Ullmann, men med nye fronter. Begge ønsker seg et flerkulturelt fellesskap, men bruker forskjellige innfalsvinkler. Giske synes å satse på at den harmoniserende kulturen skal integrere folket. Ullmann ønsker seg den farlige kulturen, den som speiler skjønnheten, alvoret og døden. Så gjenstår det å se om våre nye landsmenn ønsker å delta i statens kulturpolitikk. Det er uten tvil verdt forsøket. Den norske folkekulturen har heller ikke vondt av noen nye impulser. Men jeg har lyst til å minne om dette: Det er takk og lov ikke staten alene som bestemmer hva som er god kultur. Det klarer hver og en av oss godt selv, inkludert alle de med minoritetsbakgrunn. Når kulturen bare blir et middel fanges verken hjerte eller smerte.